Kjære deg, så leit at du også må gjennom dette. Slaskepott beskrev gangen i det godt i et av de første innleggene, syns jeg. Jeg måtte avbryte svangerskapet i uke 21 pga avvik (manglende hjerne) og det var forferdelig, men sykehuset var fantastiske. Jeg fikk tabletter til å ta hjemme lørdags morgen (tror jeg, husker det ikke helt) og så kom vi på sykehuset mandags morgen og ble satt i gang, gutten vår ble født 11:45 så det gikk heldigvis fort. Det var imidlertid like vondt som min første fødsel, men jeg fikk masse smertestillende og var på nippet til å be om epidural da han kom. Du får også beroligende om du har behov for det. Har ikke så mange råd å komme med, da dette er så individuelt-men det som hjalp oss var å bruke tid sammen med babyen etterpå, vi fikk tatt hånd- og fotavtrykk og det er det kjæreste minnet vi eier. Har rammet dem inn hos rammemaker, med museumsglass så det ikke falmer. Jeg strikket også et bittelite teppe (ikke større enn en halv serviett omtrent) og ei lue på størrelse med en eggevarmer, siden gutten vår hadde et hull i bakhodet sitt. Disse fikk han med seg i eska si, og den minste bamsen vi kunne finne. Han fikk også med seg et par av storebrors suttekluter, den ene pakket jeg ham inn i og den andre lå han på, da ble det med ett litt lunere og hyggeligere oppi der (bedre enn tisselaken som sykehuset kommer med). Vi valgte minnelund og har egentlig angret på det, vi ønsker oss en grav å gå til. Men, vi vet omtrent hvor han ligger (var på minnelunden senere på dagen, samme dag som de gravla han, og så hvor gravemaskinen hadde vært), og vi har mulighet til å pynte litt der. Vi bestilte oss også navnesmykke med navnet hans, har allerede med storebrorens navn, og det kjennes godt å ha han nær hjertet. Har også planer om å bestille fødselsplakat til han.
Har meldt oss inn i LUB og de har kontaktet oss for oppfølging, vi er ikke helt klare til det ennå, men skal ta tak i det når vi har litt mer overskudd. Anbefaler deg å følge Vi som har mistet etter uke 12 her inne, der er det mange fine, varme mennesker som har vært gjennom det samme som deg, og som kan støtte, trøste og svare på alle spørsmål du måtte ha-det hjalp iallefall meg veldig! Vi som har mistet har også et skjult forum der en kan være mer personlig om en ønsker det.
Ønsker deg lykke til med det du skal gjennom, jeg vet at det er det verste en står overfor i livet, men du kommer ut på andre siden-sorgen vil alltid være der, og den kommer i bølgedaler. Men-en lærer seg å leve med den, på et vis. Vær åpen hvis det passer for deg, snakk om barnet ditt og be om hjelp og støtte i starten-det trenger ikke være annet enn at noen kommer med litt mat, vasker litt klær eller viser litt omsorg for dere.