*iris*
Forumet er livet
Hei snupper. Bare lurer litt jeg[8|][8|][8|].. Er det noe galt med meg? Jeg klarer ikke glemme fødselen min[&o]. Selvsagt var det en opplevelse (hadde ks sist), og jeg er veldig stolt av meg selv...MEN jeg har fått helt angst for å noen gang føde igjen.
Det snåle er at jeg ikke gruet meg til fødselen på forhånd, gledet meg bare til å oppleve dette store underverket vi kvinner er istand til. Når riene startet var jeg superpositiv! De startet halv sju på morgenen den tredje desember, og jeg kunne ikke vært mer happy.
Men utover natten når det økte var jeg sikker på jeg skulle dø.. Seriøst!
Jeg kastet opp mellom riene i tre timer pga smerter.
Pressriene var derimot en befrielse, og noe av det mest utroligste jeg har opplevd..hvordan kroppen jobbet, tanken på at gutten min snart skulle komme i armene mine..
Så starten og slutten var altså helt greit, men klarer altså ikke glemme midten[:(].
Er det andre som har slike følelser om fødselen sin? Vi håper jo på en liten til etterhvert, men jeg VIL IKKE føde igjen! Selv om det var en fantastisk opplevelse å få Liam rett i armene.
Det snåle er at jeg ikke gruet meg til fødselen på forhånd, gledet meg bare til å oppleve dette store underverket vi kvinner er istand til. Når riene startet var jeg superpositiv! De startet halv sju på morgenen den tredje desember, og jeg kunne ikke vært mer happy.
Men utover natten når det økte var jeg sikker på jeg skulle dø.. Seriøst!
Jeg kastet opp mellom riene i tre timer pga smerter.
Pressriene var derimot en befrielse, og noe av det mest utroligste jeg har opplevd..hvordan kroppen jobbet, tanken på at gutten min snart skulle komme i armene mine..
Så starten og slutten var altså helt greit, men klarer altså ikke glemme midten[:(].
Er det andre som har slike følelser om fødselen sin? Vi håper jo på en liten til etterhvert, men jeg VIL IKKE føde igjen! Selv om det var en fantastisk opplevelse å få Liam rett i armene.
