Er du en klemmer??

Rufsa

Glad i forumet
Jeg er ingen klemmer!! Jeg klemmer mannen min, og barna kan jeg klemme og kose med hele dagen. Ingenting er så godt som ett par barnehender om nakken :):)
Men bortsett fra det så må klemming være noe av det værste jeg vet... Det blir keitete og unaturlig, og jeg unngår en klem så langt det lar seg gjøre..

Jo nærmere de jeg klemmer er jo enklere er det, og jeg deler ut klemmer til foreldre av og til for og vise takknemlighet eller omtanke. Men jo mindre jo bedre;)

Er det bare jeg som er rar, eller finnes det flere der ute som ikke er klemmere?
 
Jeg er ingen storklemmer, men kanskje litt mer enn deg. Synes fort det blir kleint og klemmer ikke mer enn jeg må emoticon
 
Jeg er en mellomting. Kan klemme guttungen hele dagen om jeg hadde fått lov.
Når det kommer til klemming av andre syns jeg ikke det er ille, det er bare ikke naturlig for meg å ta initiativ (skrives det sånn?) til en klem...
 
Jeg prøver å ta meg litt sammen, og gir klemmer fordi jeg føler det forventes av meg. Når ei venninne/venn har bursdag så kan jeg si gratulerer med dagen og gi en klem, men det er unaturlig.. Jeg har nok en ganske stor privat sone rundt meg..
 
Kan klemme og kose mannen, barna mine, foreldrene mine og søsknene mine. Men der stopper det. Jeg synes det er ubehagelig å dytte trynet mitt oppi andres.

Liker det absolutt ikke og føler meg ukomfortabel med klemming av andre enn de nevnt ovenfor. 
 
Jeg var en stor klemmer. For pappa var det :)  Det beste jeg visste var å få en skikkelig klem av han, så han nesten løfta meg av bakken <3
Og jeg klemte alle før. Av en eller annen grunn har jeg slutta med det. Synes det blir kleint og rart. Synd egentlig, for det er så koserlig å få klemmer :)
 


Dramadama skrev:
Jeg var en stor klemmer. For pappa var det :)  Det beste jeg visste var å få en skikkelig klem av han, så han nesten løfta meg av bakken <3
Og jeg klemte alle før. Av en eller annen grunn har jeg slutta med det. Synes det blir kleint og rart. Synd egentlig, for det er så koserlig å få klemmer :)


Jeg vil at barna mine skal tenke om mamman sin som du tenker om pappan din. Jeg skal være mamman med ubegrenset med klemmer
 
Tja, sånn midt på treet, kanskje. Klemmer mye familien min, og vennene mine, men jeg synes det er litt vanskelig å sette grensen noen ganger. Som i hvem, og hvor nær skal vennene mine være før det blir naturlig å klemme...

Ikke alltid så lett, det der!
 
Jeg er en veldig klemmer og klemmer ofte. Klemmer familie og venner som regel hver gang vi treffes.
Kunne sikkert ha klemt kollegaer også, men har skjønt at noen kanskje ikke er så glad i klemmer som meg - så klarer og la være :)
For meg er det nesten like naturlig og gi en klem som et håndtrykk.
 


Lykken_er_to skrev:


Dramadama skrev:
Jeg var en stor klemmer. For pappa var det :)  Det beste jeg visste var å få en skikkelig klem av han, så han nesten løfta meg av bakken <3
Og jeg klemte alle før. Av en eller annen grunn har jeg slutta med det. Synes det blir kleint og rart. Synd egentlig, for det er så koserlig å få klemmer :)


Jeg vil at barna mine skal tenke om mamman sin som du tenker om pappan din. Jeg skal være mamman med ubegrenset med klemmer


Ja, vesla mi har nettopp begynt å krabbe bort til meg og opp på fanget. Og da stiller hu seg opp og gir meg den bjørneklemmen. Skikkelig hardt :D  Og det er ingenting som matcher den følelsen. Og håper de blir like glade i klemmer som jeg er, for da blir det mye klemmer i fremtiden ;)
 
Jeg er dessverre ingen klemmer... det blir for tett på for meg. Jeg klemmer fordi det er forventet av meg, men jeg kunne nok fint klart meg uten om det ikke hadde vært for "klemmemaset".
 
Jeg er en mega klemmer, jeg klemmer helst på alt og alle heeeeeeele tiden, og trenger en klem sånn ca heeeeeele tiden...

Stakar mini, han er så lei av at jeg klemmer og nusser på han til tider han kjefter på meg
 
Jeg kan klemme frøkna hele dagen, og når vennene hennes i barnehagen løper bort for å få en klem så får de det ( skikkelig bamseklem som de ønsker). Men jeg er ikke den som klemmer i hytt og pine, det må være folk jeg er venner med og jeg starter aldri en klem. Så klemmer ikke så ofte egentlig hehe
 
Bare mann, barn og mine foreldre. Bortsett fra det er jeg nøye med hva som er "my space". Jeg HATER at folk skal klemme på hele tiden. For meg finnes det ikke naturlig, uansett hvor glad jeg måtte være i vennene mine.
 
Jeg både klemmer og kysser på mann og barn så ofte det lar seg gjøre, men ellers er det litt sparsomt.

Enkelte ganger har jeg til og med brukt ungene som "skjold" for å slippe unna klemmetrengende folk.

Det kommer egentlig veldig an på hvem jeg er sammen med og hva som skjer...
 
Så godt å høre at det ikke bare er mer som helst ikke deler ut mere klemmer en jeg absolutt må, da er det i vertfall ikke bare jeg som er rar
Jeg klemmer på barna hele dagen, så kjenner mer igjen i det at barna sier at nå er det nok :) Morra klem, natta klem, ha det kos, få se så fin kos og ellers alle ledige annledninger til å stjele en klem:):)
 
Ja jeg er nok en klemmer..
Klemmer samboeren og barna såklart..
Og jeg klemmer venninner når vi sier hade f.eks.. Ikke hu jeg treffer minst en gang i uka kanskje, men de jeg ser litt sjeldnere.. :p

Klemmer alltid pappa og stemora mi når vi sier hade..
Men er ikke alle det blir like naturlig å klemme, mamma f.eks klemmer jeg aldri.. :/
 
Jeg er nok en mellom ting... Mannen min og jentene mine kan jeg klemme dagen lang, og liker å gi en god klem til familie og venner... Gir familie og venner en klem om det er lenge siden vi møtes,  men de jeg er rundt hver dag, går jeg ikke å klemmer på nei... :)
 


Sin skrev:
Jeg er dessverre ingen klemmer... det blir for tett på for meg. Jeg klemmer fordi det er forventet av meg, men jeg kunne nok fint klart meg uten om det ikke hadde vært for "klemmemaset".


sånn er jeg også... klemmer mann og barn da, og noen få venner går det greit med.. men klemmer i hytt og gevær kan jeg klare meg uten...
 
Back
Topp