Min fødsel:
Under hele svangerskapet har jeg ikke kjent noe til kynnere før de siste to ukene, jeg hadde UL-termin torsdag 13.feb og min egen termin jeg hadde regnet meg frem til var tirsdag 11.feb.
Søndag 9.feb var jeg og sambo på konsert, fikk gratisbilletter og tenkte hvorfor ikke. Under konserten kjente jeg kynnerne kjempegodt og de kom oftere enn det som hadde vært vanlig de to siste ukene. Begge to spøkte litt med om vi kom til å måtte dra før andre akt

Ingenting mer skjedde den kvelden, jeg sov utrolig godt natt til mandag og hadde flere og sterkere kynnere denne dagen også (likt som søndag). Da kvelden kom og vi skulle sove lå jeg og kjente på disse takene som kom, tenkte at det var falsk alarm og ikke noe mer enn det som hadde vært de siste dagene.
Klokka passerte midnatt og jeg lå og fulgte med på klokka hver gang jeg kjente noe jeg trodde bare var kynnere, de var ikke vonde enda bare ubehagelige, så trodde det ikke var noe men hadde en feeling. Var veldig usikker og lot være å si noe til sambo for han skulle på jobb til kl.05 om morgenen, så ville ikke forstyrre nattesøvnen hans. Men han hadde skjønt at noe var i gjære når jeg løp på do hver time den natten. Fikk ikke sovet noe den natten, da takene var såpass ubehagelige, måtte også følge med på klokka hele tiden. Takene kom hele natten med ca 10min mellomrom. Etter sambo dro på jobb begynte det å gjøre vondt og jeg måtte puste meg igjennom, var vel da jeg skjønte at dette faktisk var rier.
Jeg stod opp i 7-tiden på morgenen, da var jeg så sliten og sulten etter en hel natt med ubehag at jeg var kvalm. Prøvde å spise noe, men det ga jeg fort opp. Ringte føden i halv-9 tiden for å høre når man burde begynne å tenke på å dra innover. Riene varte da i ca 1 min, men var fortsatt kun 10 min mellom hver. De sa jeg kunne vente et par timer med å dra innover og det tenkte jeg at det skal jeg klare. Klokken 12 måtte jeg ringe sambo og fortelle hvor vondt jeg hadde det, han skulle vært ferdig på jobb kl.14 og bestemte seg for at da kom han hjem. Godt var det! Pakket bilen og var klar for å dra med en gang han kom hjem

men det var ikke jeg klar for ennå, jeg kunne jo klare å være hjemme litt til ennå. Riene begynte å ta seg mer opp i styrke og kom da med 6-7 min mellomrom.
14:30 ringte jeg føden og fortalte at riene begynte å bli lengre og enda mer regelmessige, fikk beskjed om at da burde vi kanksje tenke på å dra innover (hadde 30-40min kjøretid + rushtrafikk). Hadde fortsatt ikke fått spist, drukket eller sovet noe særlig, så var supersliten. Når jeg fikk satt meg i bilen økte riene i intensitet og styrke, da varte de i alt fra 1 - 2 min på hver rie med kun 2-3 min mellomrom, en smertefull biltur med andre ord.
Da vi kom til sykehuset ble jeg sjekket, hadde 4-5 cm åpning og ble lagt inn med en gang. Jordmor var kjempeimponert over den gode jobben jeg hadde gjort hjemme. Fikk tilbud om å prøve badekar som jeg takket ja til. Det hjalp kjempemye i starten, etter tre timer ble jeg sjekket igjen og hadde åpnet meg kun til 6cm, på dette tidspunktet var smertene så store og jeg så sliten at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Stakkar sambo prøvde så godt han kunne å trøste og hjelpe meg, men måtte til slutt kaste inn håndkleet og be om epidural. Det tok 15 min fra jeg hadde kommet meg opp av badekaret til den var satt og jeg var i syvende himmel! Da var kl.1930 på kvelden og jeg kunne endelig sove og spise litt.
På grunn av epiduralen stoppet alt opp litt, så når jeg ble sjekket igjen i 10-tiden på kvelden var jeg kun 7-8 cm. Men de gjorde ikke noe pga vaktskifte. De kom rundt midnatt igjen og sjekket meg, var da fortsatt 7-8 cm. Det ble da bestemt at vannet skulle bli tatt for å få litt fortgang på sakene. De hadde meg på monitor og fulgte med fra oppholdsrommet, kom inn til meg en time etterpå og valgte å sette på meg rieforsterkende drypp siden ikke så mye hadde skjedd. Da begynte jeg å kjenne at her skjedde det noe! De ventet på at jeg skulle få pressrier av meg selv, men kroppen tror jeg var så sliten at den hadde nok med å få til vanlige rier. Så kl.03 på natta fikk jeg starte å presse, da hadde jeg hatt full åpning i en time. Presset i tre kvarter uten at noe skjedde, det ble tilkalt flere jordmødre og barnepleiere for de vurderte om de da måtte få han ut med sugekopp siden det tok så lang tid! Med en gang de kom inn døren og hadde presentert seg, fikk jeg en skikkelig rie, jeg presset for full guffe og det var første gang de hadde sett han røre på seg når jeg presset. Det gikk en halvtime og han var ute uten bruk av sugekopp

Klokken var da 04:13 på onsdag morgen den 12.februar!
Etter en alt for lang fødsel (totalt rundt 28 timer fra jeg kjente første rie) var lillegutt ut! 3870g, 53cm lang og 36cm rundt hodet! En smertefull opplevelse som jeg begynner å komme litt over nå, først 14 dager etterpå.
Men han er helt fantastisk og verdt det, om det blir flere er jeg derimot usikker på ennå, var litt for vondt til at jeg vil oppleve dette igjen
