Er det synd på enebarn??

Nei, det synes jeg ikke, selv om jeg har fått merke ulempene ved det å være enebarn. I barneårene savnet jeg det å ha søsken, og jeg kjedet meg ofte. Nå som jeg er voksen har jeg ikke det samme savnet.


Vi hadde nylig denne debatten på arbeid. En kollega av meg uttrykte at han synes det er synd på enebarn. Selv har han syke foreldre, og det hviler mye ansvar på ham ettersom han ikke har søsken. Samtidig så er det ingen selvfølge at søsken har god kontakt og at de er med på å "dele byrder". Mannen min har tre søsken, men det er kun han som besøker faren sin.
 
Jeg syns synd på de enebarna som ønsker søsken.
Jeg ser at jenta min har godt av å ha en bror og at hun var mye mer rastløs før han kom. Det er selvfølgelig ikke bare harmoni og velstand, men jeg ville valgt søsken any day.

Jeg har selv fire søsken og ville aldri vært foruten.

Generelt syns jeg ikke synd på enebarn, da, for noen trives jo godt slik.
Men det er jo fordeler og ulemper med begge deler. Hvis det er synd på enebarn som ønsker seg søsken, så er det jo like synd på de med søsken som ønsker de ikke hadde det pga mye krangling, mindre kontakt/oppmerksomhet fra foreldrene, mindre oppfølging og tid fra foreldrene, sjalusi, ofte blir tilsidesatt fordi en baby krever mor osv.

Det er mye positivt med å ha søsken, er glad jeg har det selv og har valgt å få flere barn selv. Men eldste var enebarn til han var 6 år og han fikk mye positivt ut av det som andre med søsken fra tidlig alder ikke fikk. Og omvendt selvfølgelig.
 
Men det er jo fordeler og ulemper med begge deler. Hvis det er synd på enebarn som ønsker seg søsken, så er det jo like synd på de med søsken som ønsker de ikke hadde det pga mye krangling, mindre kontakt/oppmerksomhet fra foreldrene, mindre oppfølging og tid fra foreldrene, sjalusi, ofte blir tilsidesatt fordi en baby krever mor osv.

Det er mye positivt med å ha søsken, er glad jeg har det selv og har valgt å få flere barn selv. Men eldste var enebarn til han var 6 år og han fikk mye positivt ut av det som andre med søsken fra tidlig alder ikke fikk. Og omvendt selvfølgelig.

Jeg mener også det at det er fordeler og ulemper med begge deler. ;)
 
ikke når de er små Noen enebarn lærer kanskje ikke like godt og dele, vente på tur osv som dem med søsken (overhode ikke alle :-) )

Men når de er voksne og mister foreldrene sine, da synes jeg det er synd at de ikke har noen og dele sorgen med. Vi vet jo ikke hvordan livet deres blir... Om de selv får mann og barn, gode nære venninner/kamerater osv.... Så i utgangspunktet synes jeg det er kjekkest når de er flere :-)

Godt sagt :)
 
Føler ikke det har vært så veldig synd i meg :p men jeg trivs utrolig godt som enebarn da, både i barndommen og i voksenlivet :)
 
Det er ikke synd på enebarn. Jeg er selv enebarn og har aldri tenkt at det var synd på meg, selv om andre gjorde det. Det er først som voksen at jeg savner søsken, men ikke så mye at det plager meg.

Jeg vokste opp i en stor familie, der mamma hadde 4 yngre søsken, besteforeldre, oldemor og andre slektninger i nærheten og nabobarn å leke med. Følte meg aldri ensom. Men så trives jeg godt i eget selskap :)

Jeg ville egentlig ikke ha hverken mann eller barn. Men når den rette dukket opp, så ønsket jeg meg 4 barn! :D
 
Synes ikke synd på enebarn sånn generelt sett nei. Har man gode venner eller andre nære familiemedlemmer (eller bare trives i sitt eget selskap!) så går det nok helt fint å ikke ha søsken. Når det er sagt er jeg veldig glad jeg ikke er enebarn selv, og jeg ønsker ikke at datteren min skal bli enebarn. Søsken er kjekt å ha.
 
Synes ikke det er synd på de som er enebarn. Som de over her skriver, det er jo fordeler og ulemper med alt. Og det er nok mye som spiller inn.
Jeg var ganske sjalu på min venninne som var enebarn når jeg var lita og i ungdomstiden, for min lillebror var en pain in the ass. Vi kranglet stort sett hele tiden og var aldri enig. Nå som vi er blitt voksne er han stort sett god å ha.
 
Back
Topp