Fødselsangst osv..

Aprikosblomst

Aprikosblomst

Elsker forumet
Ja.. Jeg er førstegangs, men sliter nok litt med dette. Kanskje ikke fødselsangst, men jeg er generelt litt redd og skeptisk på smerter.

Noen kvelden når jeg legger meg har jeg lyst til å gråte over hva som ventes i juli, og jeg ser for meg at jeg rett og slett kommer til å dø under fødsel.

Noen her som har noe FINT de vil si om fødsel? Noen gode ord, tanker, erfaringer eller annet? :) Tar i mot alt for å kunne å klare å snu tankegangen min litt..

Det skal jo nevnes at jeg også gleder meg litt. Jeg vet jo ikke hva jeg går til, så er nok litt spent. Er spent 5 min om dagen, resten av dagene sitter jeg med en klump i magen..
Selv prøver jeg å tenke litt som dette:
- det er i juli, det vil si at det nesten er lyst døgnet rundt, kanskje varmt og herlig - noe som generelt gjør meg gladere. Kanskje det vil hjelpe på når jeg ligger på føden? :)
- ja, det er nok vondt!!! MEN man vet jo hvorfor man har vondt, og smertene er absolutt ikke farlig.
- begge bestevenninnene mine kom seg igjennom det, de lå jo i ca 40 timer. Der hun ene til og med har skrekk for blod og sprøyter. Ingen ramaskrik fra dem om deres fødsel :)
- mamma fikk meg når hun var 20 år. 8 timer fødsel, uten noen form for smertelindring. Mormor har også "ploppa" ut 5 barn i fine fødsler.

Ja, nei. Dere ser hvor jeg vil :)
Må innrømme at jeg ikke liker nettet når det kommer til fødsel og litt angst. Blir skremt av mye av det jeg kommer over.
 
Ikke vær redd. Alle fødsler er forskjellige :)
Jeg kan anbefale vannfødsel - det hadde jeg og jeg må si at jeg elsket å føde ;-) hørtes kanskje skremmende ut men fødselen min var vel en drømmefødsel for en første gangs.
5 timer så var gutten vår ute. Ja det var vondt. Spesielt når hodet måtte ut. Mannen hadde aldri hørt meg skrike så høyt men det varte i et øyeblikk og så var det over! Jeg ønsket meg epidural underveis siden rier er ille også men man klarer å puste seg gjennom disse og hadde en flink jordmor som motiverte meg skikkelig. (Hun visste at jeg hadde sterkt ønske om å føde i vann og med sprøyte går ikke det lengre)

Vet ikke hvordan jeg kan ta bort litt av angsten din men du må bare slappe litt av og ikke tenke for mye på fødsel nå :) alle babyer kommer ut uansett og kanskje det hjelper om du snakker med en jordmor om det?
Jeg hadde også modningsakkupunktur til slutten av svangerskapet. Vet ikke om det hjalp siden jeg har ingen andre fødsler å sammenligne med - men har troen at det gjorde at jeg hadde effektive rier og at fødselen gikk så fort som 5 timer :)
Kanskje noe du kunne vurdere senere og?

Tro på deg og kroppen din så skal det nok går helt bra :)
 
Ta kontakt med helsestasjonen, de har skkkert en egen psykolog som du kan snakke med. En vennine av meg fikk mye hjelp av hun og angsten ble nesten borte til fødselen:-)
 
Først må jeg bare si; ikke tro på alt du leser. De fleste har en god og trygg fødsel.

Jeg hadde aldri angst, men tenkte dette rundt fødsel:
Kroppen er fantastisk innrettet, lager passe størrelse baby og er "hardprogrammert" til å klare dette.
Folk har alltid født. Fødsel er helt naturlig.

Vil tipse deg om å lese litt statistikk/fakta om fødsel. Det hjelper
Ofte går fødsler i arv, det kan kanskje hjelpe å prate litt mer med moren din?

Ellers vil jeg si at du må stole på kroppen, den er laget for dette og vil fikse opp. Jobb med kreftene i kroppen (høres helt corny ut nå, men du vil forstå når du kommer dit)

En fødsel er vondt, men som du sier så vet man hvorfor og at det går over. Hvis det blir for vondt, ikke nøl med å få smertestillende.
 
Dette går helt sikkert bra ;) for det første er det jo en fordel at mor og bestemor har hatt lette fødsler for det har jo en tendens til å gå i arv :) jeg har hatt to raske men intense fødsler. Og premien man sitter igjen med er ho sååååå fantastisk, at alt av smerter er jo glemt i det øyeblikket ungen blir lagt på brystet :) når jeg skriver dette nå så kjenner jeg at jeg gleder meg masse til juli jeg ;)
 
snakk med jm om det :)
i juni 2011 fødte jeg en gutt,og jeg satt igjen både under fødsel og rett etter fødsel at det faktisk ikke var så vondt jeg hadde forestilt meg! jeg hadde lyst å føde i vann, men for meg da klarte jeg bare ligge på siden. fra første lille rie til han var ute gikk det ca.8t,og selvom jeg hadde mest vondt i ryggen gleder jeg meg faktisk til fødsel igjen!
du har enda en del mnd å forberede deg på så godt det går ann, og ikke minst finne mer ut av ting du lurer på mtp smertelindring og div.

jeg klarte meg med lystgass, og håper på vann som smertelindring på neste :)

enig med det over,tro på deg og kroppen din,du tåler og klarer mer enn du tror ;) verdens beste premie som kommer♡
dette kommer nok til å gå helt fint :)
 
Huff, dette er så leie tanker å gå med. Og det vet jeg fordi jeg var helt lik da jeg gikk med storebror. Har i ettertid skjønt at jeg var nok ganske tett opp mot å ha angst. Var redd for at jeg ikke skulle takle smertene...Hvorfor jeg var redd for det vet jeg ikke. Jeg har alltid tålt mye ellers når jeg har hatt skader etc, så ingenting som skulle tilsi at jeg skulle takle det dårligere enn andre fødende...

Jeg ble i tillegg livredd da jeg skjønte at det kom til å bli en igangsatt fødsel, enda mindre kontroll, og reine var ikke mine egne. Jeg gråt og gråt da jordmor kom og la inn nål, og satte i gang dryppet..
Men så skjedde det fine....Fødselen gikk så bra!! Jeg fikk riktignok smertelindring i form av lystgass og epidural. Men opplevelsen var så utrolig fin. Husker jeg bare få timer etter vi hadde kommet på barsel tenkte at dette kan jeg da gjøre igjen!
Gruer meg litt denne gang og, litt fordi de har kuttet ut lystgass:-/ Men, jeg vet det kommer til å gå fint. Så jeg gruer meg vel mer på en spent måte, enn på en veldig redd måte slik som sist.
Jeg ville på en måte ikke innrømme overfor meg selv at jeg var så redd sist, så jeg pratet ikke om det med noen foruten samboer.
Det kunne sikkert vært lurt å prate med jordmor om det.
Og for all del, ta alle fødselshistorier med en klype salt, spesielt de som er grusomme. Be de om å hold det for seg selv om de forteller om hvor grusomt det var.

Tror nesten halve grunnen til at jeg var så redd var fordi min venninne hadde fortalt om hennes fødsel. Sa det til henne etter jeg hadde født at jeg tror hun gjør lurt i å holde den historien for seg selv, i alle fall for førstegangsfødende.
Jeg er sikker på det går fint, når jeg klarte det klarer du og:)!
 
Jeg hadde ganske sterk fødselsangst før nr 2, til tross for at selve fødselen med nr 1 gikk fint. Det som hjalp meg var en god og lang samtale med jordmor. Vi skrev et fødselsbrev som ble lagt i journalen min, som de på føden leste. Jeg lærte meg fine pusteteknikker også. Etter samtalen løsnet hele angsten. Siden du opplever at tankene om dette er såpass altoppslukende vil jeg absolutt anbefale deg å prate med jordmor. Håper du får noen mnd fri for vanskelige tanker.
 
Tusen takk for så mange fine svar! :)
Det hjelper veldig å lese det dere skriver <3

Kommer til å snakke med jm om dette, må vel besille meg jm-time snart også.
Mamma sier også til meg at jeg ikke må lese alt på nettet fordi jeg kan skremme meg opp unødvendig :)
Jeg vet jeg klarer dette, det kommer til å gå bra når jeg står mitt i dette, bare håper tankene også løsner litt etter litt.
 
Da jeg ble gravid med førstemann så tenkte jeg at fødsel var uaktuelt og ville ha keisersnitt. Men etterhvert som ukene og månedene gikk så ble jeg mer og mer bestemt på at han måtte komme ut samme vei som han kom inn. Tankene omkring fødsel mer mer og mer positive jo mer det nærmet seg fødsel. Prøv å tenk positivt så endres kanskje tankemønsteret ditt også.

Og du er jo ikke alene under fødselen. Du får hjelp av jordmødre og leger når du trenger det. Både du og babyen er i trygge hender. Ikke bruk tiden frem mot fødsel på å grue deg til som er utenfor din kontroll. Du klarer det! Og trenger du hjelp så får du det!
 
Tror det er viktig å ikke tenke på fødselen. For min del var jeg veldig avslappet og rolig, og jeg bare fulgte kroppens signaler. Jeg hadde en flott fødsel og pressriene varte i 25min før gutten var ute. FANTASTISK!! Jordmor var rolig og vi hadde god kontakt,selv om hun kom 1time før han kom ut. Hehe.
Lykke til! Det kommer til å gå bra :-)
 
Personlig er jeg ikke redd for smertene i seg selv, men jeg har angst for sprøyter og det å revne. Er skikkelig, skikkelig redd for det og grøsser av tanken på å skulle måtte sy :eek:
 
Hadde ikke en lykkefødsel, uten at jeg skal utbrodere, men jeg GLEDER meg til neste gang! Sniker fra juli 2014♡
 
Fødselen går fint :) Ikke les for mye, det som kommer kommer :) Og legg ikke for faste planer for hvordan det kommer til å foregå, for hver fødsel er ulik. Ikke lås deg på å ikke ta smertestillende, kanskje trenger du det. Og det er jo en grunn for at det finnes :) Hør på jordmødrene, de kan sakene sine! Det rare med fødsler er at jeg husker den og smertene, men samtidig tenkte jeg nesten rett etterpå; "Det var jo ikke så gale. Det kan jeg gjøre igjen."
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp