Fødsel

*iris*

Forumet er livet
Hei snupper. Bare lurer litt jeg[8|][8|][8|].. Er det noe galt med meg? Jeg klarer ikke glemme fødselen min[&o]. Selvsagt var det en opplevelse (hadde ks sist), og jeg er veldig stolt av meg selv...MEN jeg har fått helt angst for å noen gang føde igjen.
Det snåle er at jeg ikke gruet meg til fødselen på forhånd, gledet meg bare til å oppleve dette store underverket vi kvinner er istand til. Når riene startet var jeg superpositiv! De startet halv sju på morgenen den tredje desember, og jeg kunne ikke vært mer happy.
Men utover natten når det økte var jeg sikker på jeg skulle dø.. Seriøst!
Jeg kastet opp mellom riene i tre timer pga smerter.
Pressriene var derimot en befrielse, og noe av det mest utroligste jeg har opplevd..hvordan kroppen jobbet, tanken på at gutten min snart skulle komme i armene mine..
Så starten og slutten var altså helt greit, men klarer altså ikke glemme midten[:(].
Er det andre som har slike følelser om fødselen sin? Vi håper jo på en liten til etterhvert, men jeg VIL IKKE føde igjen! Selv om det var en fantastisk opplevelse å få Liam rett i armene.
 
Synd at du har sånne følelser etter fødselen. Håper at når du får fødselen mer på avstand at du klarer å glemme det vondeste. Fikk du noe smertelindring under fødselen?
 
Selv syns jeg fødselen min gikk kjempefint. Jeg gruet meg ikke til fødselen i det hele tatt, men heller gledet meg til å oppleve det å føde. Det var jo egentlig noe nytt og spennede så jeg visste ikke hva jeg skulle grue meg til, selv om "alle" fortalte hvor vond det er å føde. Selvsagt gjorde det jo veldig vondt når det stod på som værst, men jeg har ikke tatt skrekken for nye fødsler.
 
 
 
Jeg ble også dritredd.. Var kjemperedd for fødselen på forhånd, og det var faktisk verre enn jeg hadde forestilt meg. Aldri igjen!!
 
Jeg var kjempe redd nå denne gangen pga forige fødsel(6 år siden sist jeg fødte) Den fødselen var grusom. Men den fødselen jeg hadde nå var heeelt annerledes syns ikke jeg hadde vonde rier i det hele tatt og fødselen gikk myyyyye fortere. Går somregel bedre med fødsel nr to.
 
sånn hadde jeg det sist jeg fødte...men heldigvis "glemte" jeg det etter ca 6 mnder....håper du klarer å komme over det en dag. lykke til[:)]
 
Jeg gruet meg heller ikke noe til fødselen på forhånd, og hadde en fin fødselsopplevelse fra vannet gikk og frem til 8 cm åpning. Da fikk jeg vite at det var max 2 timer til babyen ville være ute. Mer feil kunne de ikke tatt, det var 12 timer igjen med et smertefullt helvete. Babyen ville ikke ut, og det endte med at de måtte snu han mens jeg presset og ble til slutt tatt med vakum hvor legen stod med begge bena i senga og halte og dro. Rommet var fullt av leger og jordmødre som alle skulle kjenne på meg innvendig, og alle var uenige i hvordan egentlig babyen lå. Jeg gråt og hadde så jævlige smerter på sisten at jeg ikke visste når riene kom lenger og når jeg skulle presse. Samboeren min måtte følge med på skjermen på oversikten over riene og rope når en rie kom. Jeg revnet og måtte klippes en del. Etter fødselen besvimte jeg og det var visst veldig kritisk et par timer før de fikk vekket meg. Hadde mistet 1.5 liter blod og reagerte allergisk på en sprøyte de hadde gitt meg. Etter fødselen og jeg lå på barselsavdelingen opplevde jeg plutselig at hele tarmen tømte seg, og jeg klarte ikke å stoppe det. Flau måtte jeg ringe etter hjelp, jeg visste ikke om dette var normalt etter en fødsel. Jeg måtte ha hjelp til å skifte på meg og vaske meg og alt var bare utrolig nedverdigende.

Samboer ble sendt hjem og jeg ble plassert på et rom med en annen jente sammen med babyen min. Jeg fortsatte stadig å gjøre på meg uten å ha mulighet til å stoppe det. Smertene var uutholdelige og jeg var svimmel og veldig kvalm. Når babyen våknet og begynte å gråte var det nesten umulig å komme ut av senga for å løfte han ut. Fortvilet ble jeg sittende med babyen i armene og gråte, jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle komme meg igjennom natten. Jeg ringte på hjelp, og først nå skjønte de at ikke alt var som det skulle. Samboer ble ringt opp og jeg ble plassert på enerom hvor han kunne overnatte. Det viste seg at jeg hadde en stor rift nedentil som gjorde at det var åpning mellom skjedeåpnigen og endetarmsåpningen. Jeg fikk beskjed om at alle stingene måtte opp og jeg måtte gjennom en operasjon iløpet av natten. Jeg var så sår nedentil og så utslitt at jeg fikk panikk av tanken på at noen skulle fikle med meg nedentil igjen. Men jeg skjønte at jeg måtte. Kl 4 på natten ble jeg hentet og brakt inn på operasjonsalen hvor jeg var gjennom et ganske smertefullt inngrep. Jeg bare gråt og gråt, kroppen min hadde vært igjennom en 36 timers beinhard fødsel og nå måtte jeg igjennom en operasjon. Det var akkurat som om kroppen min nå hadde nådd grensen av hva den kunne tåle. Tilslutt sovnet jeg og husker ikke så mye mer før jeg våknet av at de trillet meg inn på rommet igjen kl 8 om morgenen. Og nå hadde jeg mer vondt enn noensinne. Dagene etterpå var harde å komme igjennom. Smertene gjorde det vanskelig å ta seg av babyen og blodprosenten ville ikke over 5, i tillegg var det nesten uutholdelig å skulle gå på do eller dusje. Samboer tok seg for det meste av babyen, jeg hadde nok med meg selv. Men nå var de ansatte på sykehuset utrolige med oss, jeg fikk besøk av både legene og jordmødrene som hadde hjulpet til under fødselen. Og de sa at det er sjelden man har slike tøffe fødsler to ganger, og at de synes jeg hadde vært utrolig flink under fødselen og gjort alt etter " boken". Jeg ble advart mot at man kunne slite litt i ettertid av slike fødsler og at jeg ikke måtte nøle med å ta kontakt i etterkant. Foreløpig har jeg ikke gjort dette da jeg håper på at noe av de vonde tankene vil forsvinne over tid, men angsten sitter som en klo i meg, og det kommer nok til å gå maaaange år før jeg våger meg på en ny fødsel...[&o]
 
ORIGINAL: Siljemor_82

Jeg gruet meg heller ikke noe til fødselen på forhånd, og hadde en fin fødselsopplevelse fra vannet gikk og frem til 8 cm åpning. Da fikk jeg vite at det var max 2 timer til babyen ville være ute. Mer feil kunne de ikke tatt, det var 12 timer igjen med et smertefullt helvete. Babyen ville ikke ut, og det endte med at de måtte snu han mens jeg presset og ble til slutt tatt med vakum hvor legen stod med begge bena i senga og halte og dro. Rommet var fullt av leger og jordmødre som alle skulle kjenne på meg innvendig, og alle var uenige i hvordan egentlig babyen lå. Jeg gråt og hadde så jævlige smerter på sisten at jeg ikke visste når riene kom lenger og når jeg skulle presse. Samboeren min måtte følge med på skjermen på oversikten over riene og rope når en rie kom. Jeg revnet og måtte klippes en del. Etter fødselen besvimte jeg og det var visst veldig kritisk et par timer før de fikk vekket meg. Hadde mistet 1.5 liter blod og reagerte allergisk på en sprøyte de hadde gitt meg. Etter fødselen og jeg lå på barselsavdelingen opplevde jeg plutselig at hele tarmen tømte seg, og jeg klarte ikke å stoppe det. Flau måtte jeg ringe etter hjelp, jeg visste ikke om dette var normalt etter en fødsel. Jeg måtte ha hjelp til å skifte på meg og vaske meg og alt var bare utrolig nedverdigende.

Samboer ble sendt hjem og jeg ble plassert på et rom med en annen jente sammen med babyen min. Jeg fortsatte stadig å gjøre på meg uten å ha mulighet til å stoppe det. Smertene var uutholdelige og jeg var svimmel og veldig kvalm. Når babyen våknet og begynte å gråte var det nesten umulig å komme ut av senga for å løfte han ut. Fortvilet ble jeg sittende med babyen i armene og gråte, jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle komme meg igjennom natten. Jeg ringte på hjelp, og først nå skjønte de at ikke alt var som det skulle. Samboer ble ringt opp og jeg ble plassert på enerom hvor han kunne overnatte. Det viste seg at jeg hadde en stor rift nedentil som gjorde at det var åpning mellom skjedeåpnigen og endetarmsåpningen. Jeg fikk beskjed om at alle stingene måtte opp og jeg måtte gjennom en operasjon iløpet av natten. Jeg var så sår nedentil og så utslitt at jeg fikk panikk av tanken på at noen skulle fikle med meg nedentil igjen. Men jeg skjønte at jeg måtte. Kl 4 på natten ble jeg hentet og brakt inn på operasjonsalen hvor jeg var gjennom et ganske smertefullt inngrep. Jeg bare gråt og gråt, kroppen min hadde vært igjennom en 36 timers beinhard fødsel og nå måtte jeg igjennom en operasjon. Det var akkurat som om kroppen min nå hadde nådd grensen av hva den kunne tåle. Tilslutt sovnet jeg og husker ikke så mye mer før jeg våknet av at de trillet meg inn på rommet igjen kl 8 om morgenen. Og nå hadde jeg mer vondt enn noensinne. Dagene etterpå var harde å komme igjennom. Smertene gjorde det vanskelig å ta seg av babyen og blodprosenten ville ikke over 5, i tillegg var det nesten uutholdelig å skulle gå på do eller dusje. Samboer tok seg for det meste av babyen, jeg hadde nok med meg selv. Men nå var de ansatte på sykehuset utrolige med oss, jeg fikk besøk av både legene og jordmødrene som hadde hjulpet til under fødselen. Og de sa at det er sjelden man har slike tøffe fødsler to ganger, og at de synes jeg hadde vært utrolig flink under fødselen og gjort alt etter " boken". Jeg ble advart mot at man kunne slite litt i ettertid av slike fødsler og at jeg ikke måtte nøle med å ta kontakt i etterkant. Foreløpig har jeg ikke gjort dette da jeg håper på at noe av de vonde tankene vil forsvinne over tid, men angsten sitter som en klo i meg, og det kommer nok til å gå maaaange år før jeg våger meg på en ny fødsel...[&o]

Uff da Siljemor[:(] For en tøff fødsel du hadde.Flink var du også. Sender trøsteklem
 
Fikk tårer i øynene jeg nå siljemor-82. Det var en tøff fødsel!! Men du var kjempe flink[:)]Håper det går bedre med deg nå[:)]
 
ORIGINAL: PION

ORIGINAL: Siljemor_82

Jeg gruet meg heller ikke noe til fødselen på forhånd, og hadde en fin fødselsopplevelse fra vannet gikk og frem til 8 cm åpning. Da fikk jeg vite at det var max 2 timer til babyen ville være ute. Mer feil kunne de ikke tatt, det var 12 timer igjen med et smertefullt helvete. Babyen ville ikke ut, og det endte med at de måtte snu han mens jeg presset og ble til slutt tatt med vakum hvor legen stod med begge bena i senga og halte og dro. Rommet var fullt av leger og jordmødre som alle skulle kjenne på meg innvendig, og alle var uenige i hvordan egentlig babyen lå. Jeg gråt og hadde så jævlige smerter på sisten at jeg ikke visste når riene kom lenger og når jeg skulle presse. Samboeren min måtte følge med på skjermen på oversikten over riene og rope når en rie kom. Jeg revnet og måtte klippes en del. Etter fødselen besvimte jeg og det var visst veldig kritisk et par timer før de fikk vekket meg. Hadde mistet 1.5 liter blod og reagerte allergisk på en sprøyte de hadde gitt meg. Etter fødselen og jeg lå på barselsavdelingen opplevde jeg plutselig at hele tarmen tømte seg, og jeg klarte ikke å stoppe det. Flau måtte jeg ringe etter hjelp, jeg visste ikke om dette var normalt etter en fødsel. Jeg måtte ha hjelp til å skifte på meg og vaske meg og alt var bare utrolig nedverdigende.

Samboer ble sendt hjem og jeg ble plassert på et rom med en annen jente sammen med babyen min. Jeg fortsatte stadig å gjøre på meg uten å ha mulighet til å stoppe det. Smertene var uutholdelige og jeg var svimmel og veldig kvalm. Når babyen våknet og begynte å gråte var det nesten umulig å komme ut av senga for å løfte han ut. Fortvilet ble jeg sittende med babyen i armene og gråte, jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle komme meg igjennom natten. Jeg ringte på hjelp, og først nå skjønte de at ikke alt var som det skulle. Samboer ble ringt opp og jeg ble plassert på enerom hvor han kunne overnatte. Det viste seg at jeg hadde en stor rift nedentil som gjorde at det var åpning mellom skjedeåpnigen og endetarmsåpningen. Jeg fikk beskjed om at alle stingene måtte opp og jeg måtte gjennom en operasjon iløpet av natten. Jeg var så sår nedentil og så utslitt at jeg fikk panikk av tanken på at noen skulle fikle med meg nedentil igjen. Men jeg skjønte at jeg måtte. Kl 4 på natten ble jeg hentet og brakt inn på operasjonsalen hvor jeg var gjennom et ganske smertefullt inngrep. Jeg bare gråt og gråt, kroppen min hadde vært igjennom en 36 timers beinhard fødsel og nå måtte jeg igjennom en operasjon. Det var akkurat som om kroppen min nå hadde nådd grensen av hva den kunne tåle. Tilslutt sovnet jeg og husker ikke så mye mer før jeg våknet av at de trillet meg inn på rommet igjen kl 8 om morgenen. Og nå hadde jeg mer vondt enn noensinne. Dagene etterpå var harde å komme igjennom. Smertene gjorde det vanskelig å ta seg av babyen og blodprosenten ville ikke over 5, i tillegg var det nesten uutholdelig å skulle gå på do eller dusje. Samboer tok seg for det meste av babyen, jeg hadde nok med meg selv. Men nå var de ansatte på sykehuset utrolige med oss, jeg fikk besøk av både legene og jordmødrene som hadde hjulpet til under fødselen. Og de sa at det er sjelden man har slike tøffe fødsler to ganger, og at de synes jeg hadde vært utrolig flink under fødselen og gjort alt etter " boken". Jeg ble advart mot at man kunne slite litt i ettertid av slike fødsler og at jeg ikke måtte nøle med å ta kontakt i etterkant. Foreløpig har jeg ikke gjort dette da jeg håper på at noe av de vonde tankene vil forsvinne over tid, men angsten sitter som en klo i meg, og det kommer nok til å gå maaaange år før jeg våger meg på en ny fødsel...[&o]

Uff da Siljemor[:(] For en tøff fødsel du hadde.Flink var du også. Sender trøsteklem

sign
 
ORIGINAL: renna

Fikk tårer i øynene jeg nå siljemor-82. Det var en tøff fødsel!! Men du var kjempe flink[:)]Håper det går bedre med deg nå[:)]

 
huff, sender også en trøsteklem.
 
Min første fødsel gjorde også at jeg aldri mer skulle føde igjen. Pressriene virket ikke og etter enog halv time med pressing så prøvde de å dra henne ut med vakum. Problemet var at det var en lege der (tror hu var under opplæring) som prøvde (lenge) å få festet vakumet uten å få det til. til slutt kom en annen og gjorde det men da hadde jeg full panikk. Slet med vonde følelser lenge etterpå, men fikk gå til jordmora som jeg hadde gått til i hele svangerskapet og pratet en del om det, det hjalp litt.
Når jeg ble gravid igjen, fikk jeg innvilget keisersnitt i uke 11, men nå er jo saken den at jeg er redd det og, så etter mange samtaler bla fødselsforberedende samtaler, hadde flere av de. så valgte jeg å føde vaginalt.
Og fikk en kjempefin fødselsopplevelse, noe jeg aldri trodde jeg kunne få, hadde jo vondt denne gangen også men hadde kontroll og personale rundt meg som tok angsten min på alvor.
 
 
Så neste gang trenger ikke å være lik, håper du finner utav det og slipper å bære så lenge på de vonde følelsene.
 
ORIGINAL: lillevenn

Min første fødsel gjorde også at jeg aldri mer skulle føde igjen. Pressriene virket ikke og etter enog halv time med pressing så prøvde de å dra henne ut med vakum. Problemet var at det var en lege der (tror hu var under opplæring) som prøvde (lenge) å få festet vakumet uten å få det til. til slutt kom en annen og gjorde det men da hadde jeg full panikk. Slet med vonde følelser lenge etterpå, men fikk gå til jordmora som jeg hadde gått til i hele svangerskapet og pratet en del om det, det hjalp litt.
Når jeg ble gravid igjen, fikk jeg innvilget keisersnitt i uke 11, men nå er jo saken den at jeg er redd det og, så etter mange samtaler bla fødselsforberedende samtaler, hadde flere av de. så valgte jeg å føde vaginalt.
Og fikk en kjempefin fødselsopplevelse, noe jeg aldri trodde jeg kunne få, hadde jo vondt denne gangen også men hadde kontroll og personale rundt meg som tok angsten min på alvor.


Så neste gang trenger ikke å være lik, håper du finner utav det og slipper å bære så lenge på de vonde følelsene.

 
Så flott at du fikk en fin fødselsopplevelse nå. Vil jo gjerne gi lille Leon søsken en dag, og det hjelper å høre at andre som har hatt noe lignende får det bedre neste gang. Har fått vite at noen får varige men etter det inngrepet jeg måtte igjennom senere på natten, og hvis dette ikke blir helt bra, så kan det føre til komplikasjoner i senere fødsler. Så blir ihvertfall ikke aktuelt å bli gravid på nytt før jeg er 100% bra!
 
Back
Topp