er du "den fødte mor"?

alltidlente

Glad i forumet
Har tenkt mye over dette siden jeg fikk barn- for meg virker det som om noen "trives" bedre som mødre enn andre..
Tror dere dette stemmer? Eller er alle like mye "de fødte mødre"??

Dette blir sikkert som å banne i kirka[:-][X(]- jeg elsker barna mine- men elsker ikke alltid å være mamma[X(]
Er det fordi jeg er for selvopptatt? For ung? eller er jeg rett og slett en person som ikke er som født til denne "jobben"?

Som pappa kan man jo, mer eller mindre, "melde seg litt ut" dersom man ikke trives i pappa-rollen.. det kan man jo strengt tatt som mamma også- men morsinnstinktet er jo der uannsett.. ansvarsfølelsen man har for barna sine forsvinner jo aldri..Jeg vil jo heller ikke gå glipp av noe - selv om jeg føler jeg ofte må "streve" for å få alt til..

Jeg har to barn(tvillinger)- og grunnen til at jeg ikke skal ha flere er fordi jeg rett og slett ikke syns det er så fantastisk å være gravid/ha små barn.. er glad for at mine er blitt litt større for nå begynner det å bli bedre- jeg trives mer i den rollen som liksom skal være det mest naturlige i verden. Men sliter ofte med dårlig samvittighet for at det ikke har vært naturlig for meg slik det virker som om det er for alle andre...

Ble rotete dette her- men egentlig lurer jeg på om det er JEG som har problemer eller om det finnes noen som rett og slett ikke er født til å være småbarnsmamma?
 
*ikke quote er du snill*[:)]
 
Jeg tror nok at noen er født til det og virkelig elsker det.Andre de er mødre og elsker sine barn såklart.Men er ikke like lidenskaplige i morsrollen
 
ORIGINAL: Snorkefrøken

)Skjønner godt hva du mener jeg [:)]

Tror bare vi mennesker er forskjellige. Jeg har heller ikke så mye til overs for babytiden og gruer meg litt til at jeg skal igjenom det igjen (nr to på vei). Førstemann er nå to år og ting blir bare bedre og bedre synes jeg. Men det er dager jeg gjerne skulle sluppet unna mamma-rollen og bare vært meg. Synes iblant det kan bli veldig altoppslukende og blir nesten litt skremt. Andre venner av meg gråter hvis de skal være borte fra ungene en helg, mens jeg synes det er digg!

Men samtidig så ville jeg ikke vært den lille foruten, men jeg har skjønt at for meg er det viktig å både være mamma og "bare meg" da trives jeg best. (og jeg var over 30 da jeg fikk nr en så jeg kan ikke skylde på at jeg er for ung [;)]

Akkurat sånn er jeg og [:)] godt å høre at andre er like[:)]
 
 
 
Jeg har også tenkt en del over det der etter at jeg fikk barn. Tror jeg er det du kaller "den fødte mor". Har alltid ønsket meg mange barn, trives utrolig godt med jobben, liker rot, bråk og kaos rundt meg, og elsker utfordringene.

Jeg tror de aller fleste er akkurat like glade i barna sine uansett hvor mye eller lite de liker "mammajobben", og at det helt fint går an å gjøre en super jobb selv om man ikke elsker mammarollen. Når jeg sammenligner meg med de av mine bekjente som ikke "trives" like godt som mødre, så virker det som forskjellen mellom oss er at de blir mye mer slitne av jobben enn jeg blir. Litt sånn som alle andre jobber med andre ord, til bedre du trives, til mindre sliten blir du.
 
Er absolutt ikke den fødte mor...er ikke ment for å være mor egentlig ...
 
Jeg er ikke den fødte mor... men jeg er den beste i følge barna mine [;)]
 
Jeg elsker mammarollen, og håper jeg får mange barn! [:D] Jeg er en av de som griner litt på nesen når jeg må låne sønnen min vekk litt [8D]

Men jeg tror ikke jeg er en bedre mor enn andre av den grunn!
 
Vet ikke hva som skal til for å gå under katogorien den fødte mor.

Men jeg har elska barn siden jeg var et barn selv, passa altid de som var mindre enn meg, passa på at alle hadde det bra.
Sånn har det forstsatt hele livet mitt. har ønska meg barn så lenge jeg kan huske. har vært mitt mål med livet å få barn. være en god mamma og bare nyte tiden som mamma til det fulle. jeg får aldri nok. syns det er like kjipt vær gang jeg har barn på besøk å de skal reise hjem. unasett å sliten jeg er.
Når jeg var 12 fikk tanta mi baby. jeg var hos de når babyen var 1 mnd å var der ei uke.
Når jeg skulle dra begynte jeg å grine. klarte nesten ikke å skilles fra babyen. syns det var helt grusomt.
Jeg var hos tante vær langhelg og ferie til jeg var 17-18 å jeg syns det var helt fantastisk med de små ungene fra de var baby. elska å bære de, lukte de, bade de, skifte på de, stå opp på natta og mate. våkne om morgenen å gi de mat. alt..
Jeg bare ser så frem til alt med å bli mor. å føleg jeg er klar for alle utfordringer det måtte by på.
Føler meg selv som den fødte mor. og familien min mener også jeg er d.

Så kjedelig at det skal være så vanskelig å bli det !!
 
Jeg er den fødte mor ja - men det er ikke dermed sagt at jeg elsket å gå gravid (hadde tunge svangerskap), eller elsker nattevåk og barneskrik, eller å sitte på lekeplassen i voksenutgave av utedress (bare for å få det klart, jeg eier ingen utedress[8D]) og grave i sandkassen.
Jeg har aldri vært en "barn-person", passet ikke barn da jeg var yngre, og følte meg ukomfortabel blant barn. For mye bråk og en kunne jo ikke snakke fornuftig til de[X(]

Men å få egne barn er jo noe totalt annet. Jeg elsker å være der for barna mine, og gi de ubetinget kjærlighet. Jeg elsket å ha små babyer - selv om det pga sykdom var forferdelig tøft til tider - og jeg prøver å verdsette hver eneste periode de går gjennom mtp alder.
Men jeg er nok ingen typisk mammaperson slik en del kanskje ser på mammatypen (f.eks liker å leke sammen med småbarn, kjempetålmodig, kreativ og "huslig", tåler høye lyder og kaotiske tilstander etc). Jeg synes det er herlig å være uten et av barna av og til og bare få være meg selv - men jeg er likevel den fødte mor ut i fra min egen definisjon og livet mitt hadde vært så mye fattigere uten barn.[:)]
 
Back
Topp