Det har lenge om ikke alltid vært en sånn følelse i meg hvor jeg føler jeg virkelig ikke strekker til for noen. At jeg ikke er god nok. Følelsen er vond og til tider kan den ta over all glede jeg føler.
Senest i går satt jeg en hel del timer med denne følelsen. I natt lå jeg våken en del timer også. Ble ikke mye søvn for å si det mildt.
Når den følelsen brer seg over meg, så har jeg bare lyst å sette meg ned i et hjørne. La tårene trille. Banne stilt for meg selv.. men jeg klarer ikke.
Jeg har aldri vært lykkelig i et fohold før. For første gang nå har jeg følt meg lykkelig og trygg til en viss grad.
Det er bare det at, noen ganger føler jeg meg ubrukelig. Han jeg er sammen med nå er fantastisk.
Jeg føler bare ikke jeg er god nok for han. Vil at han skal ha det bra, vil han skal være lykkelig, vil for alt i verden at han skal kunne sette seg ned å si at han har det han trenger for å være lykkelig.
Jeg føler bare ikke at jeg er den som kan bidra til dette.. at en dag kommer det en fantastisk jente. Helt nydelig, fin jente. Og hun er den som vil kunne få han til å føle seg sånn.
Føler jeg er i veien, at jeg er et mareritt egentlig. Kan ikke si graviditeten har vært en dans på roser uten bekymringer og slikt heller.
Hjelper lite at jeg presser kroppen maks selv i et smertehelvete for å finne på ting og tang eller overbevise han og meg om noe.
Hoftene, ryggen, skuldrene, nakken, ene hånden min og ene foten min.
Jeg har så vondt at jeg kjemper mot tårer og svimmelhet 99% av tiden. Jeg er så sliten..
Fått time hos kiropraktor på mandag. Kunne fått fikset på fredag, men neida. Økonomien vettu. Så må gå en del ekstra dager med dette og må presse på inntil da. Skal klare dette
Beklager langt innlegg. Var enten dette eller sitte i dusjen å gråte til vannet ble kaldt.
Senest i går satt jeg en hel del timer med denne følelsen. I natt lå jeg våken en del timer også. Ble ikke mye søvn for å si det mildt.
Når den følelsen brer seg over meg, så har jeg bare lyst å sette meg ned i et hjørne. La tårene trille. Banne stilt for meg selv.. men jeg klarer ikke.
Jeg har aldri vært lykkelig i et fohold før. For første gang nå har jeg følt meg lykkelig og trygg til en viss grad.
Det er bare det at, noen ganger føler jeg meg ubrukelig. Han jeg er sammen med nå er fantastisk.
Jeg føler bare ikke jeg er god nok for han. Vil at han skal ha det bra, vil han skal være lykkelig, vil for alt i verden at han skal kunne sette seg ned å si at han har det han trenger for å være lykkelig.
Jeg føler bare ikke at jeg er den som kan bidra til dette.. at en dag kommer det en fantastisk jente. Helt nydelig, fin jente. Og hun er den som vil kunne få han til å føle seg sånn.
Føler jeg er i veien, at jeg er et mareritt egentlig. Kan ikke si graviditeten har vært en dans på roser uten bekymringer og slikt heller.
Hjelper lite at jeg presser kroppen maks selv i et smertehelvete for å finne på ting og tang eller overbevise han og meg om noe.
Hoftene, ryggen, skuldrene, nakken, ene hånden min og ene foten min.
Jeg har så vondt at jeg kjemper mot tårer og svimmelhet 99% av tiden. Jeg er så sliten..
Fått time hos kiropraktor på mandag. Kunne fått fikset på fredag, men neida. Økonomien vettu. Så må gå en del ekstra dager med dette og må presse på inntil da. Skal klare dette
Beklager langt innlegg. Var enten dette eller sitte i dusjen å gråte til vannet ble kaldt.