Fødselsangst

Katie

Blir kjent med forumet
God kveld/natt vakre damer:)

Ligger her å vrir meg.. får ikke sove som vanlig.
Så mitt spørsmål for kvelden er:

Hva tenker du rundt fødselen?
Er du helt komfortabel med hele greia? Er du redd? Hva er du evt redd for? Skal du ha smertestillende? Føde naturlig? Keisersnitt? I badekar?

Jeg var sammen med en fyr for et par år siden og hadde en så latterlig stor angst for å føde. Jeg kunne våkne helt klissvåt midt på natten av et mareritt. Og jeg var ikke gravid en gang! Det gikk faktisk så langt at jeg sa fra til kjæresten og foreldra mine at jeg ikke ville ha barn. Adopsjon virket langt mer sannsynlig for min del. Kjæresten min og jeg gikk fra hverandre ikke lenge etter. Og vipps, 6mnd senere når jeg møtte min nåværende samboer, forsvant ALT som heter angst. Antar det var kroppen min som ropte at jeg skulle forlate førstnevnte;)

Så nå ligger jeg her å leser om fødsler, rifter, sying og annen galskap..og tenker egentlig at det ikke skal bli så ille.. men hva vet jeg.. Frøken Førstegangsfødene
 
God kveld/natt vakre damer:)

Ligger her å vrir meg.. får ikke sove som vanlig.
Så mitt spørsmål for kvelden er:

Hva tenker du rundt fødselen?
Er du helt komfortabel med hele greia? Er du redd? Hva er du evt redd for? Skal du ha smertestillende? Føde naturlig? Keisersnitt? I badekar?

Jeg var sammen med en fyr for et par år siden og hadde en så latterlig stor angst for å føde. Jeg kunne våkne helt klissvåt midt på natten av et mareritt. Og jeg var ikke gravid en gang! Det gikk faktisk så langt at jeg sa fra til kjæresten og foreldra mine at jeg ikke ville ha barn. Adopsjon virket langt mer sannsynlig for min del. Kjæresten min og jeg gikk fra hverandre ikke lenge etter. Og vipps, 6mnd senere når jeg møtte min nåværende samboer, forsvant ALT som heter angst. Antar det var kroppen min som ropte at jeg skulle forlate førstnevnte;)

Så nå ligger jeg her å leser om fødsler, rifter, sying og annen galskap..og tenker egentlig at det ikke skal bli så ille.. men hva vet jeg.. Frøken Førstegangsfødene

Fødsel kan være så mye. Jeg husker selv når jeg fikk beskjed om at jeg måtte klippes. Det var mye styr, men helt overkommelig. Men all smerte å stress forsvinner når du får lille på brystet❤️ garantert!
 
Anbefaler på det sterkeste boken til Ina May Gaskin; guide to childbirth <3 En del med fakta og en del med gode fødselshistorier. Jeg leste denne med første (og skal lese igjen!), den gav meg troen på kroppen min, og hadde en veldig fin førstefødsel :)
 
Jeg har en veldig realistisk forventning til fødsel. Tror det hjelper. Jeg gruer meg litt og håper jeg slipper en like lang fødsel denne gangen. Jeg er ikke redd for smerten, men jeg vet at det blir tøft. Samtidig gleder jeg meg fordi jeg vet at det øyeblikket babyen er ute, er helt magisk.
 
gruer meg ikke direkte, men gleder meg aldeles ikke. Håper denne ungen finner på å legge seg riktig vei, og ikke komme som stjernekikker. Og derfor ikke presser på isjasnerver når den vil ut.

Jeg tar gjerne imot badekar som smertelindring i starten og epidural etterhvert, Håper å få mer kontrollerbare rier denne gangen.
Forberedt på at dette blir vondt, mer er overkommelig med hjelp av fagpersoner, og at det går over.
 
Jeg gleder meg faktisk! Ikke til selve smerten, men jeg følte meg virkelig som en superkvinne sist! Hele opplevelsen var det heftigste, vondeste og mest fantastiske jeg noen gang har opplevd! Om jeg er nervøs for noe er det om neste fødsel blir for rask..
 
Har mer angst for selve svangerskapet.. men fødselen gleder jeg meg til :) fikk 3 små rifter med første å ingenting med de andre 2. Sist fødsel hadde jeg eij heilt fantastisk jordmor som var så rolig å fikk meg kjempe rolig så smertene var ikke så ille og brukte kunne lystgass denne gangen. :)
 
Var klar for nr 2 fem minutter etter fødselen sist :-P
Selv om det tok 23 timer fra vannet gikk til han var ute, og man var ganske utslitt pga masrier itillegg til ordinære rier :-) måtte klippes da, men det føltes ut som bare ett lite sprøyte stikk så det var helt ok det :-)
Han kom ut med kun to hark, før han stoppet og puste (navlestrengen var surret rundt hodet samt at han hadde den ene armen inni der også. Pleierne sprang som bare f**n med han, og ti minutter etter på var det liv og lyd i gutten :-)

Jeg ser faktisk fram til å føde igjen :-)
 
Jeg gleder meg faktisk! Ikke til selve smerten, men jeg følte meg virkelig som en superkvinne sist! Hele opplevelsen var det heftigste, vondeste og mest fantastiske jeg noen gang har opplevd! Om jeg er nervøs for noe er det om neste fødsel blir for rask..
Dette var i grunnen nesten ordrett det jeg hadde tenkt å skrive. :D

Jeg gledet meg til første fødsel, tenkte at det sikkert var min naivitet som førstegangs, men jeg gleder meg faktisk nå også! Det var så intenst og vondt og fantastisk, tidenes adrenalinkick! Nå tror jeg at jeg forstår litt hva som driver ekstremsportutøvere.
 
Jeg får fødselsangst bare å gå nr 2 på do... gjør jo så ekstremt vondt å lang prosess.. å har tenkt i mange år på hvordan i h skal fødsel av unge gå ^^
 
Forrige fødsel var forferdelig vondt, men gikk veldig bra og var en heftig opplevelse! Det var en ganske rask fødsel med veldig sterke rier så jeg fikk epidural :) jeg vil selvfølgelig prøve uten neste gang også, men kommer til å ta uten tvil om riene blir like ekstreme! Jeg har ikke engst, gleder meg bare, synes det er så spennende. Jeg bor i Sverige og her har de ikke vannfødsel, noe som er dumt siden jeg har hatt ønske om det :)
 
Tusen takk at dere tok dere tid til å svare:) vi er veldig forskjellige, med forskjellige kropper. Selv om jeg bare smiler nå og tenker at dette går fint, så tror jeg at en prat med jordmor/lege ang tidligere angst ikke vil være feil. Jeg er så glad for at vi har både andre og tredje gangs fødende her som har erfaring å dele <3 hva skulle vi gjort uten dere?
 
Enig med mange her: Prat med jordmor. Det er det eneste som hjelper :) Prat MYE.

Jeg grudde meg også. Hadde en fin førstegangsopplevelse da, og gledet meg til å føde nr 2. Nå skal jeg føde nr 3 og har hatt to forskjellige fødsler. En som tok 18 timer med epedural, og en som tok 3 timer uten smertelindring. Det er drittvondt ja - Men tenk på alle de rare menneskene som har klart det før deg ;)
 
Jeg hadde en meget spesiell fødsel med førstemann. Kan gjerne dele historien hvis noen er interessert. Så nå har jeg i grunn ingen bekymringer om fødsel. Mine bekymringer dreier seg mer om prematuritet og at babyen skal dø i magen. Kommer ungen levende ut så kommer jeg til å være overlykkelig. Så håper jeg at jeg får lov til å ha babyen hos meg. Det er viktigere enn hvordan fødselen blir. Det var vanskelig å måtte ligge på et annet sykehus enn mitt nyfødte barn. Magen var borte men jeg hadde ingen baby hos meg. Det var lange dager.

Jeg håper veldig på å få lov å føde vaginalt denne gangen. Men det blir litt sekundært. Kanskje jeg føler sterkere på det hvis alt går bra og jeg får gå til termin. Jeg vet ikke.

Som andre skriver så tror jeg også det er lurt å be om samtaler hvis man har bekymringer rundt fødsel
 
For meg så hjalp det å "forberede" meg mye i den det er mulig. Det er generelt slik jeg takler andre ting jeg gruer meg til.

Jeg så på fødselsvideoer, leste historier (selv om enkelte skremte vettet av meg), snakket masse om det med mannen og med jordmor og lærte om de ulike stadiene i en fødsel. Jeg var forberedt på at fødselen kom til å bli så vondt at jeg kom til å få en nær døden opplevelse:p

Men vet du: fødselen min var så utrolig mye bedre enn hva jeg hadde "forberedt" meg på. Den var riktignok lang, men smertene var absolutt overkommelig, og jeg var klar for barn nr. to like etter fødsel. For meg hjalp det også å fokusere på å puste og telle ned. Pausene mellom riene er gull verdt:)
 
Før min første fødsel gruet jeg meg ikke i det hele tatt, bare var spent på det som skulle skje. Ble igangsatt og hadde en heftig fødsel uten pauser mellom riene, men gikk overraskende bra likevel. Før min andre fødsel gruet jeg meg heller ikke. Håpet bare på å få en fødsel uten igangsetting for å få den opplevelsen, og det fikk jeg heldigvis den gangen. Ikke at det hjalp noe som helst siden jeg der også fikk stormrier og hadde en styrtfødsel (påsto jordmor på føden, selv om jeg ikke synes det gikk såååå fort). Denne gangen kan jeg absolutt ikke tenke meg å føde i det hele tatt. På nippet til å bli fysisk dårlig av å tenke på det, så prøver la være. Hvorfor det er sånn aner jeg ikke, men tenker jeg bare later som ingenting og forsøker ikke tenke på der før mot slutten så jeg kan snakke med jordmor litt om det. Forhåpentligvis så går det seg til etterhvert :-)
 
Jeg hadde en meget spesiell fødsel med førstemann. Kan gjerne dele historien hvis noen er interessert. Så nå har jeg i grunn ingen bekymringer om fødsel. Mine bekymringer dreier seg mer om prematuritet og at babyen skal dø i magen. Kommer ungen levende ut så kommer jeg til å være overlykkelig. Så håper jeg at jeg får lov til å ha babyen hos meg. Det er viktigere enn hvordan fødselen blir. Det var vanskelig å måtte ligge på et annet sykehus enn mitt nyfødte barn. Magen var borte men jeg hadde ingen baby hos meg. Det var lange dager.

Jeg håper veldig på å få lov å føde vaginalt denne gangen. Men det blir litt sekundært. Kanskje jeg føler sterkere på det hvis alt går bra og jeg får gå til termin. Jeg vet ikke.

Som andre skriver så tror jeg også det er lurt å be om samtaler hvis man har bekymringer rundt fødsel
Ja gjerne del fødselshistorien! Jeg elsker fødselshistorier! :)
 
Jeg fikk fødselsangst av min første fødsel, og jeg kjenner jeg blir litt deppa av at "alle" gleder seg og at det er heftig og slikt. Jeg hatet det, og vil gjøre alt jeg kan for å slippe en lignende situasjon. Dvs at jeg ønsker ks.
 
Jeg fikk fødselsangst av min første fødsel, og jeg kjenner jeg blir litt deppa av at "alle" gleder seg og at det er heftig og slikt. Jeg hatet det, og vil gjøre alt jeg kan for å slippe en lignende situasjon. Dvs at jeg ønsker ks.
For min del synes jeg tanken på ks er enda verre igjen. Så for øyeblikket tenker jeg den ungen bare får bli der inne :-D
 
Jeg fikk fødselsangst av min første fødsel, og jeg kjenner jeg blir litt deppa av at "alle" gleder seg og at det er heftig og slikt. Jeg hatet det, og vil gjøre alt jeg kan for å slippe en lignende situasjon. Dvs at jeg ønsker ks.
Jeg synes det er så rart! Jeg er livredd for å måtte ta ks, for meg er det ordentlig skummelt. Jeg har aldri forstått at det velges fremfor fødsel.. skjønner at folk er forskjellige altså, og tviler ikke på din fødselsangst. Jeg bare klarer ikke å forstå at ks er mindre skummelt enn fødsel.
 
Back
Topp