~FØDSELSHISTORIER~

tenkte jeg endelig skulle få skrevet min historie også! =)

den 12.10.09 var en heeelt vanlig dag. litt utpå kvelden i 21 tiden begynte de samme takene som jeg hadde hatt 1000 ganger før. ikke var de spesielt vonde, men ganske regelmessig med 5-7 min mellom.
sånn fortsatte det i noen timer til vi gikk å la oss.

jeg fikk ikke sove, ikke pga smerte, men strengt tatt det at jeg ventet på smertene.
kl 02.00 ca sto jeg opp igjen. satte med på BV og med rietelleren. den viste 4-5 min mellom ver ri og de varte i ca 45 sek til 1 minutt.

etter litt chatting her på bv så syntes jeg kanskje det begynte å gjøre litt vondere og bestemte med for å ringe føden. der fikk jeg beskjed om å komme ned for en sjekk. Så vi ringte svigermor så hun kunne komme å passe veslemor mens vi var der.

vi kom inn på føden i 4 tiden og ble lagt med ctg måling. viste 3 min mellom og veldig sterke rier... men igjen, ikke spesielt vondt. dette var jo egentlig alt for kjent siden jeg hadde blitt lagt inn to ganger før med akkurat de samme "symptomene" og blitt sendt hjem morgenen etter.
hadde 2 cm åpning, det samme jeg hadde hatt i fire uker.
Vi ble lagt inn på fødestue siden det var det eneste som var ledig (litt travelt der) :)
lå nå der et par timer og pratet med sambo.

plutselig våknet jeg kl 08.30 og tenkte F*** har jeg sovet??? da var det jammen tull denne gangen å! fortsatt ikke noe særlig vondt.
det kom inn en jordmor og sa at siden det ikke hadde tatt seg opp noe og ikke var noe mer åpning kunne vi reise hjem, hun skulle bare ordne papirene. så gikk hun ut.

tenkte jeg skulle vekke sambo, så jeg snudde meg i sengen og plutselig smlt det til i magen og vannet fosset!!
Jeg dyttet til sambo og skrek at NÅ KOMMER HAN! VANNET GIKK!!! stakkars mann var helt forskrekket og dro i snora så jordmor skulle komme.
hun kom inn og jeg fortalte at vannet hadde gått. plutselig fikk jeg kjempe vondt. ble litt slått i bakken over hvor brått det kom og hadde plutselig 1 minutt mellom hver ri. lå sånn en times tid og da de sjekket åpningen igjen så hadde jeg 5-6 cm.

Nå syntes jeg at det var så vondt at det var helt uutholdelig, 25 sek mellom riene. lystgass ble jeg skikkelig kvalm av så det måtte jeg bare droppe, så jeg ba veldig pent om epidural selv om jeg hadde bestemt med for at jeg egentlig ikke skulle ha det. fikk beskjed om at da må vi forte oss før det var for sent. anestesi legen kom sammen med en "student" som skulle sette dette her, noe som viste seg å ikke være så lett. de stakk 5 ganger, noe som tok en halv time, og jeg var helt fortvilet for jeg skjønte ikke at det kunne være så vanskelig. med førstemann satte de det på første forsøk. de sjekket åpnign igjen og det var nå 8 cm. så nå var det for sent.

jeg ble livredd, for jeg trodde ikke jeg skulle greie det uten epidural. men sambo var så utrolig god og snill og hjalp meg gjennom.
nå hadde jeg ti cm og skulle presse, men jeg fikk ikke pressrier så jeg måtte presse han ut uten. det var ganske vanskelig å ta i alt man har når man kjenner det "strekker" sånn. det er noe i deg som sier at du ikke KAN ta i så mye. hehe.. fikk litt lokalbedøvelse så jeg skulle glemme litt at det strekte seg så masse. så helt ut av det blå sa jordmor: "på neste press er han her". jeg fikk helt sjokk og trodde faktisk ikke på henne, men det var sant! hørte et skrik og så på sambo, så kjente jeg at de la han på meg og jeg tok til tårene og sambo gråt om mulig enda mer. (så søtt)
han klippet navlestrengen. de måtte dra løs morkaka, da den ikke løsnet av seg selv. men det gikk helt fint og var ikke vondt!

lille Felix veide 3465 gr og var 50 cm lang. 35 rundt hodet. helt perfekt liten prins. det hele tok 3,5 timer etter vannet gikk =)

hadde ikke en eneste rift så slapp å sy. etter en halv time sto jeg opp og dusjet *herlig* :) hadde ikke vondt i det heletatt, utenom i ryggen der de stakk så mange ganger. det hovnet opp inne i ryggraden så virvlene ble presset fra hverandre litt. så ble ganske ømt. men det gikk fort over.
morgenen etter dro vi hjem =)
 
Får vel legge ut min keiserhistorie [;)]
 
Den 22.sept er dagen da jeg endelig skulle bli mamma, og da ha et planlagt keisersnitt. Skulle møte opp på sykehuset ca.kl 8, men fikk en tlf kvelden før om å komme tidligere siden jeg var satt opp til selv snittet kl.8. Så litt før kl.7 troppet jeg og sambo opp på sykehuset.
En jordmor gjorde med klar, fikk katerer og barbert halve magen og halve musa ;), og fikk inn veneflonen...og typisk mine årer så ble den vrien å få inn.
Ble hentet litt før kl.8 og ble trillet opp på venterom før operasjonstuen. Ble liggende der noen få minutter før andre hentet meg, og sambo ble med jordmor for å gjøre han klar med sterile klær. Mye styr på operasjonsstua, og blir mer og mer nervøs der jeg ligger, som da resulterer i at jeg ligger der å skjelver noe så j**** (det roet seg ikke før etter et par timer).
Sambo kommer endelig ved siden av meg, og ting så smått begynner å skje. De styrer mye med magen for å få han ut, lillegutt klarte å feste hue skikkelig siste natten, så han måtte dyttes opp igjen i magen. PLuteslig hører jeg ei si at når får jeg noe som trekker livmora sammen, og jeg spør jo med en gang hva det ble....men det hadde ikke hun fått med seg, så der lå jeg litt bekymra for hva som hadde skjedd, tok vel et par minutter før en kom ut og sa det ble en gutt :)))....gud så rart det var å høre de si det. Like etterpå så fikk jeg Oliver på brystkassen og jeg fikk se han for første gang....hadde fortsatt ikke godt opp for meg at han var ute av magen min og jeg var blitt mamma;).
Fikk kosa noen minutter før de måtte ta han videre til veiing, måling og stell. Og jeg blir sydd.
Kommer opp på overvåkinga, og noen minutter senere kommer sambo trillende med Oliver i vogna, og han blir lagt til puppen, men suge var han ikke interessert i ;), fikk ligge slik et par timer å kose oss før sambo og Oliver blir vist til barselavdelinga, og jeg blir vasket nedentil før jeg kommer etter.

Ellers så var oppholdet på sykehuset slitsomt, sov dårlig og ble bra sur på et par der som maste som pokker om å få i gang amminga første natten. Ikke lett når en ligger der og har supervondt i magen, er trøtt og veldig sliten.
Amminga kommer hellet ikke i gang, melka så jeg lite til og Oliver var ikke så ivrig på å ta til seg puppen, så etter to døgn med det maset ble det gitt flaske med mme.
 
Her kommer min fødselshistorie [:)] Det hele startet torsdagskveld den 15.10.09, da gikk noe av vannet mitt når jeg var på et foredrag. Jeg skjønte ikke helt hva der var der og da, men skjønte det når jeg kom hjem. Ringte da inn til SUS, og fikk beskjed om å komme inn på sjekk, der var det ikke noen rier, og jeg fikk permisjon til lørdag, i påvente av at det skulle komme rier selv. Riene uteble, og lørdagsmorgen kl 0545 stod vi opp, og gjorde oss klar for å kjøre inn til SUS og igangsetting. Var på sykehuset kl 0745, og fikk første modningspille kl 0950, og slik fortsatte det hver 4. time. Jeg hadde veldig god effekt av første pille, det var blitt modent i livmorhalsen, den var begynt å åpne seg. Når kl var ca 24, så var det klart for å flytte meg over på en fødestue, og henge opp riestimulerende drypp. Jeg fikk rier, og det ble bestemt at det skulle settes på en intern ctg på lillegutt sitt hode, og når det ble gjort, så fikk vi alle oss en stor overraskelse, der gikk resten av vannet mitt (masse). Lillegutt stod høyt i bekkenet, og det var vanskelig å få signal fra den interne ctgen, og det ble satt på enda en. Dette var ikke særlig behagelig.
Det at at resten av vannet mitt gikk satte i gang mine egne rier, i tillegg til dryppriene, så jeg hadde hyppige rier, og sterke rier. Kl 4 på natten startet den aktive delen av fødselen, og når kl var 0530, så hadde jeg så sterke og hyppige rier at jeg måtte få epidural. Jeg hadde 7-8 rier på 10 min, så det ble dårlig med pauser mellom riene.
Det å få satt inn epidural med så hyppige rier var ikke bare enkelt, men det gikk til slutt [:)] Når kl var ca 1010, fikk jeg endelig lov til å presse, og etter 25 min med pressrier så kom lille vakre perfekte Pål til verden [:)] Da var kl blitt 1035, så den aktive delen av fødselen varte kun 6.5 time hos meg. Lille Pål var 3246 g, 48 cm lang, 35 cm rundt hodet. Alt i alt var der en fin fødselsopplevelse [:)]
 
Da Linnea kom til verden 20.10.09
Termindagen 19.10 kom og jeg var helt overbevist om at det var lenge igjen til fødsel, hadde egentlig hatt lite tegn på at fødsel nærmet seg. Gjennom dagen fikk jeg gjort mye hjemme, vasket badet veldig grundig, til og med veggene fikk seg en vask. Jeg gjorde i stand stellebordet og ellers vasket jeg gulv og vasket masse masse klær. På ettermiddagen gikk jeg og sambo en god tur i raskt tempo mens jenta vår var på barne-trim.
 
Når jeg satt meg ned på kvelden og skulle slappe av så kjente jeg såvidt noen svake tak som var annerledes enn kynnerne som jeg hadde hatt før. Var veldig usikker på om det var rier som hadde startet, men søkte opp en sånn rie-teller. Da såg jeg at de kom ganske tett, mellom2 og 4 minutter mellom dem. Sambo har kvidd seg en del denne gangen, og ble jo litt nervøs når jeg sa det. Så han begynte å rydde i leker som låg i stuen[:)] 
 
Jeg bestemte meg for å ringe jordmor, og hun ville komme hjem til oss med en gang. Hun undersøkte meg her, og hadde da bare 1-2 cm åpning og flere cm livmorhals, men hun ville likevel at vi skulle reise til sykehuset. Jordmor var med over med båten og så ble vi hentet med ambulanse der. Riene hadde tatt seg litt opp og jeg måtte nå puste meg gjennom dem.
 
Ble tatt i mot av en koslig jordmor på føden, og fikk komme rett inn på fødestuen, målte CTG og BT.
Åpning målte hun ved midnatt, og det var en nedtur, bare 1 cm åpning[:(] 
Vi fikk komme inn på et familierom for å slappe av litt og kanskje sove litt. Ja,ja, tenkte jeg, dette kan ta tid....
Men etter en halvtime-time der så var det så vondt at jeg ville prøve lystgass, så da bar det inn på fødestuen igjen. Riene var heftige nå, og jeg supte lystgass både i og mellom riene.
Jordmor undersøkte meg igjen, husker ikke helt men tror klokken var mellom 1 og halv 2 da. Åpningen var da 8 cm, og hun sa at når jeg begynte å kjenne trykketrang, så kunne jeg trykke.
Hun trodde babyen var ute innen et kvarter, jeg følte meg ganske ruset på lystgass på den tiden, men husker jeg tenkte at det kunne vel ikke være mulig.. Men like etter kjente jeg at riene begynte å endre seg, og den første pressrien kom. Fikk en liten pause, før nr 2 kom, og mens jeg trykket hører jeg jordmor sier at jeg må trykke litt til, så då trykker jeg bare alt jeg har. Og 01.45 kommer vår lille prinsesse ut på en bølge av fostervann[:)][:)]
Det var en helt syk følelse når det gikk så fort!! og jeg var bare så lykkelig for å være ferdig, kunne nesten ikke tro det.
Fikk henne opp på magen med det samme og pappan fikk klippe navlestrengen.
Slapp å sy noenting[:)]
Vitale mål var 3790 gr. 51 cm. og 35 cm rundt hodet.
 
Det er stort å bli foreldre
 
.
 
Natt til 20.oktober 2009, 10 dager før UL-termin og 15 dager før mens-termin, våknet jeg klokka 03 på natta av at det sildret mellom beina mine. Min første tanke var at blæra var såpass presset at jeg ikke klarte å holde igjen. Jeg løp på do, og holdt igjen alt jeg klarte, men det fortsatte å sildre. Da jeg tørket meg så jeg at papiret var litt rosa, og det gikk opp for meg at dette faktisk var vannet. Det fortsatte å komme støtvis så jeg ble sittende på do en stund mens jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre. Jeg klarte ikke helt å tro at det hele var i gang. Da jeg gikk tilbake til senga så jeg at det var klissvått – det hadde nok sildret en del uten at jeg merket det mens jeg sov også. Jeg vekte samboeren min og sa at vannet gikk, han sto på gulvet med det samme ”NÅ?? Midt på natta??” spurte han og hadde klærne på seg på noen få sekunder. Jeg ringte føden, og de sa jeg skulle vente på rier, og komme inn til sjekk klokka 10 på morgenen.
Jeg la meg til å sove, men straks jeg lukket øynene fikk jeg svake menssmerter. De fortsatte med 6 minutters mellomrom og ble bare sterkere etter hvert. Klokka 06 var det bare 4 minutter mellom riene, og dro inn på føden klokka 08.
Der satte de på ctg og fant ut at lillegutt bare hadde d fint, at riene var veldig tette, men de ville helst se at de varte litt lenger. De ville ikke sjekke åpning siden vannet hadde gått, for de var sikre på at jeg antakeligvis ikke var i skikkelig fødsel enda. Jeg gikk rundt på sykehuset i en times tid, for å øke intensiteten, og få fortgang i saker og ting. Jordmor sa hun trodde jeg kunne dra hjem etterpå for å slappe av. Etter en time fant jordmor ut at riene var lengre og ville sjekke åpning - ”4 – 5cm, du skal i hvert fall ikke hjem!” Jeg ble så lettet, klokka var ikke mer enn 10 og jeg var i fødsel! [:D] Jeg fikk fødestue og var straks i aktivitet på ball og med prekestol – Jeg ville IKKE ligge! Riene fortsatte og klokka 12 hadde jeg 6cm åpning. Klokka 15 hadde fortsatt ikke riene tatt seg opp, de var ikke fryktelig vonde, men min mor anbefalte meg å prøve lystgass, jeg tenkte at jeg kunne prøve, slik at det ble bedre når riene ble verre. Det ble vaktskifte, og jeg syntes at det gikk altfor sakte, jordmora hadde forventet at fødselen var over før klokka 14 allerede. Klokka 17 ble jeg sjekket av ny jordmor ”Hmm, her er IKKE mer enn 5cm!!” For et nederlag å høre det – jeg mistet nesten motet, til tross for at smertene ikke var så grusomme som jeg trodde de skulle være. Etter dette avtok riene, og jeg fikk sove mellom takene.
Klokka 20 var jeg på ny oppe å gikk, da var åpningen 7cm. Riene var veldig hyppige og jeg fikk mange doble og triple rier og slukte lystgass for at jeg skulle ha noe å konsentrere meg om. Klokka 22 var det ingen endring, og jordmor satte meg på drypp for at det skulle skje fortere så jeg slapp å slite meg ut. Klokka 23 var det på ny vaktskifte, riene kom på løpende bånd, det var ingen pause imellom, det kjentes ut som hel lang ri og jeg håpet at nå var det like før… ”Bare 8cm” konstaterte jordmor.[:(]
Klokka bikket 01, og riene kom uten stopp, og nå måtte jeg presse! Jeg var sikker på at nå var jeg klar, men neida.[:@] Jeg måtte holde igjen, uansett hvor umulig det var. Klokka halv 2 var jeg pent nødt å presse, jeg hadde 9cm så jeg burde ikke, men det var umulig, og jeg brydde meg ikke. Jeg presset meg til full åpning, og endelig kunne lillegutt komme ut. Pga at han ikke var kommet helt ned, måtte jeg presse noen ganger før hodet kom ut, men da det kom var jeg sikker på at hele ungen var ute og slappa av, tror ikke jeg hadde hatt rier på en stund, og bare pressa for å få han ut [8D] Så fikk jeg beskjed om å presse en gang til, tok i så vidt det var - og plomp, så var han ute [:D] Han var født 01.48 – kom med hånda på kinnet og navlestrengen 3 ganger rundt halsen. Men han hadde det bare fint. Gutten vår var 49cm lang, veide 2928g og var 34cm rundt hodet – han har fått navnet Eskil [:)]
 
Fødselshistorie

Tirsdag 13.10.09 kl.08.00 trappa me opp på sjukehuset med baggasje, klar til å få satt i gang fødsel.
Fikk tildelt stort rom, til og med tv med dvd spiller :-)
Fikk etterkvart besøk av ein lege som strippa meg, og steike ta kor vondt da var. Og så satt han inn to piller. Og så var da berre å venta.
Me gikk å spiste litt mat og slappa av litt på rommet. Da skjedde ikkje så mykje frå fyste pilla. Så klokka 14.00 Så skulle neste settast inn.
Da var ikkje blitt noko større åpning,og da vart satt inn endo ei pilla.
Den virka bedre. Etterkvart så kom rierne og da vart tettare og tettare. Eg fikk risposer på mage og rygg og eg prøvde å opp å gå litt.
Då riene kom ganske heftig frå kl 17.00 , så fikk eg ligga i badekar med godt varmt vann i ein times tid. Men da vart for vondt til å ligga der .
Så då fikk me komma inn på fødeståva. Vart sjekka og åpninga var forsatt ikkje meir enn ca 2 cm .
Fikk satt på drypp, riene kom så tett att da ikkje var pause imellom. Fleire ganger var da 3 rier i ett. Da var så intenst å vondt att eg ville heller bli påkjøyrt av ein lastebil,
og da sa eg fleire ganger. Fyst i 21.00 tida så kom legen som skulle setta epidural på meg, men selfølgelig når han kom så vart han pipa på av akuttavdelinga og han måtte gå før han
var begynt på epiduralen min. Han kom tilbake ein time etter. Og endelig fikk eg smertestillande. Himmelriket!!Fikk då epidupral ved 2 cm. Dei smertene skal eg ALDRI oppleva igjen!!!

Då var klokka rundt 22.00. Hadde forsatt drypp. Riene kom forsatt ganske tett, men smertene var meget midlare. Hjertelyden til barnet gikk veldig mykje ned på slutten av kvar ria. Og dei
klarte ikkje å setta på slik måler på hodet til barnet. Barnet var for langt inne.
Dei tok av dryppet og forsatt gikk hjertelyden ned ved slutten av kvar ria.
Legen kom å følgte med på målinga og dei var bekymra. Plutselig så begynner jordmødrene å ta blodprøver og ber meg ta av smykker og klokker itillfelle keisersnitt.
Sjølv om da endo ikkje var bestemt. Men legen kom ganske fort å sa att dei såg att dei måtte ta keisersnitt og eg syntest att ting skjedde litt vel raskt rundt meg.

Eg vart skikkelig stressa og såg kor dei rundt meg styra med da og legen som sto å trippa for att me skulle komma oss opp i 5 egt. til operasjonen. Opp med oss, og min sambuar gikk sammen
med legen for å få på seg sånne grønne klær og munnbind. Eg vart tatt inn på operasjonstua og vart møtt av ein skokk med grønnkledte folk og eg vart skikkelig stressa.
Sambuaren min kom inn og satt bak meg. Fikk satt lokal bedøvelse og dei begynte å åpna opp, men eg kjente forsatt , og kjente att legen rota i magen min og da vart ubehagelig, så
eg vart dopa heilt ned. Og meir huske ikkje eg før eg våkna godt dopa på overvåkninga.

Ifølge min sambuar vart lille stian tatt ut 01.53 av magen og var heilt kvit når han kom. Sambuaren min fikk noken til å ta bilde av seg og stian på fødestua før han måtte ha oksygen
. På veg ned til barneavdelinga så vart stian plutselig kvit over heile kroppen igjen og blodsukkeret var på 1.1 , så han måtte i kuvøse for natta.

Min kjære fikk beskjed om å gå å kvila seg litt, med da var ikkje så lett med kjerringa i narkose og den lille i kuvøse. Eg misunner han ikkje dei timane der, og skulle ønska eg var
våken sammen med han.

Eg våkna i 04.00 tida og var så dopa som eg aldri har vert . Såg dobbelt av den mannlige sjukepleieren , og da fysta eg spurte om var om da var blitt baby. Om da var blitt gut. Og kor
sambuaren min var. Trond kom etterkvart opp og var hos meg. Spurte mangen gonga om stian og om da var gut og om eg kunne komma til gutten no med ein gong :-)
Til den stakkast sjukepleiren og min kjære så snakka eg om fylletur til sverige og om att eg aldri har vert så full noken gong.. berre masse tull :-)
Sovna igjen og fikk komma ned på barselavdelinga og inn på rommet i 08.00 tida . Sov endo meir. Fyst når klokka var 10.00 så gikk trond å henta gutten vår , og eg fikk sjå han for fyste gong.
Kjeme aldri til å glømma da øyeblikket noken gong. Så liten å så fin :-) Fikk han opp på brystet :-) Og tårene trilla :-)

I etterkant så synest eg da er ei skam av sjukehuset som nekta meg måling av hofter før fødsel , me har små hofter i familien . Hadde eg fått målt så hadde eg mest sannsynlig fått
planlagt keisersnitt.
Eg prata med legen som tok keisersnittet og han sa att når han var inni magen så synest han da såg smalt ut i bekkenet og råda meg til å få utført ei hoftemåling. Morkaka var ikkje
meir enn 400 gram og navlestrengen ikkje meir enn 50cm. Så da var fleire faktorer som gjorde att dei burde ha satt i gang keisersnitt tidligare om kvelden.

Så neste gang så ska eg kreva keisersnitt. For den opplevelsen eg hadde med dei vonde riene , vil eg ALDRI ha igjen!!

Men no er alt berre fryd og gammen. Stian kom til verden og då var han 50 lang og 2965 tung . Han legger godt på seg og har endelig funnet ut att om natta skal ein sova :-)
 
Begynte å få rier en gang mellom 22 og 23 om kvelden, mandag 12. . De kom som et "pang" med 5 min i mellom, og varte i ett lite minutt. Jeg prøvde å legge meg å sove litt, for det kunne jo være greit å være uthvilt til fødsel. Men det begynte å gjøre lovlig vondt - så ga like gjerne opp å begynte min vandring rundt i stua. 23.30 tok jeg en telefon til føden. Tenke det kunne være greit å høre hva de mente jeg burde gjøre. Det var jo ikke helt føde-vondt ennå, og jeg hadde planer om å holde meg hjemme så lenge som mulig!
Traff på ei kjempekoselig dansk jordmor som mente jeg måtte avgjøre det selv, men hun ville gjerne ha meg inn på en sjekk da. Siden jeg ikke bodde så langt unna (kvarter unna) så kunne det være greit [:)]
Vi ble enig om at jeg skulle prøve å vekke gubben, og ta en tur om en times tid!

Bestemte meg for å la han sove litt til, og mobilisere barnevakta (mannens mormor over gata).
Gikk over å satte meg ned der, og da kom riene med 3-4 minutters mellomrom så hun synes vi burde dra STRAKS. hehe.."jajaja" sa jeg bare. "Må vel kanskje pakke ferdig baggen også da?" [8D]
Vi gikk hjem til oss igjen rundt 12, vekket Roger og fikk han i klærne.
Baggen ble ferdigstillt (for meg kunne den bare stå igjen hjemme, for jeg ble sikkert hjemsendt igjen..[8D] Dro jo på sykehuset når det var slik sist også, og da hadde jeg 1-2 cm åpning og det tok 12 timer før Phillip var ute..) og vi reiste til byen.

Kom inn på føden i ett-tiden, ble lagt på ctg. Riene var begynt å bli bra vonde nå og kom med et par minutters mellomrom. 4 cm åpning fant jordmora - så her ble jeg puttet rett i badekaret [:D]
Deilig! NÅ ble det fødsel [:D]
I to-tiden hadde jeg 6 cm, og rier tett som haggel! Dette gikk lovlig fort! Fikk ligge i badekaret til rundt 4, men da begynte det å bli kaldt og jeg ville opp å varme meg..Var begynt å bli veldig sliten også..så jordmor mente både mor og far kunne ha godt av å prøve å slappe litt av før det ble virkelig action [8D]
Fikk fødestue, og derifra husker jeg ikke så innmari mye. Fikk sovet litt mellom riene, og mannen fikk sovet litt i en lenestol [8D]  (Mannfolk  )
Jordmora var super - hun satt å holdt meg i handa under de SINNSYKT vonde riene! Følte meg godt påpasset [:)] 

Ca halv 7 hadde jeg 8 cm åpning, men begynte å få trykketrang. Det var sinnsykt ubehagelig å føle at jeg måtte presse, men fikk ikke lov ennå..var mildt sagt jævli å måtte holde igjen gjennom riene.. Slik fortsatte det til 07..da var det full åpning, men han var ikke kommet helt ned i kanalen ennå. Så måtte fremdeles ligge der å jobbe med riene så de hjalp å presse han ned. Værste jeg har vært med på! Og jeg hadde nesten ikke pause mellom riene..så nå var jeg SLITEN! Ba jordmora om å finne en måte å få han ut på TVERT! Nå ORKA JEG IKKE MER [8D]  (Var sikkert en kjempehyggelig dame der jeg lå..haha.. [8D] )
Husker ikke når jeg fikk lov å presse, men dæven som jeg pressa! Så på 2 pressrier var Jonathan ute! Og den lille babyen vi venta på viste seg å være 4290g. Han hadde kosa seg godt inne i magen, og næret seg godt med morkaka si på hele 900g! [:o][:D]

Null rifter og sår - så var oppe å hoppa i dusjen 1,5 time etter han var ute[8D]
Alt i alt er jeg kjempefornøyd med fødselen, selv om det gjorde vondere denne gangen![:o]


 
 
18.10.09 - Termin
Våknet kl 6 av at jeg måtte på do, gikk så ned, tisset og gikk opp igjen. Før jeg rakk å legge meg ned, kjente jeg at det rant en dråpe i trusa. Skjønte rask at dette var vannet, gikk ned igjen, å så noe flytende blankt i trusa. Tok på meg et bind å gikk å la meg. Utover dagen fortsatte det å piple rosa vann, men aldri store mengder. Ringte etterhver føden, å de ville ha meg inn, men jeg ba om å avvente å se det ann.
Sambo kom hjem fra sjøen på ettermiddagen, og vi dro til svigers på middag. kl 17.10 kjente jeg første rien. De fortsatte med 10-20 min mellom, så jeg sa ikke noe til noen. Vi dro så hjem etter et par timer, og riene fortsatte som før. Ikke regelmessig eller tettere, men fortsatt 10-15 min mellom. Vi ringte svigers å forhørte oss om vi skulle kjøre snuppa til dem eller om de skulle komme hit hvis det skulle skje at vi måtte reise til byen. Ble enig om at vi skulle komme til dem med henne før vi eventuelt måtte dra. Men plutselig sto dem på døra, og ba oss ringe til amk sentralen å komme oss avgårde. Jeg nekta på at det var fødsel på gang, trodde ikke på det. Til slutt gikk jeg med på å ringe føden. De hadde visst snakket om meg og studert journalen min siden jeg ringte tidligere på dagen, og ble litt stressa å ville ha meg inn med en gang. De mente at jeg fødte veldig fort sist, og var redd det skulle skje igjen. brukte 90 min fra 5 cm til snuppa var ute den gangen. De skulle sjekke ut om ambulansebåten lå klar, å så skulle de ringe meg opp igjen.
Jeg satt fortsatt like avslappet og rolig i sofaen, når tlf ringte en god stund etterpå. Da var det ambulansen som ringte å sa at de var hos meg på 5-10 minutter. Kan tro jeg ble stressa. Hadde jo ikke gjort klart noe, og var ikke klar til å dra. Skulle jo kjøre til båten selv. Så måtte vi ringe svigers som hadde dratt hjem igjen, få dem til å komme å hente snuppa som lå å sov. De kom, jeg gikk til døra, og ser innover øya her. kl var 22.15, det var helt mørkt ute, ingen gatelys, å det eneste jeg ser er BLÅLYS!! Jeg holdt på å få panikk. Jeg skulle da ikke hentes med blålys! Heldigvis slo de av lysa før de kom hit, vi bor tross alt på en plass med 300 innbyggere. ALLE vet jo alt her. For et snakk det hadde blitt. Vi kjørte rolig, traff jordmora på veien, og fortsatte til båten. Gikk ombord litt før kl 23. Jeg sendte jordmora hjem igjen, lovte at jeg ikke skulle føde før jeg kom til byen. Ble møtt av ambulansen på kaia i byen og kjørt opp til føden.
Kl 24 lå jeg på føden med registrering. Som var veldig vanskelig. Magen var altfor kulerund, så de fikk ikke lagt registreringsdingsene flatt på magen min. Jeg hadde 2-3 cm åpning, og lekte litt fostervann. Siden det var rolig der denne natta fikk jeg komme rett inn på fødestua. Sambo la seg å sov, å jeg trasket rundt i gangene. kl 2 sjekket hun meg igjen, og der var null forandring, annet enn at siste del av livmortappen var blitt tynnere. Altså gikk jeg fortsatt bare med modningsrier. Så vonde som bare rier kan være. Kl 4 sjekket hun igjen, og nå mente hun at det skulle gå fremover, og regnet meg for å være i fødsel. Endelig!
Jeg fortsatte å gå, gikk og gikk. Lå i senga bare mellom kl 2-3, ellers var jeg ute å gikk. Klarte rett og slett ikke ligge med disse grusomme riene. Så stå og gå ble løsningen for meg. Kl 4.30 tok jordmora vannet mitt, og da forandret alt seg. Riene overlappet hverandre, å ble så vonde som jeg aldri trodde de kunne bli. Helt frem til nå hadde jeg klart å fokusere på å slapp av gjennom riene, det kunne jeg bare glemme nå. Jeg følte ikke at jeg fikk noen pauser i det hele tatt. Jordmora sto ofte å holdt hjerteregistreringen på magen min, siden de ikke registrerte noe med stroppene på. Men nå satte hun registreringen på hodet til lillegutt. Denne rakk hun da aldri å koble til. Hun ville sjekke meg igjen 5.40, og mente at nå var vi i gang. Jeg hadde kommet meg til 4 cm. Jeg var så motløs da. Trodde ikke kroppen min kunne takle mer smerte. 40 minutter senere sa jeg i fra at nok var nok. Jeg kunne ikke mer, klarte ikke mer, ville ikke mer. Måtte få en pause! Så kjente jeg at magen trakk seg sammen under rien, som når vi brekker oss å må kaste opp. Bare at jeg måtte presse. Jordmora nekta meg og sa at jeg kunne ikke presse på 4 cm. Jeg sa bestemt at jeg MÅTTE presse. Etter litt om og men sjekka hun igjen. Så ropte hun bak meg at jeg hadde jo 9(!!!) cm åpning. Så hvis jeg holdt igjen 2 rier, så skulle jeg få presse. Jeg gjorde som hun sa, og ga samtidig klar beskjed om at han skulle ut FORT! Hun ba meg ta det litt med ro, men jeg var fast bestemt. Jeg snudde meg, fikk saccoen, og var sååå klar for å bli ferdig med dette. Pressrien kom, å jeg presset alt jeg hadde. Plutselig kjente jeg jordmora sette begge hendene foran hodet hans. Hun ba meg om og om igjen om å ta det rolig. Jeg ble litt skremt, og holdt igjen litt. Til jeg fikk klarsignal om å presse igjen. Så jeg pressa hele hodet ut på 1 pressrie.
Så begynte jordmora å rive og styre med hodet hans. Spurte hva hun holdt på med men fikk ikke noe svar. I ettertid fikk jeg vite at han hadde navlestrengen rundt hodet. På neste pressrie var jeg så bestemt på å bli ferdig. Så for meg revning fra A-Å, narkose og operasjonsbordet i det jeg pressa ut resten av bebisen. For en hærlig følelse! På 2-3 minutter og 2 pressrier var prinsen min ute. Pappaen klipte navlestrengen, og jeg fikk snudd meg å fikk han opp på magen. Fantastisk! Jeg var ferdig, og det beste, jeg hadde ikke revnet noe. Huden hadde sprukket litt, som egentlig ikke måtte sys, men hun satte 2 sting bare så det skulle gro fortere. Disse var grodd dagen etter jeg kom hjem.
På barselssamtalen fikk jeg vite at jeg hadde hatt en helt utrolig styrtfødsel. Jeg hadde knapt mistet noe blod, og det var visst ganske godt gjort. Lillegutt var ute 06.27, 47 minutter etter at jeg ble sjekket med 4 cm.
Alt i alt en fin fødsel, selv om jeg synes den første på 10 timer var lettere.
 
Min fødselshistorie:
Var hos jordmor 28.10 dagen etter termin.Hun strippet meg og jeg hadde 2 cm åpning.Takket for meg og sa at vi sikkert kom til å ses til Mandagen siden jeg ikke hadde noen tegn på fødsel.Dagen gikk og etter å ha sett house på tv skulle jeg legge meg.Jeg reiste meg fra sofaen og dermed gikk vannet.Jeg ringte til føden og ble enig med dem å bli hjemme så lenge jeg klarte siden hodet var festet og jeg ikke hadde tegn til rier.Avtalte at jeg skulle komme inn morgen etter hvis ting fremdeles var rolige.Natten gikk og jeg hadde litt mens muringer,kl 02.30 rant neste tørn med vann.Jeg bestemte meg for å ta en dusj for å se om det etter hvert ble ordentlige rier.Klokken 03.30 gikk igjen en ladning med vann.Da hadde også riene begynt å komme tettere.
Jeg ringte til mamma og sa at hun etter hvert fikk komme,men at hun kunne dusje hvis hun ville siden jeg ikke hadde så vondt....Vekket gubben som kokte seg en kanne kaffe,noe han aldri gjør til vanlig!!Riene ble plutselig j... vonde og jeg ba gubben ringe mamma og be henne skynde seg....Når hun kom var klokka 04.30,og etter en j..kjøretur var vi på sykehuset ca 05.10.Siste ladning av fostervann gikk rett foran døra på akutten på siv.Der stod jeg rett i en rie,da en full mann kom og spurte gubben om han hadde sigarett papir....Så at gubben ble irritert ja,stakkars var jo litt stresse.Gubben måtte kjøre meg opp i rullestol til føden...Kom rett inn på undersøkelsrommet og de skulle ta ctg av meg.Jeg ba henne om først å se hvordan ting lå an,hadde 5 cm åpning som kunne tøyes til 7 cm..Prøvde å stå og måle ctg men hadde så vondt at jeg ikke klarte å stå rolig...ba om smertestillende og fikk lystgass..ble drit rusa etter 2 forsøk men ble fort vant til den...Ba om de kunne sette opp styrken litt for den hjalp ikke helt som jeg hadde håpet.... men jormor ville sjekke meg igjen.Hadde 9 cm åpning men en kant som hindret Storm Nikolai å komme ut.Så på 2 rier holdt hun på kanten for å fjerne den,vondt ja!!!!!!!!!!Så begynte pressetrangen.....og etter 4 press var han ute.

Så var det mor kaka sin tur å komme ut,men den satt fast inne i meg.Jormor prøvde å presse på magen,det gjorde så j....... vondt!!De trøkte og trøkte og jeg hylte...Så satt de inn en væske i morkaka etter de hadde konsultert med noen leger...Igjen prøvde de å få den ut,og ba meg presse meg jeg hadde jo ingenting igjen å presse med....Så ringte de på anestesi legen som kom.Hun ba dem kjøre opp styrken på lystgassen samtidig som hun stakk hånden inn for å fa ut morkaka!!!!!!!!!!!!!!!!!!J... vondt igjen men de fikk den omsider ut.....
Storm Nikolai kom som en storm på en time.Han veide 4700 gram og var 52 cm lang.....Utrolig nok måtte jeg ikke sy ett eneste sting så jeg rømte hjem fra sykehuset etter en natt!!!!!!!!!!!!!!!!!!!Drit vond fødsel men er i tipp topp form!!!!!!!!
 
Min fødselshistorie…
Det hele starta med at jeg hadde ny time til gynekolog  fredag 23 oktober, etter ei uke med sovemedisiner. Noe som ikke hjalp meg i det hele tatt… Søvn ble ikke noe bedre. Like av og på som før. Så gynekologen besluttet etter knappe 5 minutter samtale at jeg skulle legges inn for så å settes i gang lørdag 24 oktober. Første pille ble satt ca kl 09.30, da hadde jeg alllerede noen smårier etter undersøkelse. Det ble hyppige rier fra ca kl 10 og jeg ble sjekka mange ganger i løpet av dagen, men de ga ingen fremgang. Gikk sånn til kl ble 01, da fikk jeg noe å sove på og noe som skulle dempe kynner-aktivitet. Dette gjorde at det roa seg i magen. Søndagen kom og da ble jeg satt på drypp og riene var i gang fra ca 10, de kom hyppig og etter hvert fikk jeg epidural. Noe som gjorde at jeg følte jeg kom til himmelen… Deilig å slippe smertene. Men, som dagen før, riene ga ingen fremgang… Jordmor tilkalte gynekologen litt før kl 17, og han besluttet fort at de skulle avbryte dryppet, pga at jeg var utslitt! Vi kom på rommet og like etter ble jeg dårlig, kasta opp som fy et par ganger… Pga alle kroppslige påkjenninger. Mandags morgen var jeg inne til en annen gynekolog , og etter undersøkelse og samtale ble vi enige om at det nok en gang skulle forsøkes med pille-kur. Den første ble satt kl 10… Og jeg gikk hele dagen og venta på virkning, ble noen smårier. Fikk ny pille ca kl 16. Tida gikk og det kom en og annen rie. Ca kl 18 ble det litt mer  tak. Satt å spiste kveldsmat og PLUTSELIG skvatt jeg til, føltes som jeg fikk et spark innvendig ned mot skjedeåpningen, og kjente at OJ, der gikk vannet. HURRA!!! Det ga meg nytt mot… Jeg strålte som ei sol i følge samboer [:)] Etter vannet gikk tok riene seg opp i hyppighet og styrke. Det ble vondere og vondere. Samboer ville ringe på jordmor (vi var enda på rommet vårt…), men stae meg sa at nei de har rapport nå (vaktskifte)… Litt etter ble jeg kvalm, samboer rakk så vidt å hente ei bøtte før jeg kasta opp… Så spurte han om han NÅ kunne ringe på jordmor. ”Okei”… De kom og sa med en gang de så meg, at nå skal vi komme oss på fødestua. Klokka var da rundt 23. Jeg gleda meg veeeldig til å få smertelindring (hadde katetret til epiduralen fra dagen før…). Det tok litt tid før de fiksa og satte på det. Men det ga meg ingen lindring til min stooore skuffelse… [:(] Hadde kommet for langt i forløpet. Alt gikk fort og rundt kl 00 kom pressriene. Men prosessen med å få henne ut ble lang og hard. Brukte en time. Riene drøyde ut mer og mer. Livmoren var utslitt etter 2 dager med maserier, pluss at det var en hinne i åpningen som lå i veien for at hodet skulle komme ut. Hodet hennes sto å stanga i denne hinna så den hovna opp. Etter mange forsøk fikk de pressa hinna bak så hodet kom. Men lille prinsessa ble stående i klem da det ikke kom noen ny rie. Tilslutt fikk jeg beskjed om å presse på vilje, for nå måtte hun ut… Etter en del press kom hun ENDELIG ut… For en LETTELSE!!! Og for ei LYKKELIG nybakt 3 barnsmor og en førstegangsfar [:)][:)] Men, enda mer motgang skulle til før det hele var over… Morkaka lot vente på seg. Tok en halvtime og ingen rie kom, så jeg fikk på ny beskjed om å presse på vilje. Og etter hvert kom den ut… Puuuh!!! Til tross for alt slit ble det kun et lite pyntesting… Vår nydelige prinsesse kom til kl 01.04 den 27 oktober, og var 4140 gr, 52 cm og 37 cm rundt hode [:)] Helt perfekt [:)]
 
Setefødselen min..
 
Søndag kvelden begynte ting å skje. Kom noen magetak omtrent hvert 6. minutt, men kan ikke si det gjorde spesielt vondt så trodde det bare var kynnerne som var blitt vonde. Torte ikke si noe til gubben, som endelig var godt i gang med skoleoppgaven som skulle leveres den kvelden.
 
Da jeg skjønte han var ferdig, sa jeg at han også burde komme å legge seg, for jeg trodde det ville skje noe i natt. Han ville jeg skulle ringe føden og de ville ha meg bort??
 
Var på føden 02.00 og klokka 03 var det 4 cm åpning. halv 7 var det nesten 7 cm og de satte epiduralen 07.00 cirka. Da blei jeg bråsulten og gubben måtte gå å hente frokost til meg[:D]. Brød med gulost og jordbærsyltetøy sklei ned på høykant[:)].
 
Legen som undersøkte meg på torsdag, hadde hørt ryktene om setefødsel og hadde kommet løpende. Denne var hans og dermed basta. Vakthavende lege viste seg å være en setefreak som også stadig vekk stakk innom, men lova hver gang at nå var det siste gang hun kom. Endte med at begge var med under fødselen[;)].. I tillegg til overlege, barnelege, jordmor og barnepleier med hver sin student. Fullt hus ja.

Pga av epiduralen stoppa ting opp og de brukte noen timer på å få regulert dryppet for å få fine gode rier.

Klokka 11 cirka var det 9 cm og hun hadde begynt å skru seg nedover. Brukte god tid før hun nådde bekkenbunnen, men så gikk alt plutselig veldig fort og jeg fikk beskjed om å presse. 13.02 var hun ute.
Måtte klippe ett mindre klipp og terta sklei visstnok ut sa dem etterpå. Jeg syns absolutt ikke det kjentes sånn ut men. Ut kom ho, uten at de måtte bruke tang.

De trodde først jeg ikke hadde revnet noe særlig, men så fant de ut at en av musklene oppe i bekkenbunnen hadde fått litt juling. Den lappa de sammen igjen og den kommer til å bli helt fin igjen om jeg følger de vanlige øvelsene de anbefaler etter fødsel. Men får oppfølging av fysio for å være helt sikker på at jeg følger treninga. 

Litt strengt fram til stinga faller ut, men så er det fritt fram. Får ikke lov å bære eller løfte noe som veier mer enn lille, og kun korte trilleturer på flatmark(jeg bor i en bakkeby uten like), og ligge i vater når jeg kan.
 
Min fødselshistorie:)

Det startet ca i kl 24 natt til mandag 25 okt med regelmessige litt sterke kynner, ikke vonde, de varte i fra 50 sek til 80 sek og 2 min mellomrom. Mannen låg å sov og jeg tenkte jeg skulle ta tiden før jeg vekket han. Etter ca 45 min vekket jeg han og sa at jeg trodde at det var noe på gang...
Mannen ringte føden, ca kl 1,30 og de ville ha meg inn på sjekk, har ca 15 min kjøring innover til sykehuset.
Vi fikk tak i en vennine som kom å passet barna.
Da vi kom inn ble vi sendt inn på undersøkelsesrommet, det ble sjekk av hele meg og prøver av det som kan taes prøver ut av.... Hadde kl 3 3-4 cm åpning. Har forsatt ikke vondt. De tok på ctgèn og låg der i ca 30 min, der var det 2 min mellomrom og varte i over et min, uten smerter:-)
De ville ikke sende meg hjem siden at det var egentlig i gang. Min mann kjørte hjem og fikk seg litt søvn. Jeg ble henvist inn på barsel, fikk enerom der. Sov en del, men hadde forsatt samme mønsteret i kynnene hele natten og ut på morgen. Ble undersøkt kl 14 da var det 5 cm åpning:-)
Kl 15 var jeg på toalettet og jeg begynte å blø, og kom masse slim, jeg som trodde at slimproppen var gått for et par uker siden.
Kl 18 kom min mann inn igjen og jeg ble lagt i ctgèn, der var det forsatt samme mønsteret, ikke vonde. Ble undersøkt og hadde da 7 cm åpning:-)
Rundt kl 19 kjente jeg første vonde rie, de kom like tett som før. Jeg fikk litt merkelige tanker der jeg satt å hadde vondt.... har alltid hørt at man har sjelden vondt flere plasser på en gang, så jeg kneip meg selv i rumpen under hver rie og det skal jeg love at det funket hehe slik gikk det i fram til ca kl 22,50 da spurte jordmoren meg om jeg ville ta en dusj, jeg gikk ut på badet også skjedde det et eller annet med kroppen, mistet helt kontrollen og det gjorde satans så vondt nedentil, jeg begynte å grine og min mann ringte på jordmoren hun fikk undersøkt meg og der var det full åpning og vi ble kjørt inn på føden.
Etter 5 press fikk jeg lille gullet oppå magen kl 23.16:-) Måtte sy et lite pyntesting.
var den mest roligste og behagelige fødselen jeg har hatt utav alle 4. Vondt er det uansett.....
Var veldig usikker på hvordan det ville bli å føde på fransk, men så fantastisk jordmor har jeg ikke hatt før.
Gutten ble veid 3655 gr.
i 1 tiden på natten ble vi kjørt inn på rommet.
 
da vår lille prinsesse kom til verden [;)]

etter 2 dager med lite liv ifra jenten, å masse små rier gikk eg til legen for å sjekke om ho hadde det bra. legen lyttet på hjertelyden som var helt fin, de ringte til voss sjukehus, for å høre ka eg skulle gjør siden det hadde vert så lite liv i magen de siste dagene. eg fikk beskjed om å gå hjem å drikke kald juice, å hvis ho ikkje reagerte på det, skulle eg ta kontakt igjen med voss.

men juicen fungerte ikkje, så vi fikk beskjed om å komme opp for å ta en CTG for å sjekke at alt var i orden med ho[:)]
fra oss er det et stykke til voss, ca 1 time. så i det vi hadde begynt å kjøre hjemmenifra begynte riene å bli regelmessige å sterkere, da var det 7 minutter imellom å riene varte i 30 sec. syns ikkje desse riene var noe vonde, litt ubehagelige.

då vi kom opp i hal 2 tiden på natten sjekket jordmoren opningen, den var 2 cm, dette syns eg heller ikkje va noe vondt, bare litt ubehagelig. ho spurde meg om eg hadde noen ønsker ved fødselen, å eg ville prøve badekar også ville eg ikkje ha epudural, siden eg har sprøyteskrekk. så ble det tatt CTG, så fikk eg beskjed om att viss ikkje riene tok seg opp i løpet av natten kunne vi reise hjem igjen om morningen. vi fikk et rom til å hvile oss på, eg fikk sovet en time før riene begynte å bli tettere og varte lengre. no var klokken 03.00 og riene hadde 2 minutter mellomrom og varte i 1 minutt, sånn gikk eg i en halv time før vi ringte på jordmor.

ho sjekka opningen igjen, den var bare blitt 3 cm[&:] huff, da begynte eg å se mørkt på denne fødselen. men no fikk eg komme inn i badekaret, det var utrolig deilig, følte att det tok den verste toppen av riene, så eg fikk slappe litt av. klokken va rundt 04.00 når eg la meg i badekaret, låg der noen timer, var oppe igjen 06.00 ca, da var riene så sterke att eg ikkje klarte å ligge i ro. ho sjekka opningen min igjen, da var den blitt 8 cm [:D] det var en utrolig deilig følelse å høre, da var det snart opent [:D] når eg kom inn på fødestova igjen, så fikk eg prøve preikestol, stod litt med den før jordmora sa eg kunne prøve lystgass, var utrolig skeptisk til den lystgassen, har hørt om så mange som blir kvalm av den, å det var det siste eg trengte oppi alt å bli kvalm. men etter masse om og men så gikk eg med på å prøve den, det var helt fantastisk, blei ikkje kvalm av den og hadde utrolig god hjelp med den.

når eg hadde prøvd lystgassen, la eg meg opp i sengen, hvor eg ble liggendes [;)] i 9 tiden sluttet lystgassen å virke, jordmoren spurde meg om eg følte at eg måtte presse, ja, eg måtte jo det, men begynte å bli litt redd, så sa nei til ho... ho gikk ut å sa at vi fikk ringe viss eg følte eg måtte presse. kvart over ni måtte samboaren min ringe på ho.. ho kom inn å tok vatnet, det var veldig godt, litt av trykket ble vekke.[;)]
de slo av lystgassen og satte på oksygen, fordi dei sleit litt med å få kontakt med barnet.
eg ble selfølgelig veldig sint då eg fann ut av dette[;)] hehe men så fikk eg beskjed om at på neste rie så må du presse, å da var det bare et par pressrier, så var lille nurket ute [:)]

Angelicka kom til verden 17. oktober klokken 09.20 [:)]
ho var 3170 gram, 49 cm lang og 35 cm rundt hode.[:)]

det var veldig godt å få ho ut etter 9 dager på overtid [:D]
 
Min Fødselshistorie [:D]
 
Hadde termin 11.10.09 men
 
Tingene begynter å skje natt til den 19oktober kl 03.00. da våknet jeg av intense smerter i magen, var på besøk hos en veninne, så gikk ut i stuen gikk litt rundt, selvom jeg bare krøket meg :S hehe.. sa til hun tror fødselen er i gang har du noe smertestillende? stakkers jenten ligger å sover sier hvor smertestillende er, takene kommer bare oftere og oftere og er vondere og vondere, tok 2 paracet, prøvde sove, men bare grein det gjorde så vondt. Etter litt kom hun inn til meg å holdt meg i hånden og tok tiden, de kom med 3min mellomrom men varte 15-30 sek [:'(] hun ringte føden for jeg hadde så vondt, da var kl 04.30. de ba meg bare ta en varm dusj å prøve slappe av. Gikk i dusjen å det var døds deilig men, hjalp ikke noe særlig, fikk på meg klær og vagget rundt i leil hennes, var redd for å skrike da sønnen hennes lå å sov, så bet i meg smertene, fikk slappet av litt men kl 06.00 ble ting enda verre, gikk i dusjen igjen brukte opp alt varmt vannet det var så deilig stå der, så gikk vannet.. Gikk inn i stuen sa no gikk vannet mitt, gikk ut for å få litt luft å da beg jg spy som bare det, spydde å spydde.. kl 06.30 ca ringte hun føden igjen forklarte de vannet var gått og jeg spydde, forklarte riene var regelmessige men ikke varte lenge nok. Fikk beskjed om å komme opp så de kunne sjekke meg, men de regnet ikke med fødselen var i gang å att jeg måtte reise hjemigjen. Så da ringte vi etter taxi, fikk liv i sønnen hennes, pakket noe klær å inn i taxien var det å kjøre han til bhg, og oss videre til sykehuset.
 
Taxituren er den lengste i mitt liv, riene kom oftere og oftere og ble vondere og vondere. Stakkers taxi sjåfør som så ut som han skulle dø vær gang eg fikk en rie, han tilbudde seg ringe ambulanse osv. å jeg bare neida de kommer ikke, men havner vi i rush traffikken no? (hehe) ja det gjorde vi nok, å da vi kom til sandviken stod vi i KØ!!!! Å da brøt jeg ut dumme bergensere, må da skjønna att dere må sykkle til jobb!! eg kan ikkje sitte i kø eg skal FØDE! hehe
Taxi sjåføren fikk enda vondere av meg å ringte politiet for å få politi eskorte gjennom rush trafikken, noe hani ke kunne få for det var kø i alle retninger, men han fikk beskjed om att han kunne kjøre så fort han følte var ansvarlig med nødlys på. Skikkelig snill taxi sjåfør. all ære til han...
 
Ankom sykehuset 08.30 etter nesten 1,5time i taxi. Da kom jeg inn på ett føde rom på storken, hadde døds vondt og bare skrek. Fikk beskjed om å kle av meg for de sku sjekke åpning, då ble eg usikker å Spurte om jeg fikk lov føde på storken siden jeg hadde astma hadde fått beskjed jeg måtte på føden pga dette. fikk da til svar det gikk helt fint. De sjekket åpning og jeg fikk vite att den var 7-8cm og att jeg var i FØDSEL! men det viste jeg jo fra før.. hehe.. Då ble eg så glad att det eg sa var YES da slipper jeg å dra hjem! Så fikk jeg ligge i badekar noe som var litt ubehagelig men også deilig. men forbannet badekaret til slutt da jeg ikke kom meg fort nok opp å spydde i vannet jeg satt i[:'(] å begynte da å grine og ville ut. så fikk jeg sitte på en krakk i dusjen å skrudde på kokvarmt vann. DØDSDEILIG! Der sov jeg mellom riene. så kom mamma da var kl litt over 9. så ble jeg tatt inn igjen å fikk vite jeg måtte velge mellom mamma og veninnen min å ha med meg videre da jeg bare fikk ha en tilstede under selve fødselen, da begynte jeg å sutre om att jeg vil ha mammaen min.. sovnet, våknet å sa eller jeg vet ikke. Veninnen min gikk ut på gangen å ventet mens mamma satt der med meg, de sjekket åpningen igjen og da var den 10cm.. å jeg gikk å sa eg må presse for faen!  satt på kne på gulvet å presset for harde livet, men funka dårlig. fikk krampe å beg grine for krampen gjorde så vondt. ble lagt i sengen (rammemadrassseng) med saccosekk bak ryggen å sku prøve denne stillingen, spydde på meg selv, å snille mammaen min tørket meg mens eg hylgren for koffor skjedde dette? hehe.. mamma var så flink med kal klut i pannen osv, fikk beskjed att når eg følte for å presse måtte eg løfte opp bena. no eg ikkje klarte, så jordmor støtten ene foten og sykepleierstudenten andre. fikk druesukker å spyttet det fort ut, ekkelt, fikk alt for sterksaft å klagde på det.. men denne stillingen funket heler ikkje. så kom det inn en fødeseng og en jordmor spesialist å sa hvorfor prøver dere ikkje krakken?? å eg skrek eg skal ikkje på noe krakk!!! men joda krakken ble det med mamma som støtte bak meg, mellom press riene skrek eg eg vil ha epidural, klipp meg opp eg vil ha keisersnitt, eg orker ikkje mer eg vil bare sove, å da sa mamma: DRIT I KA DU VIL! DU SKAL!! klarte vist spytte mamma i fjeset mellom riene selvom hun satt bak meg [&:] og så sa jordmor, no ser eg hodet, å da sa eg då bør det bare være ett press til for mer gidder eg ikkje! gulpet å spyttet det vist i jordmor sitt fjes[&:] beg grine igjen å unnskyldte meg, ett press til var det og tobias var ute [:D] å smerten glemt.. hehe..
 
Han var helt perfekt, gren med en gang, å så bæsjet han jordmor i hånden.. hihi.. go gutten til mamma[:D]
Etter eg kom på krakken var det bare 4 press rier og han var ute kl 10.03
 
Han veide 3530g var 51cm og 36 rundt hodet og jeg er verdens stolteste mor [:D]
 
Fikk 2 pyntesting og 6sting, men det var verdt det.. skal absolutt ha en til om noen år vel å merke!!! hehe
 
 
 
Min fødselshistorie (ble visst veldig lang):

25.10.09

Min samboer og jeg var på kjøretur etter noe mat på kvelden. Klokka var rundt 20 og vi havnet til slutt på en Esso-stasjon her. På vei ut kjenner jeg plutselig at jeg blir klissvåt mellom bena... Ups tenker jeg. Sikkert en urinlekkasje som tok helt av. Hjemme drar jeg av meg buksa og skifter truse og tar på bind. Vi legger oss i sofaen for å se på en episode av Criminal minds og plutselig blir jeg klissvåt igjen... Kan ikke være vannet tenker jeg for det kommer vel ikke puljevis... Bestemmer meg for å ta en dusj etterpå og ser plutselig at det er hvite flak i dråpene nedover låret mitt. Jeg går inn til samboeren og han sier at jeg må ringe føden. Etter å ha pratet med de får jeg beskjed om å komme inn kl 10 dagen etterpå dersom ikke noe endrer seg at jeg får rier eller lignende.

26.10.09

Jeg reiser alene inn med bussen til sykehuset fordi samboer er student og vil gå glipp av minst mulig. Jeg skulle jo uansett bare inn på sjekk... Inne på føden etter MYE venting får jeg endelig komme inn til lege. Hun konstanterer med at hun ikke er i tvil om at det er vannet som er gått og at fødselen skal settes i gang kl 07.00 neste dag dersom ikke noe endrer seg i løpet av natta. Jeg blir lagt inn på Obs-posten pga høyt blodtrykk og fare for sv.forgiftning (noe jeg og veldig mange der inne mener at jeg aldri hadde). Tenkte også at det var greit siden jeg skulle settes i gang såpass tidelig om morgenen.
Om natta derimot begynner jeg å få rier så da får jeg ikke noe søvn denne natta heller...

27.10.09
Utpå morgenkvisten sovner jeg derimot, men blir vekka etter en time av sykepleier. Da får jeg beskjed om at jeg kan ta meg en kjapp dusj før legen kommer og skal sjekke modningen. Legen konstanterer med at jeg er moden, men gir meg gel for at prosessen skal gå raskere. Riene begynner igjen med en gang og de kommer tett og varer i 30 sek først og så over til minuttet... Slik ligger jeg hele dagen med vondt frem til kl 14.00 ca da blir jeg sjekka igjen og nå har jeg 4cm åpning ca. Kontakter samboeren og blir enige om at han skal dra fra skolen kl 15 sånn at han er hos meg når jeg skal inn på fødestue ca kl 16. Halv fire blir jeg trilla inn på fødestue og får en kjempekoselig jordmor. Hun henter saft til meg og gir meg beskjed om at jeg kan gå i dusjen. Det var helt fantastisk å stå der. Etter hvert kommer samboeren og han prøver å være moralsk støtte, men riene mine kommer så sinnsykt tett at det er vanskelig å prate.

Åpningen min blir sjekka igjen og nå har jeg ca 5 cm åpning. Jeg får prøve lystgass, men etter å ha innhalert to ganger kjenner jeg kvalmen bare komme så jeg slipper maska og vil ikke ha den igjen heller. Jeg får derimot akupunktur og dette var helt fantastisk. Jeg kunne sovna med den...! Men effekten av den ble at riene mine ble alt for lite effektive og jeg hadde ikke mer åpning enn 5 cm til neste gang jm sjekket. Fikk beskjed om at nå måtte jeg få drypp og epidural. Jeg var skeptisk og ville egentlig ikke ha epidural, men da anestesi-legen hadde satt den så følte jeg at jeg hadde kommet til himmelen! Jeg bare lå å slappa av og kosa meg...! Da var også klokka blitt 20... Jm målte tempen på meg og jeg fikk beskjed om at jeg begynte å få feber så da fikk jeg paracet og antibiotika intravenøst. Babyen hadde det forøvrig fint i magen. Etter hvert kom også legen inn for å sjekke hvordan det gikk med åpningen og da hadde jeg 6-7 cm, men hun skulle absolutt røske oppi der mens jeg hadde ri og det gjorde så sinnsykt vondt at jeg for første gang begynte å grine... Men etterpå hadde jeg plutselig 8cm så det hjalp litt da.

Kl 22.00 fikk jeg ny jm og hun var hyggelig, men hun virket ikke like avslappa som hun forrige og jeg begynte å bli skikkelig sliten. Jeg hadde nå 9cm åpning og riene kom like tett som alltid. Epiduralen hadde begynt å dabbe av og jeg fikk beskjed om at det snart var på tide å presse. Babyen ville forøvrig ikke langt nok ned i bekkenet så jeg fikk beskjed om at jeg måtte gi beskjed hvis jeg fikk pressetrang. Legen kom inn igjen og denne gangen brølte jeg "nei!!" når jeg så henne fordi hun skulle helt sikkert røske oppi der mens jeg hadde ri igjen.. Og jaggu så gjorde hun det også. Kl 00.00 hadde jeg full åpning, men babyen lå ikke langt nok ned i bekkenet så jeg fikk beskjed om å presse babyen ned selv.. Så jeg presset, gråt, presset, pustet, gråt, ropte at jeg ville dø og ikke orket mer, gråt litt mer og presset... Etter hvert kom babyen endelig ned til åpningen og nå kjente jeg at jeg fikk hjelp av kroppen under de skikkelige pressriene. Jeg var sykt sliten og ville ikke mer, men samlet de siste kreftene og kl 02.31 den 28.10.09 kom verdens nydeligste prinsesse ut! [;)]

Men problemene hadde så vidt startet... De fire jordmødrene som var der inne presset på magen min og blodet fosset ut.. "Jeg vet ikke hvor det blør fra! Hent legen! Hent legen!" nesten ropte hun som hadde hovedansvaret. Så ser de opp på meg "Det er helt normalt altså..." Legen kommer og bare stapper en tampong opp der og håper det skal slutte å blø. Jenta vår blir tatt fra meg og gitt til pappaen i steden for. Jeg blir flytta over i vanlig seng og trillet over på barsel. Jeg har sinnsyke smerter og spør etter smertestillende. Kl 04.30 får jeg paracet og jeg får i alle fall sove litt... 07.30 har jeg fremdeles like vondt og spørr etter mer smertestillende. Da får jeg beskjed om at jeg ikke kan få før legen har sett på meg. Legen kommer inn og de presser på magen min og jeg kjenner blodet fosser ut... Hun tar en UL før hun gir beskjed om at de skal hente overlegen. Sammen blir de enige om at jeg må på utskraping fordi det er rester igjen etter morkaken og blodet har begynt å klumpe seg inni livmoren... Jeg får deretter bare en sprøyte morfin i låret og blir trillet ned på operasjonen. Der spør jeg pent om ikke de kan ta litt fettsuging samtidig som de er i gang (dårlig humor - ja.. Hehe)

Resultatet var at jeg mistet nesten 2 liter blod og måtte ha blodoverføring. Fikk heller ikke lov til å løfte snuppa selv de neste dagene og fikk beskjed om å ringe på hvis jeg måtte på do i fare for å svime av. Jeg fikk også så mye saltløsning under operasjonen at hele trynet hovna skikkelig opp (som om at jeg hadde fått en skikkelig allergisk reaksjon). Øynene mine ble også helt rødsprengte og jeg så helt jævlig ut i ca en uke etterpå. Samboeren min fikk på toppen av det hele influensaen sånn at han fikk ikke besøke oss på sykehuset. Men nå er vi hjemme og koser oss med det!
 
Min fødselhistorie
 
Mandag 12.okt var jeg 2 dager forbi termin, sliten og tung, men merket ikke et eneste lite tegn på at noe var på gang...jeg ryddet og vasket litt hjemme (fordi det ikke så ut), og på kvelden dro mannen og jeg på kino for å ha litt "kjærestetid".. [:)] Kom litt seint i seng, men la vårs vel rett før klokka 01. Og ikke lenge etter at vi hadde finni senga, så følte jeg et lite knepp - og så strømte det ut med væske..jeg sier helt rolig til mannen: "oj, nå tror jeg vannet mitt gikk". Og aldri har jeg sett noen sprette SÅ raskt ut av senga!! [:D] Han blei helt forfjamsa, og var veldig søt!.. Etterpå fortalte han at han også hadde hørt "kneppet" og hadde følt vannet sprute på låret sitt!...så vi var ikke så veldig i tvil om at det virkelig var vannavgang liksom. [;)]
 
Tok så en telefon til føden og fikk beskjed om å komme bort for undersøkelse og at de hadde prosedyre på at vannavgang var innleggelses-årsak..så natt til tirsdag 13.okt, ca kl 01:40 kom vi til sykehuset. Var rett inn på et rom for CTG-registrering. Jordmora som tok i mot trengte ikke undersøke noe mer, hu sa hu kjente på lukta at det var vannet som hadde gått!..
 
Vel, før vannavgang kjente jeg som sagt ingen tegn til rier..men mens CTG'en blei registrert så begynte det å komme tak..ganske så regelmessig og ofte..ikke veldig vondt, men godt merkbare...så både jordmor og mannen&jeg tenkte at her virket det som om ting var veldig på gang...fikk et rom på observasjonsposten og så var det bare å vente. De ville ikke undersøke åpning el lignende pga infeksjonsfare etter vannavgang, så jeg ante ikke åssen det lå an...i løpet av natta kom sammentrekningene stadig oftere og vondere...så hadde ganske kjapt 3-4 veer per 10 min...og de var ganske vonde. Jeg travet rundt, for å prøve å la tyngdekraften hjelpe ved å være oppe å gå...men så stagnerte alt...Riene fortsatte å komme 3-4 ganger per 10 min, men blei hverken oftere eller vondere...så dagskiftet kom...ettermiddagsskiftet kom...og nattevaktskiftet kom...og istedenfor å bli vondere og mere, så avtok riene og alt blei roligere!...og dermed måtte vi bare innse at det ikke blei noen baby på vårs den 13.okt.
 
kl 01 natt til 14.10 var det 24 timer siden vannet gikk, og prosedyra i skien er å sette igang fødselen hvis ikke det skjer noe i løpet av 24 timer...men er jo ingen fødsler som settes i gang midt på natta..så jordmora anbefalte meg å ta en sovetablett og en petidin-sprøyte for smertene, slik at jeg skulle få slappe av litt...men jeg var veldig skeptisk til det...prøvde med paracet..hjalp ikke noe særlig på smertene, men fikk slappa av og sovi litt likevel, fordi jeg da hadde mye sjeldnere sammentrekninger...
 
Neste morgen kom legevisitten, og da ENDELIG blei jeg undersøkt...hadde da kl 8:50 en 3cm åpning, avflatet og moden livmorhals...så da bar det inn på en fødestue for å få drypp for å sette i gang mer effektive rier...fikk drypp (syntocinon) kl 10 og skulle ikke mer til en minste startdosa, før det blei skikkelig fart på saker og ting...
 
Pga dryppet så måtte jeg overvåkes med CTG under hele fødselen..dette begrensa jo litt, men jeg sto masse med prekestol og pustet meg gjennom taka...
Mannen min var helt fantastisk - skikkelig støttende og oppmuntrende. Han sa vel ikke så masse, men bare det å ha han der...og være nær ham når taka sto på som verst, hjalp veldig. [:)]
 
kl 11:30 blei jeg sjekka igjen, og hadde da 5 cm åpning... Husker ikke helt når, men på et tidspunkt blei dryppet skrudd av fordi det var mer enn nok rier...og var forfryktelig vondt...klarte utrolig nok å puste og fokusere på avslapningstenknikker...så brukte i det lengste ikke noe smertestillende. Tok etterhvert lystgassen, men vet ikke helt hvor effekt jeg hadde av det..men var uansett litt fint å puste i den, for følte liksom litt ekstra fokus på pusten da..
 
Ca kl 14:15 var det 8 cm åpning. Jordmor hadde noen ganger spurt hvor det pressa (foran/bak) og om hvordan det lå an med pressetrang osv...og rett etter 8 cm så satte pressetrangen i gang for fullt...nesten så jeg ikke visste hvordan jeg skulle klare å la være å presse..men ganske så raskt (ca 14:30) fikk jeg lov til å presse...og da tok det ikke lange tida, for 14:56 kom lille gullet vårt!!...
 
Det var en helt ubeskrivelig herlig følelse å få ham opp på brystet!!.. Helt perfekt og verdens nydeligste lille gutt!!...
 
Måtte sy noen få sting, hadde det de kalte for innvendige skrubbsår...men ikke noe utvendig. Var ganske så svimmel umiddelbart etterpå, men tror jeg var i god form...for var ganske så fort oppe og gikk etterpå.
 
Vi fikk være en god stund inne på fødestua etterpå...mat og drikke med flagg på bordet...og bare tid som nybakt familie. Selv om det var ganske så fullt på barsel, var vi også så heldige at vi fikk bruke et tomannsrom som familierom første natta...det var super-godt å kunne få være sammen det første døgnet..for da mannen min blei "kastet ut" dagen etter og jeg måtte dele rom med en annen dame så blei tilværelsen en helt annen...hu var bare koselig hun altså...men jeg klarte overhodet ikke å slappe av..derfor var det uendelig godt å kunne få reise hjem, noe vi gjorde på lillegutts 3.levedøgn.
 
Hadde jo ikke noe besøk på sykehuset pga svineinfluensaen...men har hatt desto mer besøk hjemme siste ukene. Veldig koselig!...må jo vise fram vidunderet!..så man kan trygt si vi er stolte og glade foreldre!  
 
Min Fødselshistorie
 
Menstermin var 19. Oktober 2009 og UL termin var 22. Oktober 2009. Får time til overtidskontroll mandag 02. November.
 
Søndag 01. Nov bestemmer vi oss for at vi pakker baggen og drar til mine foreldre for å sove der, da det er mye kortere vei til sykehuset mandag morgen, og det er mye trafikk fra der vi bor. Hele søndagen har jeg kjent lite liv, begynner å syntes det er litt ekkelt, ringer føden og tar saft testen – 2 ganger. Ett spark/dytt på en halvtime, de vil vi skal komme inn. Klokka 17.15 er vi på sykehuset. Tar CEG-test, denne viser lite variasjon i pulsen på ungen, det kan bety stress, men etter hvert så blir pulsen mer ujevn slik den skal være… jm tror ungen har mye soveperioder nå. Det har han aldri hatt før, men de syns det var bra jeg kontaktet de så de kan følge med, ungen kan nemlig bli stresset når man går på overtid. Har så smått noen tak i magen, men ikke noe slik at jeg tro noe er i gang. Jm sjekker meg og det viser seg at jeg har 1-2 cm åpning, jøss er fødselen endelig i gang av seg selv, en dag før jeg skal igangsettes, det er jo i så fal helt perfekt. Jm stripper meg, noe som var helt grusomt vondt. Takene i magen tar seg opp etter dette, vi får beskjed om å ta oss en vandretur i glassgaten på sykehuset i en times tid og komme tilbake… riene kommer tett 3 min mellomrom og varer i ca ett min. vi kommer opp igjen, blir fulgt til føden. Der tar riene seg mer og mer opp, gjør vondere og vondere, tilslutt 2 min mellom hver og så vonde at jeg ikke kan snakke når det holder på. Klokka 23.00 blir jeg sjekket igjen, kun 2 cm, huff min motivasjon synker, får beskjed om at vi skal la det gå til 01.30 før vi sjekker igjen, da er det også bare 2 cm, og jm tror det bare er maserier etter strippingen, slikt kan skje, huff, 7 timer med maserier, det var ikke noe kult… og fryktelig vondt. Jeg får tabletter som stopper det og smertestillende og blir lagt på observasjon for å få sovet litt. Men våkner hvert kvarter med rie. Så noe god søvn var det ikke.
 
Mandag 2. Nov. ny jm kommer inn, hun skal sjekke meg og se hva vi skal gjøre i forhold til igangsettelsen, har fortsatt 2 cm klokken 11.00 og jeg får en modningstablett. Ligger med veldig ujevne rier i 4 timer, alt fra 10-20 min mellom hver. Klokken 15.00 så blir jeg sjekket igjen, det er 3 cm og livmortappen er nesten helt avflatet. Tabletten må funke i 4 timer før de sjekker igjen, riene er fortsatt de samme, 19.00 blir jeg sjekket igjen, nå er livmortappen helt avflatet men fortsatt bare 3 cm. Jeg får klyster for å se om det hjelper på riene. Det gjør det. Riene blir heftigere og kortere mellomrom, ca 7 min mellom hver og varer i ca ett og ett halvt minutt.
Klokka 21.00 begynner riene å bli fryktelig vonde og det er 4 min mellom hver rie, jeg ringer på jm og forteller, hun sier vi må bare vente, men jeg får ringe på hvis det blir for ille og jeg trenger smertestillende så skal jeg bli flyttet over til føden. Det går 20 min, jeg holder ikke ut lenger, ringer på og sier jeg vil flyttes. Det må ordnes med overføring, så det tar litt tid. Rier med 4min mellomrom, varer i ett og ett halvt min, klokken 22.00 blir jeg trillet over til føden. Nå er det sinnsykt vondt. Jm sjekker meg og nå har jeg endelig 4 cm. Ting går fremover, jeg får tilbud om lystgass eller badekar, jeg tar lystgass da jeg har så sinnsykt vondt og tviler på at badekar vil hjelpe da jeg har ligget med varmeflasker hele dagen og det hjelper meg ikke stort nå.
 
Nå begynner riene å HAGLE, de kommer først med 2 min mellomrom i ca 10-15 min, deretter kommer de alt fra 1 min mellomrom til INGEN mellomrom. Jeg har sinnsykt vondt og informerer med en gang at jeg vil ha epidural, da har jeg en jm student, hun sier at det kan jeg snakke med nattevakta om, hun kommer 22.30, da hun kommer sier jeg med en gang at jeg vil ha epidural, og hun ser på riekurven min og sier det kan vi ordne, så hun går og ringer på anestesi og begynner å forberede utstyr og jeg får veneflon og saltvann IV. Nå gjør det fryktelig vondt og lystgassen hjelper ikke særlig mye. De skrur opp blandingen litt, får vel ca 65% lystgass resten O2. Venter og venter på anestesi, men neida, det er en krise på kirurgen han skal komme så fort som mulig. Ting tar seg stadig mer og mer opp. Ryggen er super vond... 23.30 får jeg spørsmål om jeg vil ha biestikk (steriltvannspopler) vi har snakket om det på forhånd og ønsker å prøve dette. Herlighet det gjorde vondt å få, jeg skrek som bare det de få sekundene smertene varte, men de smertene var jo mye vondere enn en rie, men så tok det 2-3 sekunder så slapp alle smertene i korsrygge, så JA, det var verdt det. Riene kommer fortsatt uten pauser, og inderlig vonde, jeg begynner å brekke meg og kaster nesten opp. Jeg hyperventilerer og føler at snart kommer jeg til å besvime. Min samboer er superflink hele veien og hjelper meg med pusten og holder meg i hånden, han er rød i øynene, tror han har det vondt inni seg også. Jeg gråter noe under det hele og føler jeg kommer til å stryke med snart. Jeg spør stadig etter anestesi og begynner å forbanne fyren som skal komme som ikke kommer. Nå orker jeg snart ikke mer sier jeg er helt utslitt, jeg puster lystgass konstant da riene kommer så tett at jeg ikke rekker ta av meg maska. Jm føler hun må gjøre noe, og når klokken er 00.00 tilbyr hun meg morfin for hun ser hvordan jeg er utslitt. JAAAAAA sier jeg, gi meg morfin med en gang, rusen kommer fort, GUD så herlig. Den tar de værste toppene, men tro meg jeg har vondt enda.. jeg føler jeg må trykke og sier ifra, vannet mitt har enda ikke gått og jm sjekker, det er en stram vannboble der og jeg ber om at de tar vannet mitt, noe hun gjør fem min senere. Vannet var misfarget. Trykketrangen gir seg, og riene fortsetter å hagle på. Når jm sjekker så er det jaggu meg 7 cm. Klokka blir like før 01.00  riene kommer fortsatt uten pause. Anestesi er ikke å se. Jeg ber om mer morfin, dette får jeg ikke, vi må tenke på ungen også, jm informerer meg jevnlig om at ungen har det bare bra. Det er godt å høre. Jeg sier igjen at NÅ MÅ jeg virkelig trykke, jm sier vent, hun må sjekke åpning og jaggu 10 cm åpning, jeg kan bare tykke i vei, ungen ligger høyt oppe så en del trykking må til, ungen fikk registrering på hodet etter vannet ble tatt. Det er en befrielse å kunne begynne å trykke å kunne bruke smerten til noe. Jeg bruker litt lyd når jeg trykker og får beskjed om å konsentrere meg om å bare trykke og holde pusten når det pågår. Ligger først å trykker, deretter står jeg litt på kne og lener megover ryggen på fødesenga, for så å ligge på ryggen igjen når ungen skal ut. Hodet begynner å komme, jeg kjenner etter selv, så nyssjerrig som jeg er, min samboer følger også spent med, så nysjerrig at han glemmer å holde igjen armen min når jeg drar når det kommer rie. Men må tilslutt holde meg fast i senga. Klokken 01.25 så er lille Johannes ute, når hodet var litt over halvveis ute,fikk jeg beskjed om å ta i alt jeg hadde og da kom resten av hodet og resten av ungen på ett press.
Det var en befrielse når han kom ut, all smerte forsvant, det var helt fantastisk å se den lille gutten min, endelig… pappan felte noen tårer, jeg kunne ikka annet enn å smile og le, det var helt fantastisk. Får riestimulerende, morkaka kommer fort ut, Johannes måtte få litt narcanti da han var litt påvirket av morfinen, litt slapp i fisken, hehe, men ikke noe farlig. Han skårte 8, 9 og 10 på apgarskåren, så helt perfekt. Jeg blir sydd, har ikke revnet mye, så hun syr mange sting så det skal bli veldig fint.
Johannes ble født tirsdag 3. November klokken 01.25, veide 4130 gram, var 52 cm lang og hodeomkrets på 36 cm, HELT PERFEKT, selv veide jeg 4,5 kg da jeg ble født, så fryktet en større unge. Hehe…
 
Var på sykehuset til 6. November, da veide ha 3780 gram da vi dro hjem, helt på grensa. Har ikke hatt feber eller noe annet tegn på infeksjon i forhold til misfarget fostervann, så alt er bra.
Først syntes jeg fødselen var helt forferdelig, det tok 3 og ½ time fra 4 cm til ungen var ute. Men nå som jeg har hatt tid til å bearbeide fødselen så syns jeg det var en bra fødsel og deilig at den var rask, da har jeg kommet meg raskere etterpå, selv om jeg har klart å få en strekk i ryggen under fødselen da, som sliter litt på. Der og da ville jeg gjerne dø, men i ettertid er jeg så stolt og glad for at jeg klarte å presse han ut på egen hånd. Ellers ikke hatt noen andre problemer. Amminga gikk også bra fra første stund, så det er herlig. Enda ikke fått såre brystvorter heller, merker jo at han suger seg fast med ikke veldig vondt. En lang men egentlig kort historie. Et minne for livet, de var vondt, men jeg ville aldri vært foruten. Elsker den lille gutten min over alt på jord =)
 
Da var det min tur til å skrive ned fødselshistorien min..
 
 
 
Tirsdag 27. oktober hadde jeg masse mensmurringer i korsryggen. Jeg tenkte at kroppen kanskje begynte å forberede seg på fødsel.
 
 
Natt til onsdag 28. oktober fikk jeg rier. Jeg skjønte med en gang hva det var, men jeg ble ikke glad, bare irritert. Jeg hadde sovet elendig de siste nettene, og følte at jeg ikke hadde krefter til å føde i det hele tatt. Alt jeg ville var å sooove.. og så ble jeg sur fordi riesmertene satt i korsryggen, akkurat som sist gang jeg fødte. Og jeg ville IKKE ha reprise på den fødselen.
Natten gikk med til å vandre rundt i leiligheten, meins jeg tok tiden på riene. De var vonde, men ikke regelmessige i det hele tatt. I 4 tiden sluttet de helt, og jeg fikk endelig noen timer søvn. Onsdagen var som en vanlig dag.. kjente ingenting som tydet på at en fødsel nærmet seg. 
I 19 tiden onsdag kveld begynte riene igjen. Heldigvis så var lillegutt lett å legge den kvelden. jeg begynte igjen å vandre rundt i leiligheten, pakket resten av sykehusbaggen og pustet meg gjennom riene. De begynte å bli veldig vonde, men de kom i hytt og gevær.. ikke noe system på dem at all. Jeg ble redd for at jeg måtte gå med rier i flere dager. I 23 tiden ringte jeg føden. Fikk beskjed om å bare bli hjemme, prøve å sove litt. Hahaha.. jeg sto med rietelleren på dataen de neste timene. Jeg ble bare mer og mer sint og frustrert. Riene ble bare vondere og vondere, men de kom ikke regelmessig.
Kl 00.30 vekket jeg mannen min. da var riene så vonde ast jeg ikke klarte å snakke under dem. Tårene spruta. Men jeg ga ikke en lyd fra meg, livredd for at lillegutt skulle våkne. Mannen min ringte føden, fikk til svar at jeg kunne komme,
 
Han ringte etter drosje.
Drosjeturen gikk egentlig veldig greit. Men hellandussn hvor irriterende det er med alle de rundkjøringene mellom Sarpsborg og Fredrikstasd altså.. følte at vi aldri kom fram. Kl halv 2 var vi endelig framme(ca 20 min kjøring)
 
Etter x antall stopp pga rier kom jeg endelig fram til riktig avdeling på sykehuset. Ble møtt av ei jordmor, ført inn på undersøkelserommet. Ho var superhyggelig, men alt jeg tenkte på var smertestillende smertestillende smertestillende!!! Ho fant ut at ho skulle sjekke åpningen med en gang, siden jeg tydeligvis har det veldig vondt(hennes ord..) Når riene kom nå klarte jeg ikke å stå oppreist, krøka meg sammen og pustet som en gal.. Jeg fikk litt noia/flashback da ho skulle undersøke mg.. husket fra forrige fødsel at det gjorde veldig vondt. Men nå merket jeg ingenting, oppdaget ikke at ho hadde sjekket meg engang før ho utbrøt: ”Du skal føde nå du! ” Ja, jøss, tenkte jeg og ba om epidural. Nei, fikk jeg til svar. Men lystgass kan du få! Hadde det ikke kommet en rie da tror jeg at jeg hadde kjefta på ho! Forrige fødsel tok laaaaang tid, og smertelindringen jeg fikk da var akupunktur og lystgass. Never again.. Hadde jeg lovet meg selv. Denne gangen skulle jeg gå for epidural, morfin… full pakke!
 ”Du har 7-8 cm åpning du”, sier ho lett. Jeg tror ikke på henne! Men har for vondt til å klare å si stort. Tror jeg klarte å komme med et ”hæ??” før neste rie kom. Ho ledet meg inn på en fødestuer. Begynte å gjør i stand masse greier mens ho plystret. Jeg sto ved sengen, og skjønte ingenting.
 
 
Etter en liten stund ble jeg bedt om å legge meg ned. Vannet hadde ikke gått, så da fosterlyden plutselig ble svak ble de nødt til å ta det. Da ble jeg redd.. De tilkalte en lege, og da vannet var tatt og legen kom, hadde fosterlyden stabilisert seg igjen J
Jeg fikk prøve lystgass i noen sekunder(!), men jeg klaga bare over at den ikke virket! Så den ble tatt i fra meg, fordi jeg konsentrerte meg mer om lystgassen enn om å presse! Ble litt frustrert der og da. Skjønte egentlig ikke stort. Gjorde bare som jeg fikk beskjed om.. Pust, press.. Husker at jeg lurte på om mannen min hadde husket å ringe etter taxi til meg.[8|][:D]
 
 
 
Kl 02.10 kom Tobias til verden. Ca 40 min etter at jeg gikk ut av drosja Jeg begynte å grine igjen. Nå av lykke og lettelse. Han var og er, helt perfekt med sine 48 cm og 3 250 gram.
 
 
 
En time etter fødselen står jeg i dusjen å lurer på når jeg kan få lov til å dra hjem til lillegutt og mannen min.
 
Det blir lite søvn den natten. Jeg har så mye adrenalin i kroppen.. og er superlykkelig.
 
Kl 9 neste morgen blir Tobias sjekket av legen, alt er bra.
Samtidig kommer mannen min på sykehuset. Han er glad og lettet for at alt gikk så fint og raskt denne gangen.
 
I 11.30 tiden samme dag tar vi alle sammen drosje hjem.[:)]

 
 
Min fødselshistorie. -Termin 14 oktober
 
Fredag 9 oktober rett etter at samboeren min hadde dratt på jobb sto jeg opp og gikk på do. Da ser jeg at jeg har noe lyserosa væske i bindet. Etter at jeg var ferdig å tisse kom det mer uten at jeg hadde noe kontroll på det, så jeg tenkte med en gang at det kunne være fostervann jeg lakk. Jeg visste jo ikke, så jeg satt meg ned på dataen med en gang for å lese litt om det. Hadde ingen andre tegn på at noe var på gang. Jeg ringte til samboeren min og sa det, han fikk nok litt mer panikk enn det jeg hadde. Han skulle jobbe lenge denne dagen og hadde en jobb lenger vekk, så han dro fra jobb for å være hjemme med meg om det skulle skje noe. Ringte etterhvert føden bare for å være på den sikre siden, og de sa jeg skulle komme ned halv et for å sjekke om det var vannavgang.
 
Vi dro til sykehuset. Da jordmor skulle sjekke meg, måtte jeg reise meg opp fra sengen jeg lå i. Da lakk jeg veldig mye, og det bare rant. Nå var det ingen tvil om at det var fostervann jeg lakk. Siden jeg ikke hadde rier, dro vi hjem igjen. Fikk beskjed om at hvis ikke noe hadde skjedd innen tre døgn, ble fødselen satt igang.
 
Hjemme begynte jeg å vaske leiligheten for ville virkelig at noe skulle skje nå. Klokken åtte om kvelden begynte jeg å få masse kynnere. De kom og gikk hele tiden og ble etterhvert litt sterkere. Vi la oss i halv tolv tiden, og med en gang jeg la meg ned fikk jeg en kjempe vond ri. Nå begynte det. Jeg holdt i Tony når de kom. Han var så god, og sa til meg at jeg klarte meg så bra hele tiden. Klokken tolv begynte Tony å telle de. Nå var det var fem minutter mellom hver ri og de varte i et minutt. Ble plutselig veldig kvalm, og måtte på do å spy. Nå ble riene enda sterkere og jeg gikk inn i dusjen. Syntes egentlig det var veldig deilig å stå i det varme vannet når jeg hadde rier. Vi bestemte oss for å reise til sykehuset når jeg var ferdig i dusjen for nå var det vondt!!!
 
Klokken halv tre var vi på sykehuset og jeg fikk sjekket åpning. 5 cm!!! Fikk på meg en rieteller. Jeg syntes det var bedre å stå mens jeg fikk en ri så jeg syns det var helt forferdelig å ligge med rietelleren på meg. Vrei meg i smerte da jeg lå der. Nå kom riene oftere! To minutter mellom hver. Fikk klyster og dusjen ble satt på. Nå ble det så vondt og slitsomt. Kastet opp flere ganger. Jeg husker at jeg syntes det var godt med varmt vann på meg under riene hjemme så ønsket å komme meg fort i dusjen. Jeg la meg rett ned i dusjen, klarte ikke å stå eller sitte. Hadde vært der i en times tid. Så ropte jeg på Tony som satt rett utenfor. Nå følte jeg skikkelig pressetrang!! Det var helt jævlig og jeg roper: "JEG MÅ PRESSE!!!!!" Jordmoren kommer, og vi får en fødestue. Hun sjekker åpning, og nå kjente hun hodet!!! Jeg kunne begynne å presse med neste ri. Jeg holdt bena mine selv og presset så mye jeg klarte når riene kom. Jordmor sa hun kunne se at lillegutten vår hadde masse svart hår, og da ropte jeg til henne: "KOMMER HAN SNAAAART?". Jeg var så sliten. Hun svarte: "Et par rier til så har du gutten din her" Hodet trakk seg tilbake to ganger, og det var helt grusomt vondt!!! Nå SKULLE jeg få han ut, og på den neste rien som kom presset jeg så hardt jeg klarte!!! Nå kom han, han var ute på den sjette press rien! Klokken var 04.27, 10 oktober. Vi hørte gutten vår gråte, og stemmen hans var så nydelig. Tony klipte navlestrengen. Han var så flink under fødselen og en kjempe god støtte for meg. Veldig stolt av han. Jeg fikk Marlon på brystet og jeg gråt av glede. Han var sååå fin!
 
Lillegutt veide 3710 gram og var 52 cm lang. Hodeomkrets på 35 cm. Helt PERFEKT!
 
Er veldig glad for at det gikk så fort fra jeg kom til sykehuset til han var ute. Syntes det var utrolig vondt, men det er noe av det beste jeg har opplevd. Det går ikke ann å beskrive hvor godt det føles å bli mamma.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp