nemi.marselia
Forumet er livet
En historie til ettertanke!
En dag bad en lærer sine elever skrive navnene på deres
medstudenter ned
på 2 papirark.
- De skulle sette av litt plass mellom hvert navn.
Hun bad dem tenke på det beste de kunne si om hver enkelt
person, og
skrive dette ned under den enkeltes navn.
Det tok klassen resten av timen å fullføre opgaven, og da de
forlot
klasserommet, leverte alle inn oppgaven.
Neste lørdag lagde læreren til hver eneste elev en liste, hvor
det stod
hva de andre elevene hadde sagt om personen,
og påfølgende mandag ga læreren hver enkelt elev hennes eller
hans liste.
Om kort tid smilte alle elevene.
"Virkelig" hørte hun noen hvisket. "Jeg visste ikke, at jeg
betød så mye
for noen", og "Jeg visste ikke, at de andre liker meg så mye", var
de fleste kommentarer.
Ingen nevnte senere disse listene. Hun visste ikke om de viste
eller diskuterte listene med sine foreldre, men det betød ikke noe.
Oppgaven hadde hatt den effekt hun ønsket. Elevene var tilfredse
med seg selv og hverandre. Gruppen arbeidet videre.
Mange år senere ble en av elevene drept i Vietnam, og læreren
deltok I begravelsen. Hun hadde aldri før sett en militær person død i en
kiste. Han så så fin og så voksen ut også.
Kirken var fylt med hans venner, og en etter en gikk de alle en
siste gang forbi kisten. Læreren var den siste, som velsignet den døde i
kisten.
Når hun står der, kommer en av soldatene som var med å bære
kisten bort til henne.
"Var du Marks matematikklærer?" Hun nikket "ja."
Så sa han: "Mark snakket mye om deg".
Etter begravelsen deltok de fleste av Marks tidligere
klassekamerater i en sammenkomst. Marks mor og far var der også, helt tydelig ville
de gjerne snakke med hans tidligere lærer.
"Vi vil gjerne vise deg noe" sa hans far, mens han tok en
tegnebok opp av lommen. "De fant dette på Mark, da han ble drept. Vi tenkte at du
ville gjenkjenne dette". Mens han forsiktig brettet ut to papirstykker, papir som tydelig
var blitt tapet sammen pga. slitasje av alle gangene det hadde vært
brettet sammen.
Læreren visste uten å se papiret, at det var det samme papiret,
som hun hadde skrevet alle de fine ting klassekameratene hadde sagt om
Mark. "Tusen takk for at du gjorde dette" sa Marks mor. "Som du kan
se, så satte Mark det meget høyt."
Alle Marks kamerater samles omkring henne, Charlie smilte skjevt
og sa,
"jeg har også fortsatt min liste, den ligger øverst på skrivebordet
mitt hjemme."
Chucks hustru tilføyde, " Chuck ba spesielt om at dette ble limt
inn I vårt bryllupsalbum."
"Jeg har også mitt, det er i min dagbok" sa Marilyn.
Så tok Vicky, en annen klassekamerat, fram sin lommebok og viste
sin slitte liste frem for gruppen, og sa stolt "Jeg har det alltid med
meg. Jeg tror at vi alle sammen har gjemt på vår liste."
Da satte læreren seg endelig ned og gråt. Hun gråt for Mark og
for alle hans venner, som aldri ville få se ham igjen.
Størstedelen av mennesker i dag oppfører seg som om de har glemt
at livet en dag stopper. Ingen av oss vet, når denne dag kommer.
Så vær så snill, fortell de mennesker du setter pris på og synes
godt om, at de er spesielle og viktige. Fortell dem det, før det er for
sent.
En av måtene å gjøre det på, er å videresende denne B-post. Hvis
ikke du gjør det, så har du igjen misbrukt en vidunderlig sjanse til å
gjøre noe fint for andre.
Hvis du har mottatt dette, så er det fordi en annen bryr seg om
deg / setter pris på deg / er stolt over å kjenne deg.
Hvis du har det "for travelt" til å bruke noen få minutter på å
sende denne e-post videre, gjør du deg selv en stor bjørnetjeneste. Jo
flere du sender B-posten til, jo bedre er du til å rekke hånden frem til dem
du holder av.
Må din dag bli god og spesiell, nøyaktig som Du selv er.
En dag bad en lærer sine elever skrive navnene på deres
medstudenter ned
på 2 papirark.
- De skulle sette av litt plass mellom hvert navn.
Hun bad dem tenke på det beste de kunne si om hver enkelt
person, og
skrive dette ned under den enkeltes navn.
Det tok klassen resten av timen å fullføre opgaven, og da de
forlot
klasserommet, leverte alle inn oppgaven.
Neste lørdag lagde læreren til hver eneste elev en liste, hvor
det stod
hva de andre elevene hadde sagt om personen,
og påfølgende mandag ga læreren hver enkelt elev hennes eller
hans liste.
Om kort tid smilte alle elevene.
"Virkelig" hørte hun noen hvisket. "Jeg visste ikke, at jeg
betød så mye
for noen", og "Jeg visste ikke, at de andre liker meg så mye", var
de fleste kommentarer.
Ingen nevnte senere disse listene. Hun visste ikke om de viste
eller diskuterte listene med sine foreldre, men det betød ikke noe.
Oppgaven hadde hatt den effekt hun ønsket. Elevene var tilfredse
med seg selv og hverandre. Gruppen arbeidet videre.
Mange år senere ble en av elevene drept i Vietnam, og læreren
deltok I begravelsen. Hun hadde aldri før sett en militær person død i en
kiste. Han så så fin og så voksen ut også.
Kirken var fylt med hans venner, og en etter en gikk de alle en
siste gang forbi kisten. Læreren var den siste, som velsignet den døde i
kisten.
Når hun står der, kommer en av soldatene som var med å bære
kisten bort til henne.
"Var du Marks matematikklærer?" Hun nikket "ja."
Så sa han: "Mark snakket mye om deg".
Etter begravelsen deltok de fleste av Marks tidligere
klassekamerater i en sammenkomst. Marks mor og far var der også, helt tydelig ville
de gjerne snakke med hans tidligere lærer.
"Vi vil gjerne vise deg noe" sa hans far, mens han tok en
tegnebok opp av lommen. "De fant dette på Mark, da han ble drept. Vi tenkte at du
ville gjenkjenne dette". Mens han forsiktig brettet ut to papirstykker, papir som tydelig
var blitt tapet sammen pga. slitasje av alle gangene det hadde vært
brettet sammen.
Læreren visste uten å se papiret, at det var det samme papiret,
som hun hadde skrevet alle de fine ting klassekameratene hadde sagt om
Mark. "Tusen takk for at du gjorde dette" sa Marks mor. "Som du kan
se, så satte Mark det meget høyt."
Alle Marks kamerater samles omkring henne, Charlie smilte skjevt
og sa,
"jeg har også fortsatt min liste, den ligger øverst på skrivebordet
mitt hjemme."
Chucks hustru tilføyde, " Chuck ba spesielt om at dette ble limt
inn I vårt bryllupsalbum."
"Jeg har også mitt, det er i min dagbok" sa Marilyn.
Så tok Vicky, en annen klassekamerat, fram sin lommebok og viste
sin slitte liste frem for gruppen, og sa stolt "Jeg har det alltid med
meg. Jeg tror at vi alle sammen har gjemt på vår liste."
Da satte læreren seg endelig ned og gråt. Hun gråt for Mark og
for alle hans venner, som aldri ville få se ham igjen.
Størstedelen av mennesker i dag oppfører seg som om de har glemt
at livet en dag stopper. Ingen av oss vet, når denne dag kommer.
Så vær så snill, fortell de mennesker du setter pris på og synes
godt om, at de er spesielle og viktige. Fortell dem det, før det er for
sent.
En av måtene å gjøre det på, er å videresende denne B-post. Hvis
ikke du gjør det, så har du igjen misbrukt en vidunderlig sjanse til å
gjøre noe fint for andre.
Hvis du har mottatt dette, så er det fordi en annen bryr seg om
deg / setter pris på deg / er stolt over å kjenne deg.
Hvis du har det "for travelt" til å bruke noen få minutter på å
sende denne e-post videre, gjør du deg selv en stor bjørnetjeneste. Jo
flere du sender B-posten til, jo bedre er du til å rekke hånden frem til dem
du holder av.
Må din dag bli god og spesiell, nøyaktig som Du selv er.