Jandia
Glad i forumet
Herregud, synes tiden går ganske fort. Ikke lenge siden jeg fant ut at jeg var gravid jo...
Vips så var 24 uker forbi, og jeg nærmer meg faretruende det skumle og ukjente. For det ER skummelt å tenke på, og det ER noe nytt og ukjent.
Gruer meg til det å vite at ungen er min, at JEG må ta vare på den, at JEG er ansvarlig, at JEG skal.... osv osv... Fødselen skremmer meg ikke halvparten så mye som tankene omkring det å skulle bli mor. Jeg kan jo egentlig ikke noe om babyer! Hva om jeg gjør noe galt? Hva om jeg ikke er god nok??? Er jeg virkelig klar for dette? Har ofte trodd at graviditeten forbereder mammaen psykisk på det som skal skje og det som kommer, men kan ikke si jeg er der ennå... Mannen min derimot vokser bare mer og mer på tanken om at han skal bli pappa, og ja, jeg er overbevist om at han kommer til å bli en fantastisk en.... men, hva med meg? Klarer jeg å bli like "klar" i hodet som han er nå?
Herregud, leste gjennom teksten på uke 28 her på BV, og der står det at den lille kan puste luft nå, men at den fremdeles har det best inni meg. HALLO, den skal IKKE ut ennå. Jeg er iallfall ikke klar nå!!!!
Svetter bare ved tanken. Snart er det en som skal kalle meg mamma. HALLO, hvor sprøtt er ikke det?? JEG?? Mamma??
FIkk også litt småsjokk da legen sa at den lille var 1100 g (ca, jeg husker ikke helt), og jeg med ett kom på at venninna mi fødte to jenter på hhv 1400 og 1700 g og 9 uker før tida. Gurimalla, den lille min er jo nesten like stor som jentene jo... Bare 12 uker igjen nå....
MEN, jaaaaaaaa, jeg gleder meg jo også samtidig noe vanvittig!!!!!!!!!!!!!!
(måtte bare få ut noen tanker her i kveld...)
Vips så var 24 uker forbi, og jeg nærmer meg faretruende det skumle og ukjente. For det ER skummelt å tenke på, og det ER noe nytt og ukjent.
Gruer meg til det å vite at ungen er min, at JEG må ta vare på den, at JEG er ansvarlig, at JEG skal.... osv osv... Fødselen skremmer meg ikke halvparten så mye som tankene omkring det å skulle bli mor. Jeg kan jo egentlig ikke noe om babyer! Hva om jeg gjør noe galt? Hva om jeg ikke er god nok??? Er jeg virkelig klar for dette? Har ofte trodd at graviditeten forbereder mammaen psykisk på det som skal skje og det som kommer, men kan ikke si jeg er der ennå... Mannen min derimot vokser bare mer og mer på tanken om at han skal bli pappa, og ja, jeg er overbevist om at han kommer til å bli en fantastisk en.... men, hva med meg? Klarer jeg å bli like "klar" i hodet som han er nå?
Herregud, leste gjennom teksten på uke 28 her på BV, og der står det at den lille kan puste luft nå, men at den fremdeles har det best inni meg. HALLO, den skal IKKE ut ennå. Jeg er iallfall ikke klar nå!!!!
Svetter bare ved tanken. Snart er det en som skal kalle meg mamma. HALLO, hvor sprøtt er ikke det?? JEG?? Mamma??
FIkk også litt småsjokk da legen sa at den lille var 1100 g (ca, jeg husker ikke helt), og jeg med ett kom på at venninna mi fødte to jenter på hhv 1400 og 1700 g og 9 uker før tida. Gurimalla, den lille min er jo nesten like stor som jentene jo... Bare 12 uker igjen nå....
MEN, jaaaaaaaa, jeg gleder meg jo også samtidig noe vanvittig!!!!!!!!!!!!!!
(måtte bare få ut noen tanker her i kveld...)