Fødselsangst og ks.

*lykkeligst*

Forumet er livet
Hva syns dere om at folk med sterk fødselsangst vil ha ks?
Snakka med ei venninne om det etter å ha lest http://www.babyverden.no/Nyheter/--Jeg-nekter-vaginal-fodsel/
Hun mente at dersom det var såååå ille for folk å føde normalt, så burde de kanskje ikke få unger... Jeg syns kanskje ikke det var så veldig empatisk av henne (for å si det mildt), men syns heller ikke man bør få innvilget ks ved uke 13 uten å ha prøvd å snakke om angsten sin.
 
Vi er laget for å få barn, og vi er laget for at de skal komme ut mellom bena på oss. Før vi hadde keisersnitt som en mulighet, var det jo da de som var best egnet (noen kan f eks ikke føde av naturlige årsaker) som fikk formere seg og dermed føre de sterkeste genene videre. Jeg synes svært lite om at folk skal få innvilget ønske om keisersnitt fordi de er redd for å føde. De som får keisersnitt i dag har jeg en oppfatning av at helst vil ha vaginal fødsel, men ikke kan. Og da er det fantastisk at vi kan ha det tilbudet. Noe annet er bare misbruk av ressurser.
 
Her innrømte legene at de ikke gjorde en god nok jobb under første fødsel, de skulle tatt KS når det ble så jævlig. 

Så når jeg ble gravid med nr 2, prøvde jeg å fortrenge angsten, men etter uke 30 ble jeg helt ødelagt, fikk innvilget KS og er veldig glad for det. 

Kanskje ved en 3. klarer jeg vaginal fødsel igjen. 

Synes slike ting bør taes på alvor jeg, men KS var absolutt ikke noe lettvint løsning det heller.
 
Jeg mener at fødeavdelingene/jordmødrene burde ha mer fokus på fødselsangst og kanskje bli mer kurset i hvordan man møter pasienter med fødselsangst. Min erfaring er ihvertfall at det er for lite kunnskaper fra sykehusets side og jeg tenker at mange ks sikkert kunne vært unngått hvis pasientene hadde fått god nok oppfølging for angsten. 

Jeg synes det var litt vel drøyt å si at folk kanskje ikke bør få unger hvis de synes det er så ille å føde normalt.. vi har alle våre frykter og angster, sterke eller svake, og det viktigste er å jobbe med de da de kommer for at de ikke skal ta over livet helt. Noen klarer bare ikke forstå hvordan andre har det, tydeligvis.. 
 
De fleste oppfatter vel det å skulle føde som noe litt skummelt, for det er vanskelig å forestille seg og man hører mange skrekkhistorier. Jeg syns ikke det skal være slik at alle kan velge fritt, men at de som har det ekstra ille kan ha muligheten til å få det vurdert. Jeg var ikke nervøs før fødselen, men den var så jævlig at jeg ikke vet om jeg tør å risikere at det blir likt en tang til. Jeg syns virkelig ikke at det betyr at man ikke burde få barn, herregud.
 
Oi, det var en veldig hard påstand vil jeg si...

Jeg sliter med fødselsangs og har fått beskjed fra jm på sykehuset at jeg selv skal få bestemme hva slags fødsel jeg skal gjennom denne gangen, heldigvis! Jeg har vært i to samtaler på sykehuset til nå og skal på fler. Disse samtalene er helt fantastiske for min del og selv om jeg håper og tror det blir ks denne gangen har jeg ikke bestemt meg 100% og en del av grunnen til det har vært sånne utrolig tåpelige og uvitende kommentarer som en del kommer med! Jeg har følt meg svak, jeg har følt at jeg ikke kan mestre noe "alle" andre klarer og mener at alle burde klare, jeg har følt at jeg går glipp av o-store uropplevelsen, jeg har følt at jeg gjør meg og barnet en bjørnetjeneste, jeg har følt på så mye at dere aner ikke! 
Jeg kunne godt hatt to veldig tette barn i alder, men jeg har ikke turt, jeg har ikke klart å ha et avslappet forhold til mannen min pga det og jeg har ikke turt å 100% ønske meg flere barn, selv om jeg har hatt så lyst på fler at jeg nesten har blitt dårlig bare av tanken... 
Heldigvis har jeg klart å være åpen og sårbar når det kommer til dette denne gangen, jeg har fått støtte av noen flotte jordmødre, men samtidig møter man mye fordommer som er så utrolig unødvendige! Et keisersnitt er ikke en enkel løsning, virkelig, det er et stort inngrep, men jeg syns det er mye bedre at noen (få?) får dette tilbudet som hjelp til å klare å nyte svangerskapet sitt og livet man bærer enn at hele svangerskapet skal bli en belastning, De som sliter med angsten skal heller få et klapp på skuldra for at de tørr enn å få ris for at de trenger hjelp!

Nå har jeg sikkert vært litt i overkant personlig her, men dette er ufattelig viktig!
 
Om man faktisk har fødselsangst, så ja, da mener jeg man bør få keisersnitt - om man ikke greier å jobbe seg gjennom det etter å ha prøvd!
Men synes det blir å ta den enkleste utveien å gi seg selv diagnosen selv, ikke være noe særlig interessert i å snakke med noen om det og prøve å finne måter å gjennomfømføre en vaginal fødsel på, og forvente å få keisersnitt.
Veldig få gleder seg vel til å føde, de fleste er jo urolige og kanskje også redde. Mye kan jo skje. Og jeg mener det kun er de som har "angst-versjonen" av dette som bør få keisersnitt.
Er det angst, kan det jo faktisk i enkelte tilfeller behandles det også.

Jeg var selv på keisersnitt-samtale, av medisinske grunner (lege anbefalte pga smalt bekken i familie). Jeg fikk ikke keisersnitt av den grunnen, og om jeg ville gå videre fikk jeg beskjed om at det måtte være på bakgrunn av fødselsangst. Dette hadde jeg jo ikke (var bare liivredd;)), og måtte derfor slå fra meg keisersnitt.

Og ang.teksten du linket til; synes det er horribelt at det ble tatt abort pga.redsel for fødselen! Da måtte hun jo ha snakket med noen da?! Og jeg mener faktisk også at det må kunne gå an å tenke seg om på forhånd, før man blir planlagt gravid, om hvordan man kan takle det. Hvilke muligheter man har osv. Virker jo ikke som hun her hadde lest seg noe særlig opp på det. Blir i mine øyne feil å bli planlagt gravid for å være innstilt på abort om hun ikke får det som hun vil - keisersnitt.

 
Jeg hadde en så stor fødselsangst at jeg var til samtale på sykehuset for å vurdere og snakke om Ks..

Før den tid hadde jeg fått masse advarsler her inne.. og jordmor på sykehuset som jeg snakket med om ks ble såååå glad for at det finnes et sted som dette her:)

Ble overbevist om å føde vanlig.. og glad for det den dag i dag:)

og jeg kan virkelig anbefale å be om full epidural gjennom hele fødselen! Det fikk jeg.. og hadde 0 smerter! :)

Det er vanlig å sette ned epiduralen når pressveene kommer.. men det gjorde de altså ikke på meg.. noe som gjør at jeg ikke er like redd for å føde igjen.. noe som er lite trolig at jeg gjør men.. :)
 
Jeg synes KS bør være et alternativ i de tilfeller hvor fødselsangsten blir så stor at den går ut over mors psykiske og fysiske helse.

Jeg hadde fødselsangst i flere år før jeg ble gravid, var fast overbevist om at jeg skulle ha selvbestemt KS osv.
Men jeg hadde egentlig ikke lyst på en stor operasjon heller, ei heller kontinuerlig angst gjennom hele svangerskapet.
Heldigvis har Ullevål sykehus Gaiaprosjektet, som er et tilbud til gravide med fødselsangst, og jeg fikk henvisning dit.
En håndfull samtaler der, og jeg kunne gjennomføre en helt uproblematisk vaginalfødsel med tidlig epidural og null komplikasjoner, og det er jeg veldig glad for i ettertid. :)

Så JA til gode behandlingstilbud for kvinner med fødselsangst, og JA til KS i de tilfeller hvor det ikke hjelper!
 
Det jeg er mest skeptisk til er det at det virker som at mange (og da mener jeg ikke alle) har et noe urealistisk bilde til hva det vil si å gå gjennom et keisersnitt, med de risikoer og påkjenninger en operasjon medfører. Jeg hadde ks med første og ble tildels møtt med hvor "heldig" jeg var som fikk ks. Jeg syntes ikke ks var noe fantastisk, det var ubehagelig, jeg spydde, jeg mista mye blod, såret rev og stakk og følte jeg gikk glipp av første ukene med babyen min fordi jeg var så dårlig etter operasjonen.
Så ja til ks i de tilfellene fødselsangsten blir for stor men jeg tror endel tilfeller kunne vært unngått ved god veiledning.
 
Jeg var engstelig foran fødselen, men innstilt på at jeg skulle klare det. Hadde lest meg opp foran fødselen, viktig å slappe av og puste dypt osv. Ble mer og mer nervøs jo nærmere fødselen jeg kom, men jeg hadde aldri i livet sett for meg at fødselen skulle bli slik den ble!

Riene mine ble sterke nesten med en gang, og fra 1.5-2 cm var de nesten konstante og utrolig smertefulle. Fikk bli på sykehuset da og fikk lystgass, og fikk epidural uten å spørre om det fra 3cm. Da jeg hadde full åpning følte jeg ikke noen forandring, ingen trang til å presse og smertene var utrolig sterke. Jeg presset mot min egen vilje, og var livredd. Det er nesten 5 uker siden og jeg begynner å gråte bare jeg tenker på fødselen.
Lillemor blir enebarn om jeg ikke får sjansen til ks neste gang, for et slikt helvete går jeg ikke igjennom en gang til! Har aldri vært så redd før, og jeg trodde jeg var godt forberedt.

Jeg synes det er trist at hun følte at abort var den eneste redningen, spesielt siden hun aldri hadde prøvd å føde før. Likevel så har jeg sympati for henne, for hun må jammen meg ha hatt det helt jævlig for å kunne gå igjennom aborten når babyen var planlagt.
 
Back
Topp