Nei det ble litt feil ! Er ikke så god på å ordlegge meg riktigtenkte mer på at hvis det ble en sak uten grunn, eller ikke god nok grunn, så kan vi rådføre med oss med dem, og spørre om råd
Ja da høres det litt anneledes ut
Er du redd barnevernet?
- Trådstarter InLoveAndIHateIt
- Opprettet
Ja da høres det litt anneledes ut
TakkJa da høres det litt anneledes ut
men er ikke redd generelt sett, selvom vi ikke hadde hatt de 
Jeg tolker svaret ditt likt som midnattsol. Vet ikke helt hva slags råd du liksom skulle fått, man må jo uansett bare forholde seg til det bv tar opp.Mere sint på hvem som kunne gjort det, og hvorfor.
Nei hvis noen melder oss uten at det er noe ordentlig grunn, så har vi de i familien som kan hjelpe oss ut, hvis det skulle trengs
Skjønner ikke hvorfor du skulle blitt sint for at noen bryr seg så mye om barnet ditt. Hvorfor tenker du automatisk at det er for å være slem mot deg? Og at det i det hele tatt er en slags negativ handling. Er det ikke grunn til bekymring så gjør avsluttes saken, er det grunn til bekymring så er det positivt å få hjelp av bv.
Jeg tenker det, pga stedet jeg bor. Og mange folk her som ikke liker meg, og kan godt tenke meg at noen ville gjort det å. Jeg har hørt så mange historier som har blitt behandlet feil her jeg bor, så derfor synes jeg det er greit å ha noen som kan det i familien. Men regner selvfølgelig ikke med at jeg hadde sluppet unna med noe om drt hadde vært alvorlig. Men da regner jeg også med at noen hadde sagt ifra først
Jeg mener det ikke har noe å si. Familiemedlemmer kan jo ikke blande seg inn og mene at saksbehandler gjør feil, uansett hva de jobber med. Men det går an å få innside informasjon om hva som er vanlig og lovlig osv. Men det kan man alltids finne ut uansett
Har selv familiemedlem som er barnevernspedagog og det ville nok ikke hjulpet stort - heldigvis tenker jeg De fleste skjønner at det ikke er noe vits i å melde fra om ting som ikke stemmer - de skjønner at barnevernet vil finne ut at det ikke er sant. Så det er liksom ikke noe poeng.
Nei det er santJeg mener det ikke har noe å si. Familiemedlemmer kan jo ikke blande seg inn og mene at saksbehandler gjør feil, uansett hva de jobber med. Men det går an å få innside informasjon om hva som er vanlig og lovlig osv. Men det kan man alltids finne ut uansett
De fleste skjønner at det ikke er noe vits i å melde fra om ting som ikke stemmer - de skjønner at barnevernet vil finne ut at det ikke er sant. Så det er liksom ikke noe poeng.
MrsRoberts
Blir kjent med forumet
Pga eksen som ble psykisk syk, ble bare koblet inn for snart to år siden via politiet. Seks meldinger på to uker. Politiet har plikt til å melde videre så jeg fantes ikke sint på de,og heller ikke sint på ham, han var, og er,tross alt psykisk syk.
Alt de hadde tenkt å be meg gjøre, var jeg i forkant med,i mitt hode sa det seg selv. ( sørget for besøksforbud, koblet inn bhg, dro fra byen på "ferie" osv da det var umulig å vite hva han kunne finne på.. ).
De avsluttet saken raskt, etter hjemmebesøk, og jeg fikk papir på at det var tydelig at barnet hadde vokst opp i et trygt og godt hjem med mye kjærlighet fra begge foreldrene. Bhg hadde også sett en plutselig og kraftig endring i fars oppførsel, og kunne bekrefte at dette var noe nylig.
Min erfaring er dermed god. Det er mulig jeg ville sett annerledes på det om bekymring gikk på meg og ikke far, men jeg følte meg trygg, ivaretatt, og hørt.
Far er forøvrig ennå ikke frisk, og barnet har ikke sett ham siden januar ifjor da han ble sendt ut av landet. En tragisk slutt på alt,for å være ærlig, og jeg lærte at man vet ALDRI hvem som kan bli psykisk syk. Jeg er langt mindre fornøyd med helsevesenet og politiet i saken enn bv,men det er en annen sak
Alt de hadde tenkt å be meg gjøre, var jeg i forkant med,i mitt hode sa det seg selv. ( sørget for besøksforbud, koblet inn bhg, dro fra byen på "ferie" osv da det var umulig å vite hva han kunne finne på.. ).
De avsluttet saken raskt, etter hjemmebesøk, og jeg fikk papir på at det var tydelig at barnet hadde vokst opp i et trygt og godt hjem med mye kjærlighet fra begge foreldrene. Bhg hadde også sett en plutselig og kraftig endring i fars oppførsel, og kunne bekrefte at dette var noe nylig.
Min erfaring er dermed god. Det er mulig jeg ville sett annerledes på det om bekymring gikk på meg og ikke far, men jeg følte meg trygg, ivaretatt, og hørt.
Far er forøvrig ennå ikke frisk, og barnet har ikke sett ham siden januar ifjor da han ble sendt ut av landet. En tragisk slutt på alt,for å være ærlig, og jeg lærte at man vet ALDRI hvem som kan bli psykisk syk. Jeg er langt mindre fornøyd med helsevesenet og politiet i saken enn bv,men det er en annen sak