Hei,
Vi ønsker helst keisersnitt med narkose. Håper noen her har erfaring med keisersnitt med narkose i Norge, og ønsker å dele deres erfaringer? Del gjerne også hvor dere tok keisersnitt
Min kone har slitt med angst og depresjon store deler av livet sitt. Graviditet har utløst mye av angsten og legeskrekken hennes, og i samsvar med psykolog og fastlege har vi kommet frem til at keisersnitt med narkose er det beste for min kone, men vi ønsker så klart og høre hva andre har opplevd
På forhånd, tusen takk for svar
Jeg hadde noe av samme utgangspunkt som din kone og ønsket planlagt keisersnitt i narkose da jeg fødte for ca tre år siden. Følte meg «truffet» av din beskrivelse av din kone og håper mine erfaringer og refleksjoner kan være til hjelp.
For min del handlet det i grove trekk om angst og at jeg ville unngå å være våken og «til stede» under inngrepet, fordi det ville oppleves ordentlig traumatisk for meg. Som du sikkert vet, bør dere imidlertid være forberedt på at dere vil møte stor motstand mot narkose på fødeavdelingen, på tross av støtte fra fastlege og psykolog.
Etter en del frem og tilbake og forutgående samtale med anestesilege, ble min plan A at jeg skulle få beroligende/sløvende midler, og hvis jeg på noe tidspunkt følte at det ikke var nok skulle jeg når som helst kunne be om plan B som var narkose. Jeg responderte svært godt på de sløvende midlene jeg fikk så plan B ble aldri aktuelt, men det var betryggende for meg å ha det som en back-up. Jeg opplevde ikke å være til stede under inngrepet og husker så godt som ingenting fra spinal ble satt med beroligende og til jeg lå på oppvåkning etter gjennomført inngrep - akkurat slik jeg ønsket. Mange fordeler med å slipp narkose (tryggere og bedre for både baby og mor, man kommer seg raskere), samtidig som jeg opplevde at den behandlingen jeg fikk ga meg alle de samme fordelene som narkose ville gitt. Etter noen timer på oppvåkning, fikk jeg komme inn til far og baby og fikk i gang amming ganske raskt og uproblematisk. I sum hadde jeg derfor en veldig god opplevelse, gitt mitt utgangspunkt. Jeg var selvsagt kjempestresset og engstelig i dagene før og frem til spinal ble satt og jeg var sløvet ned, gråt omtrent et døgn i strekk i forkant og helt frem til jeg «sloknet» på operasjonsbordet, men sånn ville det ha vært om plan A hadde vært narkose også. Dette var på Ullevål.
Jeg skal føde på nytt nå til uken (planlagt keisersnitt rett over helgen) og vil gjøre det på samme måte som sist.
Noen konkrete erfaringer/tips:
- Vær så tydelig og direkte som dere kan om hva dere vil oppnå når dere snakker med de på fødeavdelingen. Ikke kast bort tid på å diskutere alternativer hvis dere er sikre på at planlagt keisersnitt er det beste. Flere sykehus gir tilbud om samtaler knyttet til fødselsangst (eks er det Gaia-team på Ullevål), fødselsforberedende kurs, etc, men for min del følte jeg ikke at noen av de tilbudene traff på min angst og mine behov, så jeg takket nei til det.
- Det er anestesilegen som er der under selve inngrepet som bestemmer hvilke medikamenter som skal gis, herunder narkose. Hvilken anestesilege som vil være der den aktuelle dagen, vet man gjerne ikke så lenge i forveien, så dere vil antagelig ikke få en endelig avklaring på plan for inngrepet før noen få dager før. Dette opplevde jeg som veldig stressende, men er dessverre ikke noe man kan overstyre. Denne gangen har jeg eks ennå ikke hatt en samtale med anestesilege, men skal ha det i slutten av denne uken. Det som gir meg ro denne gang, er imidlertid at jeg vet at vi sist fikk til et opplegg som fungerte og jeg føler meg trygg på at jeg får gjøre det samme opplegget igjen (og anestesilegen skrev et grundig notat fra sist med den hensikt at det skulle være lett å kopiere opplegget hvis jeg skulle føde igjen). Be likevel om samtaler med fødselslege i god tid i forkant og understrek behovet for forutsigbarhet og tilrettelegging så tidlig som mulig, herunder viktigheten av at dere får prate med anestesilege i forkant for å lage en plan. Be også om å få beslutning om og dato for planlagt keisersnitt så tidlig som mulig.
- Skriv et fødebrev hvor dere er veldig tydelige på behovet og hvilke konsekvenser det kan få for din kone om dette ikke følges. Hverken mor eller barn har godt av å starte småbarnslivet med panikkangst eller PTSD eller hva dere måtte være redde for. Ha fødebrevet i flere kopier så dere kan gi det ut til alle involverte dere møter på sykehuset (det var mannen min som hadde hovedansvaret for det for meg sist). Kan være smart å ha det ferdigskrevet og med dere på forberedende timer på fødeavdelingen også, så den dere prater med raskt kan få satt seg inn i deres situasjon. Når dere skrives inn på sykehuset dagen for inngrepet, bør dere be om at fødebrevet legges inn i journalen, men ikke stol på at de dere møter har lest det og ha derfor noen fysiske kopier i bakhånd og spør.
- Jeg opplevde prosessen i forkant av fødsel sist som ganske tung, ettersom det tok lang tid før jeg fikk spikret planen jeg trengte og jeg møtte en del motstand. I lang tid hadde jeg også inntrykk av at alternativene for meg var kun enten inngrep i våken tilstand eller narkose. Opplevde derfor motstanden mot narkose hos de jeg snakket med som vanskelig. Det var først ganske sent i svangerskapet at jeg skjønte at det fantes en slags mellomløsning som den jeg endte opp med; at jeg kunne få beroligende/sløvende nok til å oppleve at jeg ikke var til stede. Skulle gjerne ha fått informasjon om dette tidligere. Når planen først var spikret og alt ble satt i gang, følte jeg imidlertid at jeg ble godt ivaretatt og tatt på alvor. Mitt keisersnitt ble tatt først i operasjonsprogrammet så jeg skulle slippe å vente. Min mann fikk være med meg hele tiden de tre dagene vi var på fødeavdelingen og vi hadde et rom sammen alene der han også fikk sove (med forbehold om at han kunne bli kastet ut hvis de trengte sengen til noen andre, men det unngikk de). Dette har jeg skjønt er veldig sjeldent på Ullevål, men viser at jeg omsider ble tatt på alvor, og jeg tror et kort, konsist og tydelig fødebrev var viktig her.
- Det er litt medisinsk oppfølging og greier etter inngrepet man bør være forberedt på mens man ligger på fødeavdelingen (veneflon, kateter, det skal tas noen sprøyter nå og da). Dette er ting jeg ikke er noe glad i selv, men jeg taklet det ganske bra og syns ikke det var så ille at jeg ville ha revurdert planlagt keisersnitt av den grunn.
- Husk at fødsel kan starte tidligere enn dato for planlagt keisersnitt. Igjen viktig å ha klart fødebrev og tydelig kommunikasjon om at dere i så fall ikke ønsker en omkamp på dette med keisersnitt vs vaginal fødsel, samt tilrettelegging under keisersnittet.
- Hvis dere bor på Østlandet eller er villige til å ta dere en tur hit; book privat time hos Thorbjørn Brook Steen. Å prate med ham har vært min redning.
Måtte ha kateter i 2 dager da, det var plagsomt og skikkelig kjedelig å være lenket fast til sengen. Hadde agraffer, de ble fjernet etter ca 2 uker, gjorde like vondt som å nappe øyenbryn 
Det ble et kjempefint arr som nesten ikke syns! Men man må likevel passe på å ta det med ro de første par månedene, ikke løfte, gjøre tungt husarbeid eller trille i bakker. Der kan du være masse til hjelp 
Men husk også at man ikke får automatisk sykemelding etter ks, så kan godt hende hun må være alene med babyen fra 2 uker etter fødsel. Legen må evt. skrive detaljert om hvordan hun ikke kan ta vare på babyen alene til NAV.
Men jeg er ikke så redd at jeg tenker jeg vil gå for narkose igjen, heller en god plan rundt fødselen.