Få flere barn?

[Strikkemamma3]

Jeg og samboer har begge lyst på stor familie, da vi kommer fra søskenflokker på 5 begge to. Vi har per nå 3 barn. Siste barn ble født med en kromosomfeil som gir henne en del utfordringen. Hun har allerede litt assistenter fra hjemmetjenesten, men har et godt opplegg rundt seg allerede (hun er 2,5 år). Hun har en del timer på sykehus og oppfølginger i spesialisthelsetjenesten. Det er ikke noe sjanse for gjentagelse ved flere svangerskap, da dette var nyoppstått, altså ikke nedarvet fra meg eller far.


Jeg kjenner veldig på en slags sorg over at jeg ikke fikk en «normal» babytid med yngstejenta, at jeg ikke kunne amme henne, at vi var innlagt 2 mnd på nyfødtintensiven, ikke kunne gå på barselgrupper og at vi på sett og vis ble fratatt denne spesielle tiden. Derfor kjenner jeg spesielt på et slags behov for å få ett barn til, for å få oppleve alle disse tingene, og på en normal måte. Jeg skammer meg for disse tankene, for jeg elsker jo datteren min.


Jeg er mye alene med barna, da mannen min jobber offshore. Men når han er hjemme får jeg mye hjelp. Jeg jobber redusert og lever og ånder for barna våre. Jeg tror vi kan håndtere en baby til, men jeg er også redd for at vi tar oss vann over hode med en til. Men så vet jeg at hadde det ikke vært for yngste jentas utfordringer hadde vi nok allerede vært gravide igjen. Vi har et godt samarbeid med kommunene og vi får den hjelpen vi trenger med henne. Hun kommer til å trenge hjelp hele livet.



noen tanker?? Er det egoistisk å få flere, eller burde vi kjøre på?

 

[Veslejenta88]

Kjør på. Jeg var usikker på om vi skulle ha 3 pga nr 2. Men plutselig var jeg gravid så nr 3 kom i 2019. Alle 3 barna har refluks. Nr 2 ble født med lyskebrokk begge sider og navlebrokk, hasteoperert når han var 8 uker. Lagt inn 4 mnd gammel pga vektnedgang og fikk da refluks medisiner. Så fulgte pH måling. Enda en brokk operasjon fordi det gikk opp igjen. En operasjon for polypper. Gastroskopi under narkose. Treg magesekk og kastet opp ufordøyd mat som ble spist inntil 5 dager før. Sover ikke hele natten og våkner med 15-30 mins mellomrom men blir i senga si. Ligger etter på det sosiale og førlelsespekteret så har oppfølging av ppt og har spesialpedagog i bhg. Knakk kragebienet på småbarn og de nektet for at det skjedde der, tok 3 uker før vi fikk røntgen fordi bhg ikke ringte legen. Vi tenkte kanskje å få nr 3 når og hvis det roet seg med nr 2. Men jeg ble gravid midt i den verste kranglinga med bhg. Det går alltids bra. Nå er nr 2 bedre og nr 3 er 1.5 år. Nr 2 er ferdig med medisiner mot treg magesekk og de ser stor forbedring på han i bhg. Mangler å følge opp ang søvn men henvisninger er sendt. Jeg har sjonglere legetime på sykehuset med alle 3 og er utrolig hva man klarer. Mange spør om hvordan jeg orker det med 3 syke barn, men man gjør jo bare det man må. Nr 3 hadde også kolikk. Så klarer jeg flere barn enn jeg trudde så regner jeg med at du også klarer det. Mammaer er sterkere enn vi trur.

 

[:)Solsikke:)]

Jeg sier kjør på problemer løses underveis

 

[Frkd]

Jeg og samboer har begge lyst på stor familie, da vi kommer fra søskenflokker på 5 begge to. Vi har per nå 3 barn. Siste barn ble født med en kromosomfeil som gir henne en del utfordringen. Hun har allerede litt assistenter fra hjemmetjenesten, men har et godt opplegg rundt seg allerede (hun er 2,5 år). Hun har en del timer på sykehus og oppfølginger i spesialisthelsetjenesten. Det er ikke noe sjanse for gjentagelse ved flere svangerskap, da dette var nyoppstått, altså ikke nedarvet fra meg eller far.


Jeg kjenner veldig på en slags sorg over at jeg ikke fikk en «normal» babytid med yngstejenta, at jeg ikke kunne amme henne, at vi var innlagt 2 mnd på nyfødtintensiven, ikke kunne gå på barselgrupper og at vi på sett og vis ble fratatt denne spesielle tiden. Derfor kjenner jeg spesielt på et slags behov for å få ett barn til, for å få oppleve alle disse tingene, og på en normal måte. Jeg skammer meg for disse tankene, for jeg elsker jo datteren min.


Jeg er mye alene med barna, da mannen min jobber offshore. Men når han er hjemme får jeg mye hjelp. Jeg jobber redusert og lever og ånder for barna våre. Jeg tror vi kan håndtere en baby til, men jeg er også redd for at vi tar oss vann over hode med en til. Men så vet jeg at hadde det ikke vært for yngste jentas utfordringer hadde vi nok allerede vært gravide igjen. Vi har et godt samarbeid med kommunene og vi får den hjelpen vi trenger med henne. Hun kommer til å trenge hjelp hele livet.



noen tanker?? Er det egoistisk å få flere, eller burde vi kjøre på?

Ville ikke tenkt tanken på at du er egoistisk for å få flere barn! Er mange som får flere barn selv om de har barn fra før med funksjonshemming. Min bestemor inkludert, aldri tenkt at hun var egoistisk for å få fjerdemann (min far) , når hun fikk en datter før det med downs syndrom Det høres klisjé ut, men det praktiske ordner seg alltid. Har du lyst på flere, og din mann er ombord, så kjør på