Har mistet noen ganger etter å ha fått positive tester.. vi har begynt å
tenke kansje fordi jeg og kroppen jobber i mot.. at kroppen kjenner jeg
ikke er klar for det.
Har veldig angst å klarer ikke tenke tanke på å få nr to egentlig. tror det er lang vei å gå.
Når jeg blei gravid var alt som det skulle å gledet meg så over det.
Men etter jeg hadde kommet på slutten av svangerskape begynte jeg
og kroppen min å tulle. Var mye inn å ut av sykehuset, var mye dårlig og
familien fryktet svangerskapforgiftning.
Jordmor som har sluttet en dag i dag sa det ikke var farlig og
regnet jo med at dem passet på at ting gikk som det skulle siden dette
var første gang.
Var inn å ut av sykehuset hvertfall 3ganger, den enne gang med
ambulanse da jeg var så dårlig at jeg ikke viste hvor jeg skulle gjøre
av meg.
når jeg kom på sykehuset for siste gang hadde jeg fått behandling
til at jeg skulle føde raskere da bestemoren min jobber innen for dette å
var livredd for meg.
Fikk beskjed av dem på sykehuset at jeg hadde 3cm åpning å at jeg
måtte bli der for hadde rieer, men det var ikke faste, men som kom å
gikk..
husker jeg fikk en nål i hode og sovnet redd etterpå hadde vist
pustet veldig tungt denne natten med masse smerter i følge bf. Neste dag
fikk vi beskjed om at bf måtte bli på sykehuset for fødselen var gått i
gang.
fikk beskjed om å gjøre meg klar for at dem kunne sjekke åpningen min den var ikke kommet noe særlig lenger denne åpning.
flyttet meg over til fødeavdelingen der hvor dem tok vannet på meg.
kjente hele tiden et trykk å måtte komme meg på do for å få ut vann
kjente jeg hele tiden. fikk beskjed om å ligge i senga.
Må si det ikke var noe drøm jeg hadde, mitt ønske var å kunne gå
rundt, legge meg i badekare og ta det litt ettersom.. der blei jeg
tvinga til å ligge for dem tok vannet på meg..
jeg fikk bare en hev med rieer, men ingen åpning fikk jeg[:@][:@][:@]
Di målte hvordan åpningen skulle være ettersom rieene gikk, men den gikk ikke innen for disse målene..
så jeg viste ingen ting hva som skjedde, hvordan det gikk osv...
eneste jeg fikk beskjed om etter masse smerter som varte over 8
timer at nei, dette blir hastesnitt.. da var jeg så skuffa over meg og
kroppen.. da var det mye tanker som dukka oppi hode... var så lei meg
trodde jo dette skulle ha gått bedre en så så...
Blei kjørt rett ned der hvor dem løp bort over med meg, blei ikke
særlig bedøvt så jeg kjente dem kutta, reiv og vendte på meg... var helt
grusomt, bf blei jo helt skremt av å se ansikte mitt da hvor han så jeg
hadde det abselutt ikke godt.
Når ungen var ute fikk jeg spm ville du se jenta deres.. der å da
fikk jeg bare ut nei, men angret jo fort på det.. dem hadde ikke engang
tørket av henne så det drypte blod ned på ansikte mitt....
dem ga meg noe til at jeg skulle sove litt før jeg så far og
barn... etter jeg våknet tok det heldigvis ikke lange tiden før jeg så
bf og gullet

det var veldig godt.
Neste dag jeg blei vekt, blei jeg ikke vekt til noe bra no.. blei
tvinget at jeg skulle dra meg i noe som var over senga for å komme meg
opp.. ALDRI HATT DET SÅ VONDT noen gang[:@][:@][:@] Dem eide jo ikke noe
forstålelse....
noen par timer etterpå fikk jeg beskjed om at dem viste ikke hvor
langt tid jeg hadde igjen.. for hadde ALT for lavt blodprosent... så
måtte bli fora på jerntabletter, men skjedde ingen ting da jeg gikk på
disse..... enten så gikk det bare nedover, men to dager så stoppet den å
sto stille heldigvis...
Dem snakket om blodoverføring, men uansett hva dem gjore funket det
ikke for dem fikk ikke det til da årene mine ikke ville samarbeide
vist nok[:(][:(]
Så jo dagene gikk jeg blei svakere og orket jo ingen ting, blei belikere og så tynn at det ikke var noe igjen av meg[:(]
Vekta var 80kg når jeg var gravid noen par uker etterpå hadde jeg rast ned til 45kg.
er så mye mer, men får det dessverre ikke ned på arket og dette er alt mye .. skrivi for noen mnd siden sikkert litt skrive feil her og der...