*Få-juling-emne...* prøver meg...

Jeg skjønner utrolig godt hva du mener jeg!!

Jeg har da 2 av hver, så heldig har JEG vært, og akkurat nå betyr det vel egentlig ingenting hvilket kjønn som bor i magen - men jeg ønsker meg en jente til! Og jeg mener det er lov å ønske seg ett kjønn. Jeg er derimot sikker på at det bor en liten gutt i magen, noe jeg kommer til å være veldig glad for når og om jeg får vite det med sikkerhet på UL den 18. Jeg elsker gutta mine, og jeg vet jeg kommer til å elske babyen om den også virkelig er en gutt.

Dette er tanker man må få lov til å ha, og lov til å føle på uten å bli dømt eller satt i bås. Man kommer garantert til å elske babyen som blir født uansett, når den kommer til verden <3

Da jeg skulle ha 3 mann, fikk jeg vite på UL i uke 18 at hun var jente, som jeg hadde trodd og ment. Så, i uke 32, var jeg på en ul hos en (visstnok...) veldig flink Gyn, som fortalte meg at babyen var en gutt. Jeg måtte gjennom en sorgprosess fordi jeg mistet jenta jeg skulle få, og jeg gledet meg til jeg skulle få nok en sønn. SÅ 2 uker etter, når jeg hadde blitt "vant" med tanken på at jenta var en gutt, var jeg på ny ul. Da så vi alle klart å tydelig at det virkelig VAR en jente i magen. Jeg måtte da på nytt gjennom en like trist sorgprosess.. Trodde ikke det kom til å bli sånn altså - men det ble det. Og jeg turte ikke å snakke om det... Flaut å liksom skulle føle det sånn, men jeg tror faktisk ikke det er helt uvanlig =)

Det kommer nok til å gå heeelt fint skal du se :) Masse lykke til =)
 
Takk for gode ord, Moira! Og du har helt rett, man kan ikke styre følelser og tanker, de popper bare fram enten man vil det eller ikke. Og jeg skjønner godt at man må gjennom en sorgprosess når barnet plutselig "skifter" kjønn. Det er nok fordi i det øyeblikket vi får vite kjønnet så blir det hele mye mer virkelig (ihvertfall for meg) og lettere og forestille seg livet med den lille. Når det da plutselig blir snudd på hodet så er det klart at man skal måtte få reagere.
Jeg gleder meg til å få se sønnen min, se om han er lik min førstefødte og ikke minst se om han er en Julian emoticon

Du må forrestn huske å oppdatere oss her også,  når du har vært på ul den 18.!!! Jeg er også spent, vet du! ;)
 
Jeg hadde et bedre forhold til farmor enn mormor:)
 
Hei :)

Det har jeg ikke tenkt på, vi kaller de bestemor og bestefar. Og så har jeg ei jente.

Men skjønner det du tenker, jeg ville nok også tenkt sånn. Er nok helt naturlig å lengte etter ei jente når man selv er jente  

Jeg hadde nok følt at jeg ville miste gutten min til en annen familie, vi jenter er jo så flink å bestemme.
Men har du tenkt over at kanskje samboeren sin mamma tenker sånn? Har dere et godt forhold og god kontakt?



Sender en klem også!

 

krapyle skrev:
Hei :)

Det har jeg ikke tenkt på, vi kaller de bestemor og bestefar. Og så har jeg ei jente.

Men skjønner det du tenker, jeg ville nok også tenkt sånn. Er nok helt naturlig å lengte etter ei jente når man selv er jente  

Jeg hadde nok følt at jeg ville miste gutten min til en annen familie, vi jenter er jo så flink å bestemme.
Men har du tenkt over at kanskje samboeren sin mamma tenker sånn? Har dere et godt forhold og god kontakt?

Sender en klem også!

Takk for klemmen :)
Jeg har helt klart tenkt mye på svigermor i det siste. For som du sier er vi jenter flink til å bestemme og det kan lett ende med at vi drar kjæresten vår mer mot vår familie enn han gjør mot sin... Det er ihvertfall sånn jeg føler det og jeg har snakket litt med mamma om det og hun følte det også sånn med broren min da han var i et langvarig forhold. Han ble dratt veldig inn i hennes familie selv om mamma og pappa også hadde et godt forhold til jenta han var sammen med i 7 år. Kjenner jeg mamma rett så ville nok hun ha gjort det hun kunne for å få et godt forhold til sitt barnebarn på den sida også (og vil hvis og når det kommer i framtida), men jeg er usikker på om det er så lett bestandig....
Når det kommer til min svigermor så vil jeg si at vi har et godt forhold...MEN hun bor som sagt på andre siden av landet og vi møtes bare ett par-tre ganger i året. Hun er kjempeflink til å bruke alt hun har av ferie på barn og barnebarn, for hun har 2 barnebarn i en tredje by igjen. Det sier seg selv at vi ikke er veldig nære, hver gang hun kommer så er det litt famlende i starten og jeg føler meg ikke helt naturlig rundt henne..når tida kommer til at hun (eller vi, avhengig av hvor vi er) skal reise så er vi gode venner. Men så er ingen av oss veldig flinke til å snakke i telefonen og da faller det bort igjen til neste gang... Menmen, jeg får vel prøve og gjøre en bedre innsats!!! ;)
 
Så fantastisk at du tør å være så ærlig! Og for en super gjeng som er her inne på mai!

Jeg har jo en gutt fra før og vet ikke ennå hvem som bor inni magen min. Jeg må jo innrømme at jeg håper litt på ei jente, men blir jo like glad uansett.
Har ikke tenkt så mye på farmor/mormor, men skjønner hva du tenker i forhold til jenters forhold til sin mor, kanskje spesieltnår mn får barn. Jeg har vokst opp med farmor og farfar i nabohuset og mormor og morfar et stykke unna, hadde et nærest forhold til farmor og farfar.  Jeg har selv flyttet langt fra min familie og mor, vi har et godt forhold men sees sjelden, og lillegutt har et tettere forhold til sin farmor og farfar som bor i nabohuset. Min svigermor har to gutter og er derfor farmor på begge sider, men har et nært og godt forhold til alle sine barnebarn (og sønner og svigerdøtre). Hva slags forhold man får til sine barnebarn tror jeg også har mye å gjøre med hvem man er som person og hvor mye man velger å gi av seg selv. Og du kommer til å bli en super svigermor og farmor!
 

Littelent skrev:
Så fantastisk at du tør å være så ærlig! Og for en super gjeng som er her inne på mai!

Jeg har jo en gutt fra før og vet ikke ennå hvem som bor inni magen min. Jeg må jo innrømme at jeg håper litt på ei jente, men blir jo like glad uansett.
Har ikke tenkt så mye på farmor/mormor, men skjønner hva du tenker i forhold til jenters forhold til sin mor, kanskje spesieltnår mn får barn. Jeg har vokst opp med farmor og farfar i nabohuset og mormor og morfar et stykke unna, hadde et nærest forhold til farmor og farfar.  Jeg har selv flyttet langt fra min familie og mor, vi har et godt forhold men sees sjelden, og lillegutt har et tettere forhold til sin farmor og farfar som bor i nabohuset. Min svigermor har to gutter og er derfor farmor på begge sider, men har et nært og godt forhold til alle sine barnebarn (og sønner og svigerdøtre). Hva slags forhold man får til sine barnebarn tror jeg også har mye å gjøre med hvem man er som person og hvor mye man velger å gi av seg selv. Og du kommer til å bli en super svigermor og farmor!
Tuuuusen takk, nå ble jeg jo helt rørt her!!!
Jeg hadde heller ikke tenkt tanken farmor/mormor et øyeblikk før den kom som et lynnedslag ett par dager etter ultralyden nå... Men etter alle disse fantastiske svarene jeg har fått her så er jeg ikke bekymret lenger. Og det er jo tross alt leeenge til og vi har vel ingen garanti for barnebarn uansett - de er jo en gave man er heldig om man får!

Og tilslutt må jeg si, som du sier, for en fantastisk mai-gjeng det er her inne!!! Et sånt utsagn uten en eneste påfølgende diskusjon må jo være enestående i et terminforum med hormonelle jenter!!! Jeg er dere evig takknemlig for at dere gjør så jeg føler meg trygg nok til å være så ærlig her inne! Superjenter!!! Gleder meg til år framover med masse skravling!!! :-)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp