Her er fødselshistorien min:
Det startet med litt blodig utflod tidlig på ettermiddagen, søndag 10.09. Vi ringte Føden og fikk beskjed om at det kunne tyde på at fødselen var igang, men på et svært tidlig stadium. Vi begynte å forberede oss på at det skulle skje noe snart, men måtte vente noen timer før det skjedde noe mer; slimproppen gikk. Etterhvert fikk jeg moderate sammentrekninger som gradvis ble vondere, særlig rett før en ny ladning slimpropp kom ut. Det var imidlertid ikke før i 23-tiden riene startet; de første timene var de uregelmessige og moderate, men tok seg opp rundt 05.00 mandag 11.09. Etterhvert ble riene så vonde og kom så hyppig at jeg sendte samboer i dusjen og forberedte oss på en tur til Føden. Bilturen var kort, men slitsom, ettersom det var ubehagelig å sitte i bil med rier. Vel fremme ble vi innlosjert på en fødestue og jordmor konstaterte at jeg hadde 1 cm åpning. Jeg måtte ligge med registrering av fosterets hjertelyd og sammentrekningene min, noe som var svært ubehagelig i bekkenet. Riene kom hvert 5. minutt og var såpass vonde at jeg tilslutt begynte å kaste opp (og her begynte samboer, som jeg hadde forutsagt, å brekke seg...[:D]). Etter en lang stund med rier og ubehagelig registrering ble åpningen sjekket og den var fortsatt 1 cm. Jeg fikk en sprøyte petidin for å slappe av, ettersom dette kunne kome til å ta lang tid, og lovnad om epidural så snart jeg hadde 4 cm åpning. Det hadde vært vaktskifte, og en ny jordmor kom inn. Hun spurte om hun kunne få sette modningsakupunktur på meg og jeg takket ja til det. Etter det fikk vi være i fred en stund, ettersom det ikke var annet å gjøre enn å vente. Riene ble plutselig mye mer intense og kom stadig hyppigere og mens samboer var nede i kiosken og kjøpte seg mat, fikk jeg 3 rier på 5 minutter. Mens smertene var på det verste, hørte jeg et høyt smell og kjente vannet fosse ut. På det tidspunktet lå jeg og bølte meg gjennom riene. Jeg røsket det jeg var kar om i signalsnoren og jordmor kom til. Hun konstaterte at akupunkturen hadde gjort susen; åpningen hadde gått fra 1 cm til 4 cm på ca. 1-1 1/2 time! Anestesilege ble tilkalt og jeg fikk epidural. til takk gav jeg ham en hyllest jeg aldri har hørt maken til selv engang....Det var virkelig deilig å kjenne smertene slippe taket. I tillegg fikk jeg lystgass, som jeg hadde meget god bruk for. Tiden frem mot full åpning (ca. 3-4 timer) var fin; samboer og jeg pratet med jordmor og jeg fortalte at jeg var veldig redd for å revne stygt. Hun var virkelig enestående rolig og flink, jeg kan ikke få fullrost henne nok! Jeg fikk pressrier altfor tidlig, men klarte å la være å presse ved hjelp av lystgassen. Da jeg hadde full åpning og fikk lov til å presse, hadde vi fått ny jordmor etter vaktskiftet. Jeg presset og presset, men kjente at det ikke hjalp det minste. Det føltes som om jeg hadde en grusom og smertefull forstoppelse, samtidig som jeg fikk intense smerter i lysken etter at eg hadde presset. Smertene var helt uutholdelige og jeg ropte og brølte alt jeg maktet. Etter en times tid bad jeg på mine knær om at noe måtte gjøres, men fikk beskjed om å fortsette å presse. Jordmor sjekket fremgangen flere ganger, og jeg regner med det var en av disse gangene hun forstod at jeg ikke bare var sliten. Jeg tagg og tagg om assistanse; dette kunne aldri gå. Tilslutt, etter noe som føltes som en evighet (men som ikke var det, i følge samboer), ble lege tilkalt for å hjelpe til under forløsningen. Det viste seg at babyen kom med ansiktet ut (pannen og nesa først) og hadde kjørt seg helt fast. Legen forsøkte først med sugekopp, men måtte tilslutt frem med tanga for å få babyen ut. Jeg ble klipt noe jeg syntes kjente ut som en liten cm og fikk beskjed om å presse alt jeg maktet; samboer fikk hetta og gikk på gangen. Med en brennende følelse i hele underlivet (rompa inkludert) kjente jeg ungen komme ut og hørte et vræl. "Der revna jeg på kryss og tvers," tenkte jeg og kjente hvordan det sved. Jeg fikk beskjed om å presse igjen og morkaka kom ut. Mens babyen ble lagt på brystet mitt, begynte legen å sy innvendig; det viste seg at jeg hadde mistet mye blod og det var en del blodkar som måtte sys igjen i tillegg til klippet. Samboer klippet navlestrengen og fikk overlevert jenta vår mens legen gjorde seg ferdig med meg. Hun kunne fortelle meg at dette ikke hadde gått uten assistanse p.g.a. stillingen babyen lå i, samt at jeg ville hatt en atskillig lettere fødsel om ungen hadde ligget i seteleie. Dersom mitt neste barn skulle finne på å ligge i samme stilling, ville jeg fint klare å presse ungen ut. 17.41 mandag 11.09 var det hele over; jenta vår var altså ute og vi var en familie på 3.
Jeg fikk senere vite at jeg hadde mistet hele 1,5 liter blod og fikk et blodtrykksfall samme kveld som jeg fødte. På det verste var blodtrykket nede på 75/45 og jordmor vurderte blodoverføring. Et par dager etter fødselen mannet jeg meg opp til å sjekke stingene og fikk meg en saftig overraskelse; jeg hadde blitt klipt ca. 4 cm fra den ene kjønnsleppen og skrått ned og vekk fra endetarmen. Ikke så rart at jeg ikke klarer gå særlig mye ennå....Jeg vurderer fortsatt å takke ja til tilbudet om å få komme inn for å få en blodoverføring eller jern intravenøst, men først skal jeg proppe i meg jerntabletter og slappe godt av. Fødselen ble svært hard, men merkelig nok var alt glemt i det øyeblikket det hele var over og vi hadde fått en datter. Jeg har ingen vonde minner fra fødselen; den er overstått og det var et annet "jeg" som opplevde den. Den urkvinnen som fødte, kommer jeg nok ikke til å få treffe igjen før neste gang jeg ligge og føder. Det merkelige er at samboer spurte meg under fødselen om jeg noen gang ville gå igjennom dette på nytt, og det var ikke tvil; JA, det viljeg! [:D]
Det startet med litt blodig utflod tidlig på ettermiddagen, søndag 10.09. Vi ringte Føden og fikk beskjed om at det kunne tyde på at fødselen var igang, men på et svært tidlig stadium. Vi begynte å forberede oss på at det skulle skje noe snart, men måtte vente noen timer før det skjedde noe mer; slimproppen gikk. Etterhvert fikk jeg moderate sammentrekninger som gradvis ble vondere, særlig rett før en ny ladning slimpropp kom ut. Det var imidlertid ikke før i 23-tiden riene startet; de første timene var de uregelmessige og moderate, men tok seg opp rundt 05.00 mandag 11.09. Etterhvert ble riene så vonde og kom så hyppig at jeg sendte samboer i dusjen og forberedte oss på en tur til Føden. Bilturen var kort, men slitsom, ettersom det var ubehagelig å sitte i bil med rier. Vel fremme ble vi innlosjert på en fødestue og jordmor konstaterte at jeg hadde 1 cm åpning. Jeg måtte ligge med registrering av fosterets hjertelyd og sammentrekningene min, noe som var svært ubehagelig i bekkenet. Riene kom hvert 5. minutt og var såpass vonde at jeg tilslutt begynte å kaste opp (og her begynte samboer, som jeg hadde forutsagt, å brekke seg...[:D]). Etter en lang stund med rier og ubehagelig registrering ble åpningen sjekket og den var fortsatt 1 cm. Jeg fikk en sprøyte petidin for å slappe av, ettersom dette kunne kome til å ta lang tid, og lovnad om epidural så snart jeg hadde 4 cm åpning. Det hadde vært vaktskifte, og en ny jordmor kom inn. Hun spurte om hun kunne få sette modningsakupunktur på meg og jeg takket ja til det. Etter det fikk vi være i fred en stund, ettersom det ikke var annet å gjøre enn å vente. Riene ble plutselig mye mer intense og kom stadig hyppigere og mens samboer var nede i kiosken og kjøpte seg mat, fikk jeg 3 rier på 5 minutter. Mens smertene var på det verste, hørte jeg et høyt smell og kjente vannet fosse ut. På det tidspunktet lå jeg og bølte meg gjennom riene. Jeg røsket det jeg var kar om i signalsnoren og jordmor kom til. Hun konstaterte at akupunkturen hadde gjort susen; åpningen hadde gått fra 1 cm til 4 cm på ca. 1-1 1/2 time! Anestesilege ble tilkalt og jeg fikk epidural. til takk gav jeg ham en hyllest jeg aldri har hørt maken til selv engang....Det var virkelig deilig å kjenne smertene slippe taket. I tillegg fikk jeg lystgass, som jeg hadde meget god bruk for. Tiden frem mot full åpning (ca. 3-4 timer) var fin; samboer og jeg pratet med jordmor og jeg fortalte at jeg var veldig redd for å revne stygt. Hun var virkelig enestående rolig og flink, jeg kan ikke få fullrost henne nok! Jeg fikk pressrier altfor tidlig, men klarte å la være å presse ved hjelp av lystgassen. Da jeg hadde full åpning og fikk lov til å presse, hadde vi fått ny jordmor etter vaktskiftet. Jeg presset og presset, men kjente at det ikke hjalp det minste. Det føltes som om jeg hadde en grusom og smertefull forstoppelse, samtidig som jeg fikk intense smerter i lysken etter at eg hadde presset. Smertene var helt uutholdelige og jeg ropte og brølte alt jeg maktet. Etter en times tid bad jeg på mine knær om at noe måtte gjøres, men fikk beskjed om å fortsette å presse. Jordmor sjekket fremgangen flere ganger, og jeg regner med det var en av disse gangene hun forstod at jeg ikke bare var sliten. Jeg tagg og tagg om assistanse; dette kunne aldri gå. Tilslutt, etter noe som føltes som en evighet (men som ikke var det, i følge samboer), ble lege tilkalt for å hjelpe til under forløsningen. Det viste seg at babyen kom med ansiktet ut (pannen og nesa først) og hadde kjørt seg helt fast. Legen forsøkte først med sugekopp, men måtte tilslutt frem med tanga for å få babyen ut. Jeg ble klipt noe jeg syntes kjente ut som en liten cm og fikk beskjed om å presse alt jeg maktet; samboer fikk hetta og gikk på gangen. Med en brennende følelse i hele underlivet (rompa inkludert) kjente jeg ungen komme ut og hørte et vræl. "Der revna jeg på kryss og tvers," tenkte jeg og kjente hvordan det sved. Jeg fikk beskjed om å presse igjen og morkaka kom ut. Mens babyen ble lagt på brystet mitt, begynte legen å sy innvendig; det viste seg at jeg hadde mistet mye blod og det var en del blodkar som måtte sys igjen i tillegg til klippet. Samboer klippet navlestrengen og fikk overlevert jenta vår mens legen gjorde seg ferdig med meg. Hun kunne fortelle meg at dette ikke hadde gått uten assistanse p.g.a. stillingen babyen lå i, samt at jeg ville hatt en atskillig lettere fødsel om ungen hadde ligget i seteleie. Dersom mitt neste barn skulle finne på å ligge i samme stilling, ville jeg fint klare å presse ungen ut. 17.41 mandag 11.09 var det hele over; jenta vår var altså ute og vi var en familie på 3.
Jeg fikk senere vite at jeg hadde mistet hele 1,5 liter blod og fikk et blodtrykksfall samme kveld som jeg fødte. På det verste var blodtrykket nede på 75/45 og jordmor vurderte blodoverføring. Et par dager etter fødselen mannet jeg meg opp til å sjekke stingene og fikk meg en saftig overraskelse; jeg hadde blitt klipt ca. 4 cm fra den ene kjønnsleppen og skrått ned og vekk fra endetarmen. Ikke så rart at jeg ikke klarer gå særlig mye ennå....Jeg vurderer fortsatt å takke ja til tilbudet om å få komme inn for å få en blodoverføring eller jern intravenøst, men først skal jeg proppe i meg jerntabletter og slappe godt av. Fødselen ble svært hard, men merkelig nok var alt glemt i det øyeblikket det hele var over og vi hadde fått en datter. Jeg har ingen vonde minner fra fødselen; den er overstått og det var et annet "jeg" som opplevde den. Den urkvinnen som fødte, kommer jeg nok ikke til å få treffe igjen før neste gang jeg ligge og føder. Det merkelige er at samboer spurte meg under fødselen om jeg noen gang ville gå igjennom dette på nytt, og det var ikke tvil; JA, det viljeg! [:D]