Et lite sukk!

B

Bkno6534372

Andre møte med forumet
Trenger litt hjelp med å rydde i hode!

Har ei jente med kolikk og en overarbeidet pappa med fødselsdepresjon #fortvilamamma!

Det er lørdag kveld, klokka er snart 12. Jeg sitter med lillemor på fanget etter å ha svetta oppover og nedover for å få roet henne og hun sover nok en liten time før vi er i gang igjen. Vi prøver minifom og det har hjulpet, nå skriker hun bare ca 5 timer i løpet av døgnet, i stede for 20 de siste 2 ukene.
Pappaen her i huset er i kveld på jobbfest, vært ute siden kl 17, og i går var han ute med noen kolleger på pub. I ukedagene jobber han og når han kommer hjem har jeg laget middag også går han ut og jobber på huset for så å komme inn kl 21-22. I løpet av en uke kan jeg nok telle på en hand antallet bleier han har skiftet, eller ganger som han har holdt henne. Hun skriker og han blir frustrert etter 10 min. Han forsøker å skjule det, men jeg ser tristheten i øynene hans og stillheten hans sier alt. Vi snakker om det og han sier det er vanskelig, men vet det blir bedre bare hun kommer over dette. Jeg er redd for både han og henne! Jeg følger dem som en hauk når han skal forsøke å roe henne. Jeg tar henne heller selv.
Vi har time hos jordmor i slutten av august hvis ikke ting er bedre....men det er jo så lenge til.
Jeg vil at han skal være hjemme med oss og være mer deltakende og "glad", men er det galt av meg å "kreve" det i en slik situasjon? Noen andre med lignende erfaringer?
 
En mannlig kollega (som er den ivrigste og kjærlighet far jeg har møtt) sa til meg før jeg fødte: som far får man ikke det samme båndet og gleden av barnet før det har rundet et år. Før det "ligger babyen bare det", og mors pupper er stort sett løsningen, og man føler seg lett litt i veien. Ikke forvent at mannen din skal føle det samme som deg. I begynnelsen er det noe helt spesielt mellom mor og barn.

Jeg tror det er viktig å huske på at når du går hjemme blir du veldig godt kjent med babyen, og tryggere i foreldrerollen. En far i arbeide får ikke samme kontakt med barnet i begynnelsen, og jeg også ser at far lettere blir frustrert og gir opp når babyen gråter, men det kommer av en følelse av maktesløshet fordi jeg er den som stort sett sitter på løsningen, enten det er melk eller andre ting. Jeg tror det er viktig å anerkjenne at det er en forskjell på oss, spesielt babyens første år, og det er naturlig at mor og far får veldig forskjellig forhold til babyen. Godtar man denne forskjellen slipper man hvertfall den ekstra bekymringen hvor man lurer på hvorfor far ikke har samme entusiasme og glede av den nye babyen. Det har nok ingen ting med den grunnleggende fars kjærligheten. Den vil utvikle seg ettersom han får bedre kontakt med barnet når det "våkner" litt til.

Slik er hvertfall min filosofi, og det gjør at jeg ikke bruker energi på å bekymre meg på hvorfor mannen min ikke virker like "glad" som meg i den nye situasjonen. Vær trygg på at det kommer!

Dessverre har jeg ikke erfaring med kollikk barn, og kan hjelpe deg med det:/ Sender en oppmuntrende klem, og lykke til videre:) Husk at denne perioden går over! Bare hold ut:)
 
Tusen takk for tilbakemeldingen!
Jeg er helt enig med deg Miss Cherie, og vi har begge gått inn i dette med den innstillingen om at dettr vil være lettere for meg og slett ikke så "gøy" for han. Jeg har full forståelse for frustrasjonen hans, men jeg kjenner på en skuffelse når vi hele tiden blir valgt bort og kommer til sist. Det er viktig at far også er tilstede for mor og barn det første året, særlig med tanke på tilknytning til barnet både nå og senere.
Lillemor har smilt til meg og begge besteforeldrene sine,men ikke til han. Ser det er kjempe vondt for han og i stede for å jobbe litt for det, trekker han seg heller unna.
Jeg vil så gjerne hjelpe han til å få positive opplevelser sammen med henne, men det er ikke lett når dagen hennes er preget av vondt i magen, hyl og skrik. Jeg kommer meg imellom det, men sliter med å holde familien samlet og fars ellers gode humør oppe..
 
Jeg har ikke kolikkbarn og ikke erfaring med depresjoner, men vet at babygråt kan være psykisk utmattende selv i mindre mengder for de som ikke er deprimerte. Det kan være du bare må være tålmodig med mannen din. Kolikk pleier å gi seg ved 3mnd alder, og det kan være det blir lettere for mannen din å bidra når det er roligere hjemme. Det betyr jo desto mer jobb for deg i en tøff periode, men du har kanskje noen besteforeldre å støtte deg på? Snakk med mannen, men prøv å ikke sette krav og anklager mot han. Det løser seg!
 
Dette hørtes veldig slitsomt ut for dere begge... Har ikke så mange gode råd, vil bare sende deg noen gode tanker og en klem. Håper at det går seg til etter hvert. :)

Jeg lurer på om dere har fått bekreftet at det er spedbarnskolikk..? Vi var overbevist om at jenta vår hadde det, men det viste seg å være låsninger i rygg og nakke. Verdt en sjekk kanskje, om dere ikke har gjort det? :)
 
Hos oss har det vært litt sånn med alle tre, de tar ikke flaske, kun pupp og pappa greier ikke å roe dem ned. Det går seg til etterhvert når de er litt mindre avhengig av puppen. Han er en kjempeflink og involvert pappa nå , så bare gi det tid :)

Det med kolikkeb høres veldig slitsomt ut. Vi hadde det litt sånn sist, han skrek kanskje 6-7 timer hver ettermiddag/kveld. Roa seg hvis vi kjørte bil, så da gjorde vi det hele kvelden i flere uker. Sånn fikk pappa til å hjelpe til litt også (vi bytta på å kjøre) :) det er ihvertfall viktig at dere snakker sammen og hjelper hverandre/står sammen, for kolikk er fryktelig tøft og vanskelig å takle alene. Ring til helsestasjonen og spør om å få prate med dem? Vi prøvde kirooraktor også, uten at det hjalp, men da hadde vi ihvertfall prøvd noe :)

Ja, det går vanligvis over etter 3 mnd, men man skal jo leve disse ukene også, uten å bli helt skrullete! Mitt beste tips er å snakke mye sammen om det og prøv å aksepter at det er sånn en periode, og søk hjelp, om ikke annet bare for å få pratet litt om det :)
 
Føler med deg! Vi har ikke kolikk-barn, men hun er ofte urolig om kvelden og noen ganger utrøstelig. Ofte er det bare jeg som klarer å roe henne. Pappa'n blir fortvila og føler seg utilstrekkelig, og jeg føler at jeg alltid må være parat. Kan ikke gå på do engang uten å føle at jeg må være så rask som mulig.. I tillegg har vi en 2-åring fra før som krever sitt. Kjenner at det tærer på humøret og forholdet, vi krangler mye mer enn vi har gjort før, men snakker heldigvis mye om det og sier til hverandre at vi bare må komme gjennom denne perioden. Det går over, og rundt 3 måneders alder pleier det å roe seg med magevondt og kveldene blir litt mer forutsigbare med soving. Men uansett er det viktig å være to og avlaste hverandre så godt man kan, hvis ikke blir man sprø!!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp