FØDSELSHISTORIEN MIN <3
Skrevet av: Desiree Delgado..
Hadde termin den 1.11.09
Meeen....
Sånn ca kl 1.oo på natten den 23.10.09 startet riene.. Men hadde da i to-tre uker hatt rier innimellom, og tenkte ikke det var noe mer enn vanlig, og at de kom til å gi seg snart.. Der tok jeg feil!
I løpet av natten ble de værre og værre.. Men var nå litt usikker på om dette var ''the real deal'' ettersom det ikke var regelmessig, og det ikke var i tak, men heller jevnt vondt, så jeg tenkte etterhvert at jeg kanskje bare hadde litt vondt i magen og måtte på do og tisse :P
Satt på do og prøvde der, men ikke noe skjedde, dette gjorde jeg et par ganger, siden jeg var helt overbervist om at jeg måtte på do, og det kjentes konstant ut som om jeg måtte tisse, men ingenting kom..
Så jeg gikk i dusjen, og tilbake i sengen..
Der lå jeg i sånn ca 20 min, og følte meg skikkelig tissetrengt, så reiste meg for å prøve en siste gang å gå på do, men før jeg kom så langt ( to skritt ut på gulvet ) Gikk vannet! Jeg ble litt satt ut, og det første som falt meg inn, var ikke at vannet gikk, men at jeg faktisk hadde tisset skikkelig på meg, og tenkte ( Gud, håper ikke sambo våkner å ser det her :P ) Gikk for å hente et håndkle, og der kom det mer gitt..
Jeg tittet på det, Gjennomsiktig, med små hvite flak...? Oisann, dette er ihvertfall ikke tiss tenkte jeg, og sa litt bestemt til sambo: Thomas, vannet har gått! Jeg har aldri sett han sprette opp i sengen så fort.. Hehe.. Og han så helt borti natta ut før han la seg ned og sovnet igjen :P
Når han våknet igjen og skjønte hva som skulle skje, fikk jeg han til å løpe litt rundt og finne bind og klut til meg, så ringte jeg KK.. Og i den sinnstillstanden jeg var i, klarte jeg så vidt å gi fra meg en vettug settning, og fikk ikke helt med meg hva de sa til meg heller.. Og når hun spurte om jeg hadde rier sa jeg: Nei, har ikke det, alt er fint, og la på :/ Skjønte raskt etter jeg la på at nå hadde jeg tullet, for hadde jo hatt rier i 4 timer, og nå var de med 3 min mellomrom, så jeg ringte jordmor, ba henne komme, og når hun kom og var ferdig med å undersøke mine 2 cm med åpning, sånn ca kl 05.00, ringte hun til KK, og snakket for meg :P
Da var det å gjøre alt klart, og feste barnesetet i bilen, hente baggen som var ferdig pakket flere uker i forveien, ringe foreldrene mine og si de snart blir besteforeldre, og så, når kl var 7 kjørte vi, og på veien fant vi ut at vi hadde tom tank på bilen, så da måtte vi stoppe å fylle.. Jippi!! tenkte jeg, akkurat det jeg har lyst til nå, sitte et kvarter ekstra i bilen med rier, når vi skal kjøre en time til sykehuset...
Men det gikk ganske greit og snakket med svigermor så jeg hadde litt selskap når sambo tanket.. Turen videre gikk greit, føltes ikke så lang som den var, og jeg og sambo satt å spøkte litt, og jeg sang når riene var som værst :P
Kom frem på KK kl 8.15, og når de undersøkte meg da, hadde jeg steget til 3 cm på bare en time.. Det var et lys i tunellen, for visste at det er de første 3-4 cm som er værst..
Fikk klyster, og etter et par do besøk, ble jeg fulgt opp på fødestuen av JM, og det var så stort og fint der inne, med badekar, dusj, do og en stooor god seng, men det jeg likte best, var det kule nye kjøretøyet mitt ( som sambo så fint kalte det:P ) nemlig en gå stol... :) Riene begynte å ta seg opp nå og var utrolig deilig å kunne tusle rundt når de virkelig satte inn..
Sambo var forresten en helt, og gikk bak meg med en varmepose og masserte ryggen hele tiden, eller han fikk sove litt, for han var helt gåen og litt sliten av å tenke så mye på at han skulle bli pappa... :D
Da kl var 12-12.30, var det tid for ny undersøkelse, og hadde steget til 7 cm åpning.. :D Dette var visst veldig bra, og kunne se ut til at dette ble en ikke så altfor lang prosess.. Alt hadde til nå vært kjempe greit, og tenkte faktisk at jeg skulle droppe epiduralen, men så kom det skikkelig vonde rier, og med såpass lite mellomrom, at bena mine bare sviktet, så etter 11 timer med rier, gav jeg meg over til en verden av smertestillende.. Det var utrolig deilig, og fikk slappet av og tenkte at nå hadde jeg ihvertfall energi til å føde..
Skulle aldri gjort det, når jeg ser tilbake på det.. For etter 1 time med epidural stoppet riene, og måtte få riefremkallende drypp, en time senere var epiduralen brukt opp, og fikk ikke ny dose fordi riene nesten var stoppet opp igjen.. Så startet fødselen, og da hadde jeg gått fra nesten null smerte, til en ubeskrivelig smerte fordi jeg ikke lenger fikk epidural! Men jeg sto på, og sambo hjalp til under pressene, og snart var lille snuppa sitt hode ute, fikk ta på hodet før de ba meg presse igjen på neste ri og det var en så fantastisk følelse å endelig få ta på henne, og tenkte at nå er hun snart ute og i armene mine, men der stoppet alt opp! Riene hadde stoppet igjen, og lille gull satt fast, med navle strengen rundt halsen, jordmor masserte magen og prøvde i noen veeeeeldig lange minutter å få frem en ri, og endelig kom den.. Nå kom hun ut, men fikk ikke sett henne, fordi hun ikke pustet, de tok henne og bar henne bort, men når de hadde fått henne bort på benken og skulle gjennopplive, så begynte hun å puste selv, og gråt som bare det :D Var såå glad når jeg hørte gråten, og visste at alt var i orden, og enda mer glad når hun lå i armene til pappaen sin rett etterpå og slikket seg om munnen.. Så fikk jeg henne, og de sydde meg sammen igjen mens hun lå på brystet mitt, og det tror jeg var en bra ting, for da hadde jeg noe annet å tenke på, med tanke på at jeg hadde revnet mye, og nesten alt måtte syes fast igjen..
Alt i alt, så var det en tøff, 15 og en halv times ''fødsel'' men den aktive delen varte bare i 45 min, og ville gjort det hele igjen.. Det var verdt alt slit og all smerte når jeg endelig så det lille gullet mitt og kunne holde henne i armene mine etter lange 9 mnd..
