Erfaring med fødselsdepresjon?
- Trådstarter marlene87
- Opprettet
Jeg fikk fødselsdepresjon. Slet i svangerskapet, var bare sliten og lei og hadde vondt i bekkenet og halsbrann, alt var bare pyton. Fødselen opplevde jeg som utrolig tøff, så ingenting ble liksom slik jeg forestilte meg at det skulle bli. Da ungen var ute var jeg helt nummen, og jeg tenkte at "det kommer vel, når det får synke inn". Vel, jeg ventet i et par uker, ammet konstant osv. Folk spurte meg konstant om det ikke var fantastisk å ha blitt mamma, om jeg ikke var lykkelig! Og de spurte sånn at det var helt tydelig at jeg skulle svare "åjaaa, det er så flott!". Jeg pleide å svare "tja, det er jo ikke så værst", på en sånn måte at folk skulle skjønne at jeg tullet. Og selv da pleide folk å reagere og ville ha meg til å si at det var supert. Jeg klarte bare ikke, for jeg syns ikke det var noe supert.
Det gikk noen uker, kanskje et par mnd, så begynte jeg å innse at jeg manglet de følelsene man skulle ha for barnet sitt, og at jeg var kun sliten og nedenfor.
På dette tidspunktet snakket jeg med sambo om det, at jeg følte det slik, så han avløste meg så godt han kunne, men jenta var jo veldig avhengi av puppen og ville ikke ha verken flaske eller smokk, så hun hang konstant fast til meg. Følelsene begynte å komme sigende etter noen mnd, og det hjalp at det ble lysere og jeg gikk ned i vekt. Men sannsynligvis gikk det ikke over, jeg bare vente meg til det og ble flinkere til å skjule det, og midlertidig føltes det litt bedre.
Jeg begynte på skole da frøkna var halvannet år, og dette året blomstret de dårlige følelsene opp igjen. Jeg var da kommet dit at jeg følte at jeg elsket ungen min, men likevel ikke helt like mye som alle andre tydeligvis gjorde. Hallveis ut i vårsemesteret fantaserte jeg om å ta selvmord, slet med skolen og alt, og jeg følte bare at jeg ikke strakk til verken på hjemmebane eller på skolen.
Jeg kontaktet da fastlegen, og ble henvist til VOP. Der har jeg nå fått behandling, og får dette fremdeles. Ting føles bedre, men nå som skolen skal begynne igjen er jeg redd for at ting skal hope seg opp mentalt igjen... Vi får se.
Det gikk noen uker, kanskje et par mnd, så begynte jeg å innse at jeg manglet de følelsene man skulle ha for barnet sitt, og at jeg var kun sliten og nedenfor.
På dette tidspunktet snakket jeg med sambo om det, at jeg følte det slik, så han avløste meg så godt han kunne, men jenta var jo veldig avhengi av puppen og ville ikke ha verken flaske eller smokk, så hun hang konstant fast til meg. Følelsene begynte å komme sigende etter noen mnd, og det hjalp at det ble lysere og jeg gikk ned i vekt. Men sannsynligvis gikk det ikke over, jeg bare vente meg til det og ble flinkere til å skjule det, og midlertidig føltes det litt bedre.
Jeg begynte på skole da frøkna var halvannet år, og dette året blomstret de dårlige følelsene opp igjen. Jeg var da kommet dit at jeg følte at jeg elsket ungen min, men likevel ikke helt like mye som alle andre tydeligvis gjorde. Hallveis ut i vårsemesteret fantaserte jeg om å ta selvmord, slet med skolen og alt, og jeg følte bare at jeg ikke strakk til verken på hjemmebane eller på skolen.
Jeg kontaktet da fastlegen, og ble henvist til VOP. Der har jeg nå fått behandling, og får dette fremdeles. Ting føles bedre, men nå som skolen skal begynne igjen er jeg redd for at ting skal hope seg opp mentalt igjen... Vi får se.
Last edited:
Ninen D
Elsker forumet
å snakke om fødselsdepresjon kan ofte være et tabu. Og de som har hatt det føler ofte at det er noe fryktelig galt med en selv... Og også dessverre blir mange som er åpne om sin depresjon sett ned på av andre, noe som igjen gjør det til et større tabu.
Dette ønsker jeg å endre på, og velger derfor å være åpen om min depresjon til alle som spør, så får folk se ned på meg så mye de vil. For det har både vært tøft, og vanskelig å få hjelp til tider, for helsevesenet i norge er ikke så perfekt som mange mener det er. Men allikevel er det viktig å søke hjelp, og også å være kritisk til hjelpen man får, og tørre og be om noe annet/mer om noe føles feil. For det er også mye hjelp i norge som er FLOTT hjelp, og når du treffer på de rette folkene, kan de hjelpe så utrolig godt!
Meg;
Jeg ble gravid i 2009, det var ikke planlagt, men heller ikke et sjokk, vi hadde tenkt å prøve å få barn 1,5 år senere, og valgte å hoppe av i svingen rundt eggløsning frem til den tid. Det holdt ikke i 1,5 år for å si det sånn... Men, plnlagt eller ei kan alle få depresjoner.
Jeg startet graviditeten med å bli fryktelig trett, og sov gjerne 17 timer i døgnet. Ble sykmeldt og holdt meg inne. Var nok allerede nå depresjonene egentlig startet har vi funnet ut i ettertid. Jeg begynte rett og slett å isolere meg selv.
Midt oppi dette pusset vi opp hjemme og det var litt ampert til tider. Mye stress, og plutselig et barn på vei. Jeg hadde ALDRI holdt et barn på under 2 år, og så sjelden unger annet enn på avstand.. Så jeg ante ikke hva jeg gikk til.
Fødselen startet, og jeg hadde kraftige rier i 3 døgn før jeg fikk en styrtblødning. Jeg hadde ikke sovet på 4 døgn, og var i aktiv fødsel i 22 timer. Jenta kom, og scoret 10 10 10 på apgard, hun var frisk og flott og 38cm rundt hodet. Men jeg revnet nesten ikke noe. Men, etter fødsel hadde jeg 3% jern i kroppen, og måtte få jern intravenøst.
Bilder fra etter fødsel ser jeg helt grønn ut i annsiktet. Dette bidro nok ikke noe serlig til den allerede pågående depresjonen.
HVORDAN Depresjonen utartet seg hos meg;
Jeg følte morskjærlighet og jeg likte barnet mitt. Men jeg taklet ikke at hun gråt. Det stresset meg, gjorde meg sint og frustrert¨, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde et snilt og friskt barn, som sov mer enn de fleste (selvom ingen barn sover mye de første mnd).
Jeg begynte å ringe mannen på jobb hvert 5 minutt, for å snakke, for å få kontakt, for å dele. Måten jeg taklet det å ikke takle at hun gråt, var å prate. Prate meg gjennom gråten. Jegfølte at jeg mistet kontroll, at jeg ikke hadde noen som helst kontroll på situasjonen og jeg ble redd.
Dette endte med at mannen aldri fikk jobbet, og ble sur på meg som maste så mye.
Oppi dette skrev jeg også lister, jeg noterte ned døgnet og slet meg ut på den måten.
Jeg skrev når jeg startet å skifte bleie, sluttet og innhold, når hun startet å gråte og sluttet, startet å spise og sluttet, hvor mye og hvor ivrig. Jeg bokførte hvert sekund av hennes dag og natt. Dette slet meg nok ytterligere ut, men det var den eneste kontrollen jeg hadde, midt oppi det å føle at ejg ikke hadde kontroll i det heletatt.
Jeg begynte å bli redd for å være alene med henne, jeg var sliten og trett, og når hun bare skrek og jeg ikke skjønte hvorfor, tenkte jeg tanker om å gjerne skulle bare kaste hele barnet ut vinduet. Mens jeg stod der kjærlig og vugget og gråt selv.
Jeg ble livredd tankene mine, og brukte det lille jeg hadde av energi igjen til å stoppe tankene, prøve å fjerne dem.
Det jeg er blitt fortalt i ettertid av min psykolog er at det er naturlig med slike tanker, det er sånn man ventilerer. Man må godta at gråt og annet er frustrerende og sinnefremkallende, og hjernen ventilerer på den måten. Man må godta de tankene. Det er først når man tror man kan handle på dem at de er farlige.
Jeg ringte selv BUP for støtte, og det fikk jeg.
Jeg lærte det at jeg måtte godta tanker som ikke bare var "åh jeg elsker at barnet hyler i fler timer", alle tenker slik. Og når jeg godttok det, fikk jeg mer energi. Jeg forstod det at alle tenker slik. Akkurat som man tenker at man gjerne skulle kylt en stekepanne i hodet på mannen når han er vanskelig. (mitt problem var at jeg aldri har hatt slike tanker overfor foreldre, venner eller mann før, så jeg ante ikke at det var normalt. Jeg var rett og slett unormal på dette området til mitt barn pushet grensene mine såpass at jeg måtte føle på det).
Men dette hadde nå pågått i 2 mnd allerede, og jeg var utslitt. Mannen endte opp med sykemelding og var hjemme med meg og barnet. Oss 3, lite søvn, aldri fri fra hverandre, og en leilighet på 60m2. Ikke en god kombo. Han hjalp meg med depresjonen, men vi kranglet mye. SVÆRT mye.
Og depresjonen gjorde at jeg satt på BV hele dagen, ryddet aldri, vasket aldri, laget ikke mat, slang rundt meg med rot. Mannen fikk rett og slett to unger å passe på.
At vi ennå er sammen, og giftet oss rett etter verste bølgen med min depresjon, det forstår jeg nesten ikke ,han er en helgen den mannen min!
Han var hjemme med meg frem til jenta var 6 mnd gammel, da begynte jeg så smått å være alene igjen. Og det gikk bra! Jeg hadde lært meg å takle tankene mine, godta at jeg tenkte dem, siden det ikke falt meg inn å reagere på dem. Dette ga meg energi.
Jeg hadde begynt å lære å godta at ting ikke blir som planlagt, små barn følger ikke en plan du har sett for deg, og jeg som er et rutinemenneske og som kladder handlelisten og ser den for meg før jeg går, taklet det dårlig. Jeg måtte rett og slett venne meg til å ikke planlegge alt før det skjedde, og godta uten at det skulle stresse meg for mye, at ting plutselig skjedde.
Det å takle uforventede ting ga meg også mer energi.
Det å godta at jeg ikke hadde 100% kontroll på at alt skjedde på min måte, og dermed slutte sakte men sikkert å sekundnotere ned alt som skjedde hver dag, ga meg og energi. Da hadde jeg tid til å faktisk ta meg av barnet.
Jeg beegynte å treffe venner igjen, la andre passe jenta, og være sosial. Jeg godtok at ikke alt går som planlagt og jobbet aktivt for å ikke havne i en negativ strøm av tanker hver gang hun ikke gjortde akkuratt det ejg hadde sett for meg. Sovnet ikke med en gang, våknet 5 minutter for tidlig og slikt.
Og jeg begynte sakte men sikkert å få mer energi, føle at jeg fikk kontroll på meg selv og livet mitt, og at dette ble koselig.
Når hun var 6 mnd gammel ble jeg friskmeldt. Da var det bare å jobbe seg oppover og få mer og mer energi og kontroll på å takle den nye hverdagen. For når du er friskmeldt, er du fortsatt langt nede, da må du jobbe deg opp til normalenm, men du er bare ikke deprimert lengre. Bli ryddig igjen, pleie forholdet med mannen som jeg hadde neglisjert så mye, han var så sint for at jeg kastet fra meg alt ansvar, han forstod ikke sykdommen, ingen som ikke har vært deprimert gjør det, og uansett måtte jeg nå jobbe for å få igjen tilliten hans på at jeg var et fungerende menneske. Dette var også mye frustrasjon, men en sakte men sikkert prosess oppover. Jeg ble tryggere og tryggere, og bedre og bedre. Men etterdønningene av depresjonen og all drit den førte med seg for meg, familien og mannen, det hang igjen i krangler og væremåte helt frem til, ja, når hun var rundt året vel...
Det var en lang prosess å komme ut av den nedadgående spiralen ejg var i, og det er noe jeg er obs på hver dag, og jobber med hver dag.
Jeg er nå 100% frisk fra depresjonen, men jeg er svært klar over at fallgruvene er der, og jobber aktivt for å holde meg oppe. Jeg er klar over faresignalene, og jeg er mer obs på å bruke de rundt meg og sove når jeg kan sove, og ikke isolere meg nå når neste kommer. Jeg har jobbet aktivt gjennom hele graviditeten for å være bevisst på alt som er. Og jeg kommer til å søke hjelp fortere om jeg merker noen tegn.
For jeg ønsker ikke å havne i det helvette en gang til.
Og midt oppe i dette, var jeg også gjennom 1 lege, 1 BUP-dame og en psykolog som behandlet meg feil, og som var rett og slett forferdelige.
Heldigvis (men skulle gjort det før, så hadde jeg nok blitt frisk før) ba jeg om ny vurdering, annen medhjelper og annen psykolog. Og når jegfikk den rette hjelpen, steg jeg opp raskt!
Dette ble langt, og sikkert rotete.. Det er ikke ofte jeg skriver dette, jeg pleier svare på muntlige spørsmål.
Så har du giddet lese alt, og har noen spørsmål er det bare å stille dem. Jeg skal svare så godt jeg kan.
Det er viktig å være åpne om depresjon, det er en vanlig sykdom som alle kan få, som en forkjølelse som sitter litt bedre i.
Og selv den beste kan bli det. Så det burde ikke være et Tabu! De er like flotte mennesker som de som ikke har vært deprimerte.
Dette ønsker jeg å endre på, og velger derfor å være åpen om min depresjon til alle som spør, så får folk se ned på meg så mye de vil. For det har både vært tøft, og vanskelig å få hjelp til tider, for helsevesenet i norge er ikke så perfekt som mange mener det er. Men allikevel er det viktig å søke hjelp, og også å være kritisk til hjelpen man får, og tørre og be om noe annet/mer om noe føles feil. For det er også mye hjelp i norge som er FLOTT hjelp, og når du treffer på de rette folkene, kan de hjelpe så utrolig godt!
Meg;
Jeg ble gravid i 2009, det var ikke planlagt, men heller ikke et sjokk, vi hadde tenkt å prøve å få barn 1,5 år senere, og valgte å hoppe av i svingen rundt eggløsning frem til den tid. Det holdt ikke i 1,5 år for å si det sånn... Men, plnlagt eller ei kan alle få depresjoner.
Jeg startet graviditeten med å bli fryktelig trett, og sov gjerne 17 timer i døgnet. Ble sykmeldt og holdt meg inne. Var nok allerede nå depresjonene egentlig startet har vi funnet ut i ettertid. Jeg begynte rett og slett å isolere meg selv.
Midt oppi dette pusset vi opp hjemme og det var litt ampert til tider. Mye stress, og plutselig et barn på vei. Jeg hadde ALDRI holdt et barn på under 2 år, og så sjelden unger annet enn på avstand.. Så jeg ante ikke hva jeg gikk til.
Fødselen startet, og jeg hadde kraftige rier i 3 døgn før jeg fikk en styrtblødning. Jeg hadde ikke sovet på 4 døgn, og var i aktiv fødsel i 22 timer. Jenta kom, og scoret 10 10 10 på apgard, hun var frisk og flott og 38cm rundt hodet. Men jeg revnet nesten ikke noe. Men, etter fødsel hadde jeg 3% jern i kroppen, og måtte få jern intravenøst.
Bilder fra etter fødsel ser jeg helt grønn ut i annsiktet. Dette bidro nok ikke noe serlig til den allerede pågående depresjonen.
HVORDAN Depresjonen utartet seg hos meg;
Jeg følte morskjærlighet og jeg likte barnet mitt. Men jeg taklet ikke at hun gråt. Det stresset meg, gjorde meg sint og frustrert¨, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde et snilt og friskt barn, som sov mer enn de fleste (selvom ingen barn sover mye de første mnd).
Jeg begynte å ringe mannen på jobb hvert 5 minutt, for å snakke, for å få kontakt, for å dele. Måten jeg taklet det å ikke takle at hun gråt, var å prate. Prate meg gjennom gråten. Jegfølte at jeg mistet kontroll, at jeg ikke hadde noen som helst kontroll på situasjonen og jeg ble redd.
Dette endte med at mannen aldri fikk jobbet, og ble sur på meg som maste så mye.
Oppi dette skrev jeg også lister, jeg noterte ned døgnet og slet meg ut på den måten.
Jeg skrev når jeg startet å skifte bleie, sluttet og innhold, når hun startet å gråte og sluttet, startet å spise og sluttet, hvor mye og hvor ivrig. Jeg bokførte hvert sekund av hennes dag og natt. Dette slet meg nok ytterligere ut, men det var den eneste kontrollen jeg hadde, midt oppi det å føle at ejg ikke hadde kontroll i det heletatt.
Jeg begynte å bli redd for å være alene med henne, jeg var sliten og trett, og når hun bare skrek og jeg ikke skjønte hvorfor, tenkte jeg tanker om å gjerne skulle bare kaste hele barnet ut vinduet. Mens jeg stod der kjærlig og vugget og gråt selv.
Jeg ble livredd tankene mine, og brukte det lille jeg hadde av energi igjen til å stoppe tankene, prøve å fjerne dem.
Det jeg er blitt fortalt i ettertid av min psykolog er at det er naturlig med slike tanker, det er sånn man ventilerer. Man må godta at gråt og annet er frustrerende og sinnefremkallende, og hjernen ventilerer på den måten. Man må godta de tankene. Det er først når man tror man kan handle på dem at de er farlige.
Jeg ringte selv BUP for støtte, og det fikk jeg.
Jeg lærte det at jeg måtte godta tanker som ikke bare var "åh jeg elsker at barnet hyler i fler timer", alle tenker slik. Og når jeg godttok det, fikk jeg mer energi. Jeg forstod det at alle tenker slik. Akkurat som man tenker at man gjerne skulle kylt en stekepanne i hodet på mannen når han er vanskelig. (mitt problem var at jeg aldri har hatt slike tanker overfor foreldre, venner eller mann før, så jeg ante ikke at det var normalt. Jeg var rett og slett unormal på dette området til mitt barn pushet grensene mine såpass at jeg måtte føle på det).
Men dette hadde nå pågått i 2 mnd allerede, og jeg var utslitt. Mannen endte opp med sykemelding og var hjemme med meg og barnet. Oss 3, lite søvn, aldri fri fra hverandre, og en leilighet på 60m2. Ikke en god kombo. Han hjalp meg med depresjonen, men vi kranglet mye. SVÆRT mye.
Og depresjonen gjorde at jeg satt på BV hele dagen, ryddet aldri, vasket aldri, laget ikke mat, slang rundt meg med rot. Mannen fikk rett og slett to unger å passe på.
At vi ennå er sammen, og giftet oss rett etter verste bølgen med min depresjon, det forstår jeg nesten ikke ,han er en helgen den mannen min!
Han var hjemme med meg frem til jenta var 6 mnd gammel, da begynte jeg så smått å være alene igjen. Og det gikk bra! Jeg hadde lært meg å takle tankene mine, godta at jeg tenkte dem, siden det ikke falt meg inn å reagere på dem. Dette ga meg energi.
Jeg hadde begynt å lære å godta at ting ikke blir som planlagt, små barn følger ikke en plan du har sett for deg, og jeg som er et rutinemenneske og som kladder handlelisten og ser den for meg før jeg går, taklet det dårlig. Jeg måtte rett og slett venne meg til å ikke planlegge alt før det skjedde, og godta uten at det skulle stresse meg for mye, at ting plutselig skjedde.
Det å takle uforventede ting ga meg også mer energi.
Det å godta at jeg ikke hadde 100% kontroll på at alt skjedde på min måte, og dermed slutte sakte men sikkert å sekundnotere ned alt som skjedde hver dag, ga meg og energi. Da hadde jeg tid til å faktisk ta meg av barnet.
Jeg beegynte å treffe venner igjen, la andre passe jenta, og være sosial. Jeg godtok at ikke alt går som planlagt og jobbet aktivt for å ikke havne i en negativ strøm av tanker hver gang hun ikke gjortde akkuratt det ejg hadde sett for meg. Sovnet ikke med en gang, våknet 5 minutter for tidlig og slikt.
Og jeg begynte sakte men sikkert å få mer energi, føle at jeg fikk kontroll på meg selv og livet mitt, og at dette ble koselig.
Når hun var 6 mnd gammel ble jeg friskmeldt. Da var det bare å jobbe seg oppover og få mer og mer energi og kontroll på å takle den nye hverdagen. For når du er friskmeldt, er du fortsatt langt nede, da må du jobbe deg opp til normalenm, men du er bare ikke deprimert lengre. Bli ryddig igjen, pleie forholdet med mannen som jeg hadde neglisjert så mye, han var så sint for at jeg kastet fra meg alt ansvar, han forstod ikke sykdommen, ingen som ikke har vært deprimert gjør det, og uansett måtte jeg nå jobbe for å få igjen tilliten hans på at jeg var et fungerende menneske. Dette var også mye frustrasjon, men en sakte men sikkert prosess oppover. Jeg ble tryggere og tryggere, og bedre og bedre. Men etterdønningene av depresjonen og all drit den førte med seg for meg, familien og mannen, det hang igjen i krangler og væremåte helt frem til, ja, når hun var rundt året vel...
Det var en lang prosess å komme ut av den nedadgående spiralen ejg var i, og det er noe jeg er obs på hver dag, og jobber med hver dag.
Jeg er nå 100% frisk fra depresjonen, men jeg er svært klar over at fallgruvene er der, og jobber aktivt for å holde meg oppe. Jeg er klar over faresignalene, og jeg er mer obs på å bruke de rundt meg og sove når jeg kan sove, og ikke isolere meg nå når neste kommer. Jeg har jobbet aktivt gjennom hele graviditeten for å være bevisst på alt som er. Og jeg kommer til å søke hjelp fortere om jeg merker noen tegn.
For jeg ønsker ikke å havne i det helvette en gang til.
Og midt oppe i dette, var jeg også gjennom 1 lege, 1 BUP-dame og en psykolog som behandlet meg feil, og som var rett og slett forferdelige.
Heldigvis (men skulle gjort det før, så hadde jeg nok blitt frisk før) ba jeg om ny vurdering, annen medhjelper og annen psykolog. Og når jegfikk den rette hjelpen, steg jeg opp raskt!
Dette ble langt, og sikkert rotete.. Det er ikke ofte jeg skriver dette, jeg pleier svare på muntlige spørsmål.
Så har du giddet lese alt, og har noen spørsmål er det bare å stille dem. Jeg skal svare så godt jeg kan.
Det er viktig å være åpne om depresjon, det er en vanlig sykdom som alle kan få, som en forkjølelse som sitter litt bedre i.
Og selv den beste kan bli det. Så det burde ikke være et Tabu! De er like flotte mennesker som de som ikke har vært deprimerte.
Ninen D: Takka så mye for at du delte :) "godt" å se at man ikke er alene om det.
Depresjon generelt er nok et tabu. Kjempesynd når folk føler at de blir sett ned på pga. det. Det er så mye lettere når man er åpen og faktisk møter forståelse.
Har blitt henvist videre for å løse problemet. Her er nok grobunn i depresjonen min ett døsfall av ett nært familiemedlem, 1 uke før fødsel. Så toppa det seg bare når man i tilegg fikk ett barn med kolikk.
Takk til dere andre som også delte historien sin. Det letter på humøret mitt når jeg ser at det faktisk er flere som har hatt dette og at man ikke er alene. :)
Depresjon generelt er nok et tabu. Kjempesynd når folk føler at de blir sett ned på pga. det. Det er så mye lettere når man er åpen og faktisk møter forståelse.
Har blitt henvist videre for å løse problemet. Her er nok grobunn i depresjonen min ett døsfall av ett nært familiemedlem, 1 uke før fødsel. Så toppa det seg bare når man i tilegg fikk ett barn med kolikk.
Takk til dere andre som også delte historien sin. Det letter på humøret mitt når jeg ser at det faktisk er flere som har hatt dette og at man ikke er alene. :)
Det er veldig tabu med depresjoner generelt, og spesielt fødselsdepresjon. Delvis lager vi sperrene selv fordi vi ikke vil innrømme at vi sliter med ting som for "alle" andre ser ut til å falle helt naturlig, og folk rundt forventer at vi skal ha det slik de selv erfarte det, og delvis er depresjon litt en sånn uting i samfunnet, noe man ser ned på. Så jeg har bestemt meg for å være åpen om det, men samtidig er det vanskelig å snakke om, spesielt med folk i omgangskretsen som ikke er SÅ nære at de allerede vet det. Jeg har snakket masse med mamma f.eks, men ikke med pappa, for han er den typen som garantert ikke forstår.
ja har erfaring med fødslesdeprisjon. med størsta hadde jeg fødselsdeprisjon i 6 månder og med mellomste fikk jeg sterk fødselsdeprisjon i 6-7 månder.
det er slettes ikke lett. den første gangen ville jeg ikke indrømme at jeg var deprimert så da lata jeg som at det bare var flott og fint. den andre gangen var jeg meir åpen og sa at jeg hadde deprisjon, ble testa og fikk time hos en psykratisk sykepleier fikk tilbud om å bli lagt inn også, men det hadde jeg ikke mye lyst til. begge de to støste har det vært en lang fødsel, sørlig med melloamste var det en hard og tung fødsel. begge de hadde kolikk og det ikke funkert mellom meg og barnefedene. med mellomste klarte jeg nesten ikke å ta meg av .
synes baby tiden var grusom, det eneste jeg hadde lyst å gjøre hva å sove. og jeg savnet jentungen som da var i bhg. bydde i blokk like utafor en stor by, langt unna familie.
til slutt var jeg så deprimert at æ vurderte å ta mitt eget liv. fikk komme til nord norge til familien og da ble ting bedre.
med minsta fikk jeg mange samtaler på sykehuset før fødslen, og jeg fryktet baby tiden veldig ...gruvde meg nesten til at ungen skulle komme.
snakket med sambo og helsesøster om problemet. fikk til slutt invilget keisersnitt. når æ fikk minsta fikk jeg ei normal barseltid. var ikke deprimert , ungen var lett å få til å sove og jeg hadde ei fantastisk tid:-)
det er slettes ikke lett. den første gangen ville jeg ikke indrømme at jeg var deprimert så da lata jeg som at det bare var flott og fint. den andre gangen var jeg meir åpen og sa at jeg hadde deprisjon, ble testa og fikk time hos en psykratisk sykepleier fikk tilbud om å bli lagt inn også, men det hadde jeg ikke mye lyst til. begge de to støste har det vært en lang fødsel, sørlig med melloamste var det en hard og tung fødsel. begge de hadde kolikk og det ikke funkert mellom meg og barnefedene. med mellomste klarte jeg nesten ikke å ta meg av .
synes baby tiden var grusom, det eneste jeg hadde lyst å gjøre hva å sove. og jeg savnet jentungen som da var i bhg. bydde i blokk like utafor en stor by, langt unna familie.
til slutt var jeg så deprimert at æ vurderte å ta mitt eget liv. fikk komme til nord norge til familien og da ble ting bedre.
med minsta fikk jeg mange samtaler på sykehuset før fødslen, og jeg fryktet baby tiden veldig ...gruvde meg nesten til at ungen skulle komme.
snakket med sambo og helsesøster om problemet. fikk til slutt invilget keisersnitt. når æ fikk minsta fikk jeg ei normal barseltid. var ikke deprimert , ungen var lett å få til å sove og jeg hadde ei fantastisk tid:-)
April-lykke
Glad i forumet
Jeg fikk fødselsdepresjon med sjefen i huset her ! Hele svangerskapet gledde jeg meg til å få en liten en, så for meg alt vi skulle gjøre sammen..Vi skulle ha de så gøy.. Men sann ble det altså ikke..
Fødselen var ett helvette..Men det gikk jo greit.. 2 første ukene av mini sitt liv gikk helt fint, han sov, spiste og bæsja slik som alle andre babyer, men synest det var litt rart at han var min, hadde liksom ikke den følelsen jeg trodde jeg kom til å få når jeg ble mamma....BF holdt på å lage til leiligheten vi snart skulle flytte inni, så han var ikke masse hjemme med oss..
Når minien bikka 2 uker begynte skrikinga, han skreik og skreik...Han reagerte på alt jeg spiste.. Jeg levde på vann og brød i flere uker.. Jeg fikk bare mer og mer avsmak på ungen...Vi dro til kiropraktor, og han hadde mye låsninger i nakken og ryggen etter fødselen.. Ble litt bedre med skrikinga, men fortsatt utholdelig.. Til slutt gikk det så langt at jeg gikk å skreik hele dagene, angret på at jeg hadde fått ungen..Ringte til BF på jobb og hylskreik, og var sint på han som hadde gjort meg gravid.. Jeg ville jo ikke ha ungen i det hele tatt.. Vi dro til legen, og jeg knakk sammen..Legen sa det var helt normalt å bli sliten..På dette tidspunktet var minien ca litt over en mnd.. Rett etter jeg hadde vært hos legen orket jeg ikke mer.. Når minien våknet på natta tok ikke jeg han opp.. Jeg ignorerte skrikinga hans.. Så enden på visa blei til at BF ble sykemeldt, jeg greidde ikke å ta av meg ungen..Eneste kontakten jeg hadde med ungen var når jeg ammet han, og når vi var ute blant folk.. For det var jo ingen så måtte vite at jeg sleit, når folk spurte om det gikk bra sa jeg at jeg storkoset meg, og det her var virkeli det beste som hadde skjedd meg.. Men inni meg tenkte jeg at det her var virkeli det verste som hadde skjedd meg..
Når minien var ca 3 mnd'r innså jeg at det er min unge, jeg MÅ ta vare på han.. Jeg har ikke noe valg.. BF begynte på jobb når minien var ca 4 mnd'r.. Dagene hjemme var tunge, hadde ingen å være sammen med, ikke hadde jeg lappen..Så vi var for det meste hjemme hele dagene, jeg koste meg ikke litt engang.. Tele nærmest ned dagene til jeg skulle begynne på skole når mini var 9 mnd'r og jeg fikk litt fri i fra han..
Når mini var 6 mnd'r ble det slutt i mellom meg og BF..Jeg flyttet til søstra mi(som bor en time unna), som også hadde en liten unge.. Og da gikk det bedre, jeg hadde noen og være sammen med på dagene, vi trillet turer og jeg så litt lysere på livet.. BF bodde fortsatt i leiligheten som vi bodde sammen i når vi var sammen.. Etterhvert flyttet han ut derifra, og jeg flyttet ut.. Minien hadde bikket 9 mnd'r og han hadde begynt i b.hage, og jeg begynte på skolen igjen.. Det var deilig, få konsentrere meg om noe annet en minien..Etterhvert som minien bikket året begynte jeg og kose meg med og mer med han.. Satte pris dem få timene vi hadde sammen om dagen etter barnehage og skole.. Men samtidlig som jeg koset meg med minien nå, hadde jeg verdens verste samvittighet ovenfor han enda.. Jeg hadde ikke gitt han det beste, han var jo egentlig uønsket fra min sin side etter han ble født.. Dro til legen, og fikk antideppresiva.. Det ble sommer, og den gikk greit, høsten kom og det var klart for ett nytt skoleår.. Som da skulle bli helvettesåret.. Begynte på allmenn påbygging høsten 2010, det var utrolig tungt.. Dagene gikk med til å levere, hente i barnehage, hjem å lage middag, gjøre lekser og sove.. Sann gikk dagene, jeg ble dritsliten.. Antideppresevine følte jeg at dem ikke funket, så jeg kutta dem ut.. Noe jeg aldri skulle ha gjort.. Jeg koste meg mindre og mindre med minien, jeg grudde meg til og hente han i b.hagen, kom på unnskyldninger til BF om at han måtte hente, får jeg måtte øve på examen og tentamen++... Når det nærmet seg september, oktober forklarte jeg bf situasjonen..Jeg koste meg ikke sammen med minien, og jeg trodde at jeg måtte være litt mer borte ifra han, for og kose meg med han når jeg først hadde han.. Vi begynte med 50/50 fordeling, til tross for at han ikke hadde bikket 2 år enda.. Det gikk bedre..Men så gikk jeg på en smell...Lite søvn, mye lekser, følte meg veldig lite verdt, klikket for ingenting, var superfrustrert.. Fikk ikke til noe på skolen, i tillegg jobbet jeg for å få endene til å møtes.... I desember dro jeg til legen, og forklarte ALT ! Sa hva jeg hadde følt på helt siden minien var nyfødt.. Jeg var utbrent, deprimert å scoret høyt på en sann suicidaltest.. Hun ville legge meg inn med engang.. Men jeg ville ikke...Jula gikk, og jeg ble enda mer deprimert, så ikke lyst på livet, så for meg hvordan livet uten mini hadde vært.. Jeg tenkte at det hadde vært så mye lettere uten han.. I januar begynte jeg og misbruke vival, tok det hele tiden..Da var alt greit liksom.. Begynte å misse kontrollen på livet, blandet det med alkohol++.. Dro til legen igjen, og ble lakt inn med engang, hadde ikke noe valg.. Lå på en akuttavdeling i 5 uker, fikk se gutten min kun annenhver helg, og 1 dag i uka.. Og da gikk det opp for meg at jeg trengte han i livet mitt.. Virkelig.. Fikk hjelp til og takle ting, og fikk beskjed om at det var ikke noe skam og ha fødselsdepresjon, men jeg skulle tatt tak i det lenge før, for da hadde ikke det gått så langt.. Ble utskrevet etter 5 uker, fikk dra hjem til gutten min, og jeg storkoset meg sammen med han..Men etterhvert kom følelsene tilbake, jeg var en dårlig mor, minien fortente ikke meg, han kom til og ha det bedre uten meg mto på hvordan jeg hadde vært mot han hele livet.. Var hjemme i 2 uker med disse følelsene, og da heiv jeg innpå med piller, jeg ville ikke leve lenger, gutten min hadde det bedre uten meg.. Havnet på sykehus, og lå til sammen på psykiatriske i 9 uker.. Ble utskrevet i mai...Fikk også noen nye diagnoser..
På psykiatriske fikk jeg MYE hjelp, fikk en ny diagnose, fikk begynt på skikkelig medisiner.. Den dårlige samvittigheten ovenfor gutten min er der fortsatt, men nå har jeg bestemt meg for å NYTE tiden sammen med ham.. Først nå kan jeg si at jeg elsker gutten min, jeg hadde gjort alt for han.. Jeg ville ikke ha byttet han ut med noen.. Det har vært en lang vei og mange utfordringer for og finne ut hva jeg følte ovenfor gutten min..
Fødselen var ett helvette..Men det gikk jo greit.. 2 første ukene av mini sitt liv gikk helt fint, han sov, spiste og bæsja slik som alle andre babyer, men synest det var litt rart at han var min, hadde liksom ikke den følelsen jeg trodde jeg kom til å få når jeg ble mamma....BF holdt på å lage til leiligheten vi snart skulle flytte inni, så han var ikke masse hjemme med oss..
Når minien bikka 2 uker begynte skrikinga, han skreik og skreik...Han reagerte på alt jeg spiste.. Jeg levde på vann og brød i flere uker.. Jeg fikk bare mer og mer avsmak på ungen...Vi dro til kiropraktor, og han hadde mye låsninger i nakken og ryggen etter fødselen.. Ble litt bedre med skrikinga, men fortsatt utholdelig.. Til slutt gikk det så langt at jeg gikk å skreik hele dagene, angret på at jeg hadde fått ungen..Ringte til BF på jobb og hylskreik, og var sint på han som hadde gjort meg gravid.. Jeg ville jo ikke ha ungen i det hele tatt.. Vi dro til legen, og jeg knakk sammen..Legen sa det var helt normalt å bli sliten..På dette tidspunktet var minien ca litt over en mnd.. Rett etter jeg hadde vært hos legen orket jeg ikke mer.. Når minien våknet på natta tok ikke jeg han opp.. Jeg ignorerte skrikinga hans.. Så enden på visa blei til at BF ble sykemeldt, jeg greidde ikke å ta av meg ungen..Eneste kontakten jeg hadde med ungen var når jeg ammet han, og når vi var ute blant folk.. For det var jo ingen så måtte vite at jeg sleit, når folk spurte om det gikk bra sa jeg at jeg storkoset meg, og det her var virkeli det beste som hadde skjedd meg.. Men inni meg tenkte jeg at det her var virkeli det verste som hadde skjedd meg..
Når minien var ca 3 mnd'r innså jeg at det er min unge, jeg MÅ ta vare på han.. Jeg har ikke noe valg.. BF begynte på jobb når minien var ca 4 mnd'r.. Dagene hjemme var tunge, hadde ingen å være sammen med, ikke hadde jeg lappen..Så vi var for det meste hjemme hele dagene, jeg koste meg ikke litt engang.. Tele nærmest ned dagene til jeg skulle begynne på skole når mini var 9 mnd'r og jeg fikk litt fri i fra han..
Når mini var 6 mnd'r ble det slutt i mellom meg og BF..Jeg flyttet til søstra mi(som bor en time unna), som også hadde en liten unge.. Og da gikk det bedre, jeg hadde noen og være sammen med på dagene, vi trillet turer og jeg så litt lysere på livet.. BF bodde fortsatt i leiligheten som vi bodde sammen i når vi var sammen.. Etterhvert flyttet han ut derifra, og jeg flyttet ut.. Minien hadde bikket 9 mnd'r og han hadde begynt i b.hage, og jeg begynte på skolen igjen.. Det var deilig, få konsentrere meg om noe annet en minien..Etterhvert som minien bikket året begynte jeg og kose meg med og mer med han.. Satte pris dem få timene vi hadde sammen om dagen etter barnehage og skole.. Men samtidlig som jeg koset meg med minien nå, hadde jeg verdens verste samvittighet ovenfor han enda.. Jeg hadde ikke gitt han det beste, han var jo egentlig uønsket fra min sin side etter han ble født.. Dro til legen, og fikk antideppresiva.. Det ble sommer, og den gikk greit, høsten kom og det var klart for ett nytt skoleår.. Som da skulle bli helvettesåret.. Begynte på allmenn påbygging høsten 2010, det var utrolig tungt.. Dagene gikk med til å levere, hente i barnehage, hjem å lage middag, gjøre lekser og sove.. Sann gikk dagene, jeg ble dritsliten.. Antideppresevine følte jeg at dem ikke funket, så jeg kutta dem ut.. Noe jeg aldri skulle ha gjort.. Jeg koste meg mindre og mindre med minien, jeg grudde meg til og hente han i b.hagen, kom på unnskyldninger til BF om at han måtte hente, får jeg måtte øve på examen og tentamen++... Når det nærmet seg september, oktober forklarte jeg bf situasjonen..Jeg koste meg ikke sammen med minien, og jeg trodde at jeg måtte være litt mer borte ifra han, for og kose meg med han når jeg først hadde han.. Vi begynte med 50/50 fordeling, til tross for at han ikke hadde bikket 2 år enda.. Det gikk bedre..Men så gikk jeg på en smell...Lite søvn, mye lekser, følte meg veldig lite verdt, klikket for ingenting, var superfrustrert.. Fikk ikke til noe på skolen, i tillegg jobbet jeg for å få endene til å møtes.... I desember dro jeg til legen, og forklarte ALT ! Sa hva jeg hadde følt på helt siden minien var nyfødt.. Jeg var utbrent, deprimert å scoret høyt på en sann suicidaltest.. Hun ville legge meg inn med engang.. Men jeg ville ikke...Jula gikk, og jeg ble enda mer deprimert, så ikke lyst på livet, så for meg hvordan livet uten mini hadde vært.. Jeg tenkte at det hadde vært så mye lettere uten han.. I januar begynte jeg og misbruke vival, tok det hele tiden..Da var alt greit liksom.. Begynte å misse kontrollen på livet, blandet det med alkohol++.. Dro til legen igjen, og ble lakt inn med engang, hadde ikke noe valg.. Lå på en akuttavdeling i 5 uker, fikk se gutten min kun annenhver helg, og 1 dag i uka.. Og da gikk det opp for meg at jeg trengte han i livet mitt.. Virkelig.. Fikk hjelp til og takle ting, og fikk beskjed om at det var ikke noe skam og ha fødselsdepresjon, men jeg skulle tatt tak i det lenge før, for da hadde ikke det gått så langt.. Ble utskrevet etter 5 uker, fikk dra hjem til gutten min, og jeg storkoset meg sammen med han..Men etterhvert kom følelsene tilbake, jeg var en dårlig mor, minien fortente ikke meg, han kom til og ha det bedre uten meg mto på hvordan jeg hadde vært mot han hele livet.. Var hjemme i 2 uker med disse følelsene, og da heiv jeg innpå med piller, jeg ville ikke leve lenger, gutten min hadde det bedre uten meg.. Havnet på sykehus, og lå til sammen på psykiatriske i 9 uker.. Ble utskrevet i mai...Fikk også noen nye diagnoser..
På psykiatriske fikk jeg MYE hjelp, fikk en ny diagnose, fikk begynt på skikkelig medisiner.. Den dårlige samvittigheten ovenfor gutten min er der fortsatt, men nå har jeg bestemt meg for å NYTE tiden sammen med ham.. Først nå kan jeg si at jeg elsker gutten min, jeg hadde gjort alt for han.. Jeg ville ikke ha byttet han ut med noen.. Det har vært en lang vei og mange utfordringer for og finne ut hva jeg følte ovenfor gutten min..