Fødetråd åpen

En tråd i 'August 2020' startet av Jegermeg, 30 Jun 2020.

Endre kallenavn | Kom i gang/Hjelp
  1. Søskendrøm2022 Elsker forumet ❤️ Augustlykke 2020 ❤️

    Kjønn: jente
    Dato født: 28. August 2020
    Termin: 6. september 2020
    Mål: 3660 gram og 51 lang
    Annet du ønsker å fortelle:

    Startet med rier rundt kl. 20. Klokken 22:45 var vi Ullevål, og da hadde jeg 7-8 cm åpning. Fikk det siste rommet på fødeavdelingen, noe vi var veldig glad for. Riene kom hyppig og klokken 02:00 hadde jeg 9,5 cm åpning. Neste sjekk kl. 04:00 viste full åpning, men hun lå litt høyt i bekkenet og vi måtte vente på at vannet gikk. Prosedyre var at de tok dette etter to timer hvis ikke det ikke hadde vært noen fremgang. 05:00 ble derfor vannet tatt. Riene økte da i styrke og jeg fikk raskt pressrier. Kl. 06:14 kom hun ut etter mye pressing ❤️

    Vi er utrolig stolte og glad for at fødselen gikk så fint. Mannen og varmeposer var den eneste smertestillende jeg brukte ☺️
     
    • Hjertelig Hjertelig x 9
    • Vinner Vinner x 1
    Last edited: 28 Aug 2020
  2. babydrømmer87 Forelsket i forumet ❤️ Augustlykke 2020 ❤️

    Kjønn: Gutt
    Dato født: 21.08 kl 23:57
    Termin: 14.08
    Mål: 3865g, 54cm
    Annet du ønsker å fortelle: En 24 timer lang fødsel, veldig god opplevelse. Uten smertelindring første 18 timer, men drøyde 6 timer på 7 cm åpning, da ble det epidural og vannet ble tatt. Pressrier i over en time og en stresset baby, plutselig var barnelege på rommet og truet med sugekopp, men da fikk jeg han ut på to pressrier uten hjelp :hilarious: Sterk og fin gutt med 9 i apgar score etter ett minutt. Kjempegøy å føde, stor mestringsfølselse!
     
    • Hjertelig Hjertelig x 8
  3. hani94 Gift med forumet ❤️ Septemberlykke 2020 ❤️ ❤️ Augustlykke 2020 ❤️

    Kjønn: Gutt
    Dato født: 29. August
    Termin: 30. August
    Mål: 3730 g og 52 cm lang
    Annet du ønsker å fortelle: Hadde time hos jordmor kl. 10.30 den 28. August. Ble sendt derifra til sykehuset med mistanke om svangerskapsforgiftning. Siden jeg bare var 2 dager fra termin valgte de å legge meg inn og skulle sette meg i gang, men før de rakk å sette meg i gang startet det av seg selv :happy:
     
    • Hjertelig Hjertelig x 8
  4. Førstegangs86 Andre møte med forumet

    Kjønn: Gutt
    Født: 25.8
    Termin: 5.9
    Mål: 50 cm og 3330 g
     
    • Hjertelig Hjertelig x 5
  5. Snykvit Elsker forumet

    Kjønn: Jente
    Dato født: 30.08.20.
    Termin: 18.09.20.
    Mål: 3516g og 46,5cm

    Annet du ønsker å fortelle: jenta vår kom i rakettfart 19 dager før termin. Vannet gikk kl 0930. Etter å ha plassert storesøster hos ei venninne, dro vi rett til føden. Mens mannen parkerte bilen strevdes jeg med å komme meg opp de tre trappetrinnene til inngangsdøra på sykehuset.

    Klokka var da blitt 12. Der ble jeg møtt av en vekter. Han så uttrykket i ansiktet mitt å sa bare "oi! Kom! Her er en rullestol." han hjalp meg i stolen å trilla meg videre inn der en jordmor venta. Hun hadde sett og hørt meg utfor sykehuset. Hun trilla meg inn på fødestue og gjorde klart for å ta imot babyen. Jeg var så svett, så jeg måtte kle av meg alt av klær. Under riene kunne jordmor se at babyen kom godt ned. Hun sa jeg kunne kjenne hodet der nede. Jeg kjente, men det jeg kjente var mykt. Veldig mykt... Da jeg sa det til jordmora ble hun litt urolig. Hun sjekka og oppdaga at babyen kom med rompa først. Da ble det plutselig litt kaos og mange fødselsleger og andre jordmødre og barnepleiere kom inn. Jeg ble flytta inn på et annet rom med fødestol. De flytta meg fort over, da jeg ikke klarte å røre meg for egen maskin. Jeg hadde panikk og gråt. Jeg ba jordmor om epidural, men det var for seint. Jeg ba om å få keisersnitt, men det var også for seint da baby allerede var på tur ut. Jordmor sa at dette skulle gå så bra. Det var så mange der som passa på oss. Mannen min holdt hodet mitt i hendene sine å kyssa meg på panna å sa at dette skulle jeg klare. Han sa at han allerede var kjempestolt av meg. Det ga meg en kraft jeg ikke visste fantes. Så fikk jeg lystgass mens de smurte med inn med babyolje der nede. Så fikk jeg beskjed om å presse når jeg følte for det. Første press, så var rumpa ute og jordmora fikk ut beina. Andre press, så var kroppen ute. Baby bæsja masse på jordmor. Ingen rørte babyen. De lot henne henge ned. Jeg ønska å få henne ut, da det svei noe værre. Jordmor sa at de måtte la henne henge sånn, så kunne de ta imot henne på neste rie. Så kom siste rie og hun var ute. Hun hadde navlestrengen en runde rundt halsen, men jordmor fikk den av i full fart. Jenta vår hylskreik da hun kom opp på brystet mitt. Hun begynte å leite etter puppen med en gang. Jeg ba mannen min om å ta en titt der nede for å fortelle meg hvor ille det var. Jeg sa at jeg tenkte at jeg hadde et stort hull der nede, men jeg hadde ikke fått ett skrubbsår, engang.
    Jeg følte meg som en superkvinne som hadde reddet verden fra total ødeleggelse. Jenta vår ble født kl 1244. Vi hadde vært på sykehuset i 44 minutter.

    Ei helt nydelig jente på 3516g og 46,5cm. Nå er hun 4 uker og vi koser oss sammen.
     
    • Hjertelig Hjertelig x 11
  6. tulips Forumet er livet ❤️ Septemberlykke 2020 ❤️

    Navn på barnet:
    Dato født:
    31.08.20
    Uke: 38+6
    Termin: 11.09.20
    Klokken: 20:28
    Kjønn: jente
    Vekt: 3738 gram
    Lengde: 50 cm
    Hodeomkrets: 35 cm
    Forløsningsmetode: vaginal fødsel
    Smertelindring: lystgass de siste minuttene

    Fødselshistorie: våknet til vanlig tid på natta for å tisse, kl 02.30, jeg la meg igjen, men fikk ikke sove. Jeg begynte å merke rier, som varte i godt over ett minutt og kom med 2-4 minutters mellomrom. Altså ganske så regelmessig og tette rier med et fast mønster. Jeg lå i senga fram til kl 03.35. Da stod jeg opp for å finne frem klær til søsknene, sånn at det skulle ligge klart til svigermor kom. Jeg støvsuget badet og pakket de siste tingene til fødebagen. Riene dabbet av litt da jeg var i aktivitet, men kom tilbake da jeg slappet av. Kroppen begynte å tømme seg. Jeg ringte føden kl 04.08 og sa ifra at vi kom. Jeg hadde 9 rier fra vi dro og til vi ankom føden, en biltur som tar 45 minutter. Fikk tildelt fødestue med en gang vi ankom, kl 05.30. Ble koblet på CTG og alt var bra. Jeg ble undersøkt og hadde bare 2 cm åpning. Riene begynte å ta seg opp igjen sånn som de var hjemme helt i starten. Etter en stund begynte de å bli veldig av og på. Utrolig frustrerende! Riene var overkommelige og vonde om hverandre også. I perioder lengtet jeg etter lystgass. Jeg fikk ikke lov til å begynne med det. Jeg ble tilbudt ei varmepute. Jeg tenkte det ikke var noe for meg, men takket ja. Jeg plasserte den nederst på magen under riene, den hjalp ikke mot smerten, men følelsen av noe varmt på kroppen var god. Ettersom riene levde sitt eget liv prøvde jeg å gjøre mitt beste med tanke på fremgang. Jeg byttet på å bevege meg, stå og ligge. Først funket det å slappe av, for så å ikke funke. Så funket det å stå og være i bevegelse, for så å ikke funke! Til slutt tenkte jeg «samme faen hva jeg gjør så blir det ikke fremgang» og så la jeg meg ned igjen, jeg ga faen i alt. Det virket som om riene var borte. Det var stille lenge.

    Kl 11.30 bestemte vi oss for å dra hjem fordi det ikke var fremgang i fødselen, riene var liksom borte, men mest av alt fordi jordmor hintet bortpå det flere ganger. Hun fikk det til å høres ut som det kunne ta lang tid, til og med dager, ettersom riene var så av og på, at det ikke var noe mønster lenger og fordi riene ikke var regelmessige. Vi følte rett og slett på presset om å dra hjem. Hun fikk meg til å tvile på meg selv. Hadde det ikke vært for hun hadde vi fortsatt vært der. Alle fødestuene var jo ledig.

    Jeg fikk noen rier i bilen på vei hjem og fikk to rier da jeg kom hjem mens jeg stod i dusjen. Jeg vasket håret og tok det med ro. Kl 13.30 begynte jeg å blø. Jeg gikk å la meg for å sove kl 14. Våknet kl 14.10 av rier. De kom uregelmessig og det var ikke noe fast mønster. Kunne gå alt fra 5 minutter til en halvtime i mellom, varigheten var også opp og ned. Jeg begynte å tenke på at det kanskje bare var modningsrier, at jeg kom til å gå sånn her i noen dager, og verste fall i noen uker. Hvorfor skulle det bli fødsel når jordmor sa vi kunne reise hjem? Hvorfor skulle det bli fødsel når hun sa det kunne gå dager? Tredje barnet, mange sier det er en luring. Kanskje jeg bare ble lurt av kroppen min? Men.. kl 17.30 begynte riene å bli skikkelig vonde. Jeg begynte å spenne meg, akkurat som jeg gjorde under mine to andre fødsler. Jeg lengtet etter lystgass. Turte ikke å kontakte føden, for jeg tenkte det ikke var noen fremgang med de teite riene jeg hadde: null mønster, varierende lengde. Jeg ville ikke komme tilbake med 2 cm liksom, og rier som dabber av. Ville ikke føle meg dum eller være til bry! Jeg tenkte det hvert fall burde være regelmessige rier, 3 rier på 10 min. Jeg hadde 5 rier i løpet av én time :wacky:

    Jeg stod opp fra senga kl 19.15. Da gikk jeg på do for å tisse, for så å legge meg ned på sofaen. Jeg og mannen såg på «113» på TV. Der var det ei gravid dame som nesten holdt på å føde i ambulansen. Lite visste jeg om at jeg kom til å havne i den samme situasjonen selv. Kl 19.30 hørte vi begge et knepp og vannet gikk samtidig som jeg fikk ei helvetes rie! Fra da sa det virkelig pang! Av erfaring skjønte vi at det var på tide å komme seg til føden så fort som mulig. Jeg fikk kastet på meg ei ny truse og et stort Tena Lady bind, samt andre klær da jeg bare hadde ligget i topp og truse. Vi fortet oss ut døra. Satte meg ned i bilen og fikk ei ny rie samtidig som mer av vannet gikk. Fikk såvidt et par hvilepust før det kom enda ei ny rie og enda mer av vannet gikk. Jeg ringte føden kl 19.43 og sa ifra at vi kom. De sa jeg skulle ringe opp igjen om jeg trengte ambulanse. Jeg kjente at hun kom godt nedover og jeg bare visste at dette ikke kom til å ende bra om jeg ikke fikk ambulanse. Jeg prøvde å ringe tilbake til føden selv(klokka var nå 19.54), men jeg rakk det ikke før ei ny rie kom. Mannen måtte ta over tlf og be de sende ambulanse. Fikk vite i ettertid at de hadde følt det på seg at det kom til å ende med en ambulansetur. Jeg hylte og skreik(noe jeg ikke ville, men ikke klarer å styre). Fra nå av og til ungen var ute så skreik jeg under riene non stop. Hadde øynene lukket fra nå og til ungen var ute, var bare 3-4 ganger jeg gløttet på øyet, blant annet for å se om ambulansen hadde kommet oss i møte. Jeg lengtet etter synet av en gul bil, lengtet etter synet av en ambulanse! Vi havnet så klart bak en traktor på E6 og det var sperrelinje. Mannen måtte bare kjøre forbi. Traktoren og bilen foran oss, som nå var bak oss, tuta. Mannen glemte å sette på varselblinkeren i det vi kjørte forbi, sånn er det med kaos i hodet.

    Jeg fikk ingen pauser mellom riene. Jeg syntes synd på meg selv fordi jeg var i dette intense smertehelvete, tenkte jeg aldri skulle dratt fra føden.. Hvordan kunne jeg være så dum? Følte jeg burde ha visst bedre, var jo tross alt tredjegangsfødende.. Jeg følte jo fra starten av at det var fødsel på gang, hadde det ikke vært for jordmora. Jeg tenkte hvordan kunne jeg dra fra muligheten til smertelindring? Jeg tenkte jeg var dum som ikke dro inn før. Og var rimelig oppgitt og frustrert over at ambulansen aldri var å se! Mannen ble stressa og klarte ikke å tenke klart, han merket på meg at det kom til å skje noe snart, jeg begynte å holde meg på låret og stod nesten mer enn jeg satt, dvs at jeg løftet rumpa opp av setet. Han kjørte altfor, altfor fort(noe jeg fikk vite i ettertid). Jeg sa til han før vi reiste at han måtte holde fartsgrensa.

    Fem minutter unna sykehuset ringte endelig ambulansen oss for å høre hvor vi var og for å avtale møteplass. Vi møtte dem og i det jeg gikk ut i fra bilen fikk jeg jo såklart ei ny rie før jeg i det hele tatt rakk å komme meg bort til ambulansen. Jordmorstudenten kom meg i møte. Fikk enda ei rie da jeg var på vei forbi døra til ambulansen. Jeg stod med hodet inntil ambulansen og holdt meg fast i dørhåndtaket. Jordmorstudenten prøvde å holde i meg slik at jeg ikke skulle falle ned skråningen som var bak meg, men jeg ba a om å slutte å holde på meg fordi jeg hadde så inni helvetes vondt. Fikk stablet meg bort til ambulansebåren i blinde da ria ble borte. Ny rie kom med en gang jeg var på vei til å legge meg ned. 3 rier bare på noen meter! Fikk aldri pauser. Jordmor, jordmorstudenten og ambulansefolkene hjalp meg ned på båra. Jeg ble spent fast og vi kjørte avgårde. Mannen måtte kjøre selv i vår bil, han hadde ringt til søstera mi fordi han følte seg så alene og redd. Redd for meg, redd for babyen, redd for å ikke rekke fødselen. Søsteren min skulle egentlig være med oss på fødselen, men planen gikk i vasken da koronaen kom.

    I ambulansen spurte jeg jordmor «har dere lystgass i denne bussen her?». Bussen :hilarious: Jeg klarte ikke å finne frem til ordet ambulanse. Men nei, de hadde så klart ikke det. Jeg kjente at hun kom snart, det var utholdelig, beina ristet ukontrollert. Jeg sa ifra om det og fikk beskjed om å ikke presse. Kjente at hun kom lenger og lenger ned, enda jeg ikke gjorde noe. Kroppen gjorde som den ville, den jobbet altfor effektivt helt på egenhånd. Det var så vondt å måtte ligge pal på ryggen. Jeg hadde lyst til å vri meg fra side til side.

    Kl 20.20 ankom vi ambulansemottakelsen, jordmor ville undersøke meg. Det gikk rett og slett ikke, de skjønte fort at de ikke hadde tid med tanke på hvordan jeg var. De løp med meg opp til føden, og hele veien hadde jeg rier hvor jeg altså da skreik og hyla for full hals. Gjennom alle korridorer... Lurer på hvor mange som så meg sånn i gjennom korridorene og veien opp til føden :hilarious: Jeg åpnet øynene én gang, og da så jeg vi løp forbi ei dame i hvite klær.

    Vi ankom fødestua. De spurte om jeg klarte å komme meg oppi fødesenga selv. De føltes så langt vekk, stemmene var liksom i det fjerne. Samtidig som de føltes nære, for jeg kjente jo berøringer og bevegelser fra dem. Jeg klarte ikke å svare. Jeg klarte ikke å gå, klarte ikke å stå. De fikk dratt meg over i fødesenga, og i det jeg ble løftet over så kom mannen inn døra. Jeg lå på siden, jeg kjente hun var i åpningen. Jeg sa ingenting. De dro av meg klærne nedentil. De såg fort at hun var i åpningen. De dyttet meg over på ryggen. Jeg hørte en av jordmødrene i det fjerne si «her har du det du har ønska deg». Jeg reagerte ikke, koblet ingenting. Hun måtte fysisk ta på meg og be meg åpne øya. Jeg åpnet øya og fikk min etterlengtede lystgass!!! Takk gud! Tenk at lystgassønsket mitt ble videreformidlet til denne jordmoren(hun var ikke med i ambulansen). Jeg dro inn lystgassen alt jeg hadde, jeg slapp ikke taket på den maska! Endelig kunne jeg sveve litt, bli borte fra den verste smerten. Rommet var fullt med ambulansefolk, jordmødre, jordmorstudent og barnepleiere. Babyen jobbet seg ut på egenhånd egentlig. Den reisen begynte hun med fra da vannet gikk. Det var så rart å merke at hun kom lenger og lenger ned i fødselskanalen fra start til slutt. Jeg merket det skikkelig godt, jeg merket det ikke på samme måte med de andre to. Ett bittelite svakt press på slutten, og så var hun ute. Kl 20.28 ble hun født.

    Jeg fikk ett pyntesting, revnet ikke. Fra vannet gikk og til hun kom til verden tok det under én time. Jeg rakk å være på sykehuset i 8 minutter før hun kom til verden. Jeg er glad for at vi rakk fram. Angret meg for å ikke ha dratt før. Søsteren min maste og sa at jeg måtte komme meg til føden da kl var 18.27. Jeg skulle ha hørt på henne. Evig glad for at vi valgte det sykehuset som vi gjorde. Til det andre aktuelle sykehuset hadde det vært 5 minutter lenger i bil. Hadde ikke rukket opp på føden da. Evig glad for at vi ikke hentet storesøsknene kl 16 som vi planla også. Hadde vi måttet vente på barnevakta hadde vi ikke rukket fram. Om ikke ambulansen hadde fått tatt meg imot hadde vi heller ikke rukket fram, da jeg ikke hadde klart å gått inn på sykehuset. Så da hadde det blitt fødsel i bilen eller ute et sted.

    Fødselen var så klart intens og vond, og i grunn min verste(min tredje fødsel), men da mest med tanke på at jeg måtte sitte med så kraftige rier i bilen uten mulighet til å ligge på siden i ei seng. Men jeg sitter allikevel igjen med en god fødselsopplevelse og kunne gjort det tusen ganger til! Samtidig tenker jeg i ettertid på ting som kunne ha gått galt. Er så takknemlig for at alt gikk bra.

    Og så kan jeg si meg enig i at tredje barnet er en luring, med tanke på riene som etterhvert kom og gikk, at de etterhvert ikke ble tette og at de aldri fikk noe særlig mønster/regelmessighet(bortsett fra tidlig på morgenen) før det plutselig sa pang.

    Jordmora som sa jeg kunne reise hjem kom å snakket med meg da hun kom på vakt dagen etter.
     
    • Hjertelig Hjertelig x 5
    • Vinner Vinner x 2
    Last edited: 7 Apr 2021
  7. jentemamma_aug20 Andre møte med forumet

    Kjønn: Jente
    Dato født: 13.august
    Termin: 17.august
    Mål: 3150 g, 48 cm
    Annet du ønsker å fortelle:


    Vannet gikk 01.30 natt til 12.august. Fikk rier etter 15 min. Dro på føden 06.30. Holdt på å ende med keisersnitt, men det ble vaginalfødsel med vakuum 04.46 13.august.
     
    • Hjertelig Hjertelig x 2

Del denne siden