Fødselsangst

Bkno6066662

Andre møte med forumet
Hei dere.
Er det flere enn meg som begynner å grue seg veldig til fødsel?
Jeg er bare 20+0 men klarer ikke tenke på annet. For noen dager siden hadde jeg og kjæresten samleie, noe som gjorde forferdelig vondt. Så vondt at jeg begynte å gråte skikkelig så det ble veldig kort økt. Men det var da jeg begynte å tenke, hvis dette var så vondt hvordan skal det bli når jeg skal presse ut en melon den veien? Så nå gruer jeg meg hver dag, og aner ikke helt hvordan jeg skal fortelle dette til jordmor i morgen. Håper på svar fra dere, og beklager for detaljene.


Sent fra min mobilapp
 
Huff. Jeg forstår godt at du gruer deg. Jeg har aldri vært gjennom en fødsel selv, men jeg har vært gjennom annen smerte som var et rent helvete for å si det rett ut. Denne smerten hadde jeg i varierende grad i mange måneder der jeg de første månedene måtte ha sterke smertestillende for å komme meg gjennom dagen. Det som trøster meg når jeg tenker på fødselen er at det er ikke snakk om å ha det så jævlig i mange uker og måneder. Det er snakk om noen timer. Kanskje et par dager. Så er det over. Og til slutt kommer verdens beste gave vi noengang kommer til å få.

Jeg vet det kanskje ikke trøster deg så mye... Men det er slik jeg tenker, og det hjelper meg hvertfall.
Men dette er noe jeg vet man kan få hjelp med. Har ei god venninne som grudde seg noe sykt til fødselen. Skikkelig fødselsangst. Hun fikk hjelp og planla veldig hva hun skulle gjøre for å komme seg gjennom smertene. Dette var med førstemann og hun har i dag 3 barn.

Så snakk med jordmor om tankene dine. De vil kunne hjelpe deg. :)
Lykke til! :)
 
Jeg ville snakket med jordmor om d.. Jeg har født før så jeg vet hva jeg går til, og det er det som gjør at jeg gruer meg. Jeg skal ha samtale med jordmor hvor vi går gjennom forrige fødsel nøye, i håp om at jeg skal klare å mentalt forberede meg til denne fødselen. Du tjener ingenting på å holde dette for deg selv, og du burde heller ikke lese eller høre andres historier.. Fødsel er vondt, men som skrevet over her så varer det jo ikke så lenge. Det er også min trøst.. Alle andre klarer det, og opptil flere ganger, så det må jo være mulig for en annen også.. :p

Snakk med jordmora di og få en henvisning til sykehuset du skal føde på slik at du får pratet med de.. :)


Sent from my iPhone using Tapatalk
 
Jeg hadde veldig fødselsangst sist og går til samtaler hos jm nå for å forberede meg på neste. Jeg er bare 18+3, men jm sa de er viktig å ta tak i det så tidlig som mulig slik at ikke angsten ødelegger opplevelsen rundt fødselen.


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Du må på ingen måte gå med disse tankene selv. Dette er absolutt noe man skal snakke med jordmor om. Det kan kanskje føles for deg at dette er noe du er alene om og slite med og at "alle" andre synes tanken på fødsel er helt grei. Dette vet jordmor godt at ikke er tilfelle og hun har helt sikkert mye fint å komme med rundt dette temaet.

Håper du får den hjelpen trenger og at du får et fint svangerskap og en fin fødselsopplevelse.
 
Vet ikke om det er til trøst, men jeg har født før, og jeg gleder meg :) Joda, det blir vondt, men det er en så utrolig opplevelse :)


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Jeg hadde det sist gang. Og vurderte faktisk å søke om ks, men jeg regna med at det kom til å bli avslått siden jeg var første gangs så jeg bestemte meg for at kan andre så kan jammen meg jeg også. Jeg grua meg helt sinnsykt, og fikk nesten sjokk når vannet gikk hjemme hvor rolig jeg ble. Det høres sikkert klisje aktig ut, men jeg fantes ikke redd alt frykten forsvant. Riene var vonde og det var en helt annen type smerter enn jeg noen gang hadde kjent, men dette er ikke farlige smerter så jeg ble ikke redd da eller. Jeg var hele tiden fast bestemt på at dette kom til å gå fint og jeg kom til å overleve dette jeg også. Desverre endte det i haste ks for min del, men det var det andre grunner til enn frykt eller panikk noe jeg var sikker på at kom til å skje da jeg tenkte på fødselen før det skjedde. Så snakk med jordmor/lege alle du tror kan hjelpe. Ønsker deg lykke til og vet godt hvordan du har det nå.
 
Jeg kan og prøve å berolige deg med at jeg har født en gang før, og det gikk kjempe fint! Fikk veldig god hjelp av jordmødrene på sykehuset som hadde fler gode forslag til smertelindrig. Jeg gikk for epidural (hadde bestemt meg før fødsel for at jeg skulle ha det) og jeg merka ingenting av smertene før jeg skulle presse. Det gikk veldig bra med både støtte fra kjæreste og flink jordmor som var veldig oppmuntrende. Håper det er til hjelp å høre at andre har hatt gode opplevelser med fødsel :)
Jordmor vil nok veldig gjerne at du sier ifra at du har angst rundt dette. De er der for å hjelpe ;)


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Jeg tror det er vanlig å ha fødselsangst så tidlig i svangerskapet. Og senere når man ikke får ligget ordentlig i senga, når man stå opp 100 ganger for å tisse og når det blir tung å bære på all den vekten, vil man faktisk at tiden skal gå fortere og få babyen i armene:p. Det var sånn for meg i alle fall. Denne angsten trenger ikke å være en "farlig" ting, men det kan absolutt være lurt å snakke om det med jordmor:)
 
Håpa du får snakka godt ut med jordmor!
Eg grua meg forferdeleg sist, og etter mange samtalar med jordmora blei me enige om at eg reise til føden med eingang nåke skjedde og ba om epidural med ein gang, detta gjorde eg og fekk ein kjempe fin opplevelse. Veit ikkje om det hjelpe deg å høyra da, men tenkte kanskje da va godt å høyra at da kan plutseleg snu. No ser eg fram til neste fødsel, er kjempe spent på alle fasane og eg og sambuaren kosa oss heile vegen (2tima t sjukehuset) med å telle rier pg avstand!!:-)
Håpa du får prata om alt som bekymra deg, og at da hjelpe!!:-)

Sent from my GT-I9300 using BV Forum mobile app
 
Jeg grua meg forferdelig sist. Slet med å konsentrere meg om noe annet enn å grue meg til fødselen. Gråt og trygla legen om ks men han mente at d var ikke nødvendig. Jeg laget en nøye plan med jordmor om epidural ++ og da fødselen startet og jeg kom inn på sykehuset gikk alt så fort at jeg rakk ikke å få noe smertestillende. Det var kjempe vondt men det gikk samtidig veldig greit. Det første jeg sa etterpå var at dette kan jeg gjøre igjen. Det var ikke så ille som jeg hadde sett for meg inni hodet i løpet av de siste 6 mnd. Hehe og premien er jo fantastisk. Og smerte en så godt som over i det øyeblikket babyen er ute :) mitt råd. Ikke tenk og gru deg så veldig. Vet det er vanskelig. Jeg gruer meg mye mindre denne gangen og tenker at babyen må ut og det er sånn vi er lagd:)
 
Takk jenter, er godt å høre om at det finns gode opplevelser. Skal snakke med jordmor idag om det, håper hun finner ut noe lurt. Er litt letta nå :-)


Sent fra min mobilapp
 
For det første, litt på siden av tråden men jeg synes det er så fantastisk å lese hvor godt vi passer på hverandre her inne, støtter og kommer med gode ord <3 blir jo helt rørt:) så til poenget, er enig med alle andre som skriver her, å grue seg til fødselen er veldig vanlig, å det er lurt å snakke godt med jordmor om dette:) håper du får god hjelp slik at du kan nyte svangerskapet og slippe å bruke så mye energi på å grue deg<3


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Stakkars deg! MAnge som har det likeens, og jeg støtter det alle sier ift å snakke med jordmor.
Jeg har født før. Tenkte litt det samme som deg; at det var smerten, den konkrete smerten ift "presse ut noe stort" mellom beina, som var frykten. Realiteten for meg ble en helt annen. Det var riene og den lange tiden FØR uttrykkinga som var vondt og slitsomt. (35 timer) Men ikke uholdbart. Når selve utdrivingsfasen kom, var jeg så SINNSYKT glad for å kunne gjøre noe selv, for å kunne jobbe med kroppen, presse når jeg ville osv...kan ikke huske at jeg kjente noe smerte "der nede". Jeg hadde ingen bedøvelse, men kroppen lagde sin egen rus; funka for meg ;)
 
Back
Topp