Er det innafor å skape litt debatt?

Uten å utdype det noe mer så har vi allerede risiko for alvorlige sykdommer og kommer til å velge bort om vi kan.
 
Et veldig vanskelig valg å ta når man står oppi det tenker jeg. Vi har bekjente med barn med downs syndrom, og det er fantastiske barn! [emoji173]️ Men, for vår egen del så har vi vurdert å søke om abort dersom vi kommer i situasjonen selv. Det kan godt hende at situasjonen blir annerledes når vi står der selv. Men jeg er så utrolig redd for at livene våre skal bli «ødelagt» av å være inn og ut av sykehus, stadig leve i frykt for om barnet vårt vil overleve, gi opp jobbene våre / drømmene / mulighetene. Vi har begge to «levd i et helvete» av ulike årsaker de siste årene, og jeg orker bare ikke et slikt liv lengre nå som vi er kommer ut av det. Man må ofre mye av eget liv selv med friske barn, men med alvorlig syke barn må man ofre enda mer og evt aldri få leve det livet du har jobbet mot i så mange år.

Muligens egoistisk, men jeg syntes det er godt at man kan være ærlig med seg selv og si at man ikke ville taklet det. Vi er alle forskjellige, og vi har alle forskjellige utgangspunkt.
 
Jeg tenker at dette med å kunne sjekke etter et syndrom er en falsk trygghet. Hva med andre utviklingshemminger? Som kan arte seg mye tyngre. Og som ikke synes på noe prøve.

Jeg jobber med utviklingshemmede og kan trygt si det er ting jeg er mer bekymret for enn akkurat Downs syndrom. Jeg ville ikke tatt abort, men forstår at andre tar valg ang det ut i fra eget sted.
 
Trøndergull skrev:
Det jeg synes er sjukt er at man ikke skal få vite om det med mindre man er i risikogruppen. Har en 37-åring mindre rett til å bestemme over sin kropp og sin familie enn en 38-åring? Det er klart det er et vanskelig valg, men vi er da voksne mennesker som kan ta stilling til om vi vil ha informasjon eller ikke.
Klikk for å utvide …

Sånn er det i samfunnet. Å teste koster penger og man må sette grensa et sted og da har de satt den der pga forekomst etter alder.

Man kan jo betale for å sjekke det selv, hvis man ønsker det.
 
Jeg har selv et barn med DS:) Og han er helt fantastisk! Selvsagt har vi litt andre utfordringer enn en "vanlig" familie, men det fungerer godt.

Man vet aldri om man får et friskt barn. Barna kan ha andre sykdommer og vansker når det blir født. Eller sykdom og skader kan oppstå i ettertid. Tenker at det er mye som er verre enn DS. Vi vet vertfall noe om hva som evt kan vente oss, og har mulighet til å tilrettelegge for det. Man har mye mer kunnskap om DS nå, ift for 20 år siden. Og vet at de kan få til mye, og ha et godt liv.

Man har selvsagt lov til å velge selv. Jeg ser ikke ned på noen som velger det ene eller det andre. Men håper at de som kommer i den situasjonen får ordentlig informasjon ang valget. Det er desverre mye feilinformasjon hos helsepersonell.

Mitt største håp er at vi ikke får et sortetingssamfunn slik som f.eks Danmark der ca 99% tar abort. Synest det er trist. Vi trenger personer som er "annerledes" i samfunnet vårt. De gjør verden til et bedre sted. Og oss til bedre mennesker.
 
Jeg har tenkt på dette mange ganger, barn med DS er fantastiske, jeg har jobbet med noen.
Men jeg kjenner det er vanskelig å svare på, jeg vet ikke om jeg ville vært en bra nok og klart å strekke til.
Jeg vet samboer hadde ville valgt å beholde men jeg syns det er umulig å svare på før man står oppi det.
 
AppelsinA skrev:
Jeg har selv et barn med DS:) Og han er helt fantastisk! Selvsagt har vi litt andre utfordringer enn en "vanlig" familie, men det fungerer godt.

Man vet aldri om man får et friskt barn. Barna kan ha andre sykdommer og vansker når det blir født. Eller sykdom og skader kan oppstå i ettertid. Tenker at det er mye som er verre enn DS. Vi vet vertfall noe om hva som evt kan vente oss, og har mulighet til å tilrettelegge for det. Man har mye mer kunnskap om DS nå, ift for 20 år siden. Og vet at de kan få til mye, og ha et godt liv.

Man har selvsagt lov til å velge selv. Jeg ser ikke ned på noen som velger det ene eller det andre. Men håper at de som kommer i den situasjonen får ordentlig informasjon ang valget. Det er desverre mye feilinformasjon hos helsepersonell.

Mitt største håp er at vi ikke får et sortetingssamfunn slik som f.eks Danmark der ca 99% tar abort. Synest det er trist. Vi trenger personer som er "annerledes" i samfunnet vårt. De gjør verden til et bedre sted. Og oss til bedre mennesker.
Klikk for å utvide …

Jeg har ingen tvil om at personer med DS kan få til mye og ha et utrolig godt liv. Ei heller bestrider jeg at det finnes andre sykdommer som er verre, eller at det kan oppstå skader/sykdommer etter fødsel. I noen tilfeller kan man likevel velge det bort som med f.eks DS. Det var det jeg ville høre litt tanker rundt.

Jeg er også helt enig i dette med informasjon. Det er utrolig viktig at man tar et informert valg og der håper jeg virkelig sykehusene er gode.

Nå snakker jeg for meg selv, men jeg er utrolig glad for at ikke alle velger bort DS, selv om jeg ville gjort det selv. Det går overhodet ikke på person. Alle barn og voksne jeg har møtt med DS har vært fantastisk gode individer. Og jeg er enig i at vi trenger personer som er annerledes i samfunnet. For meg går det mer på at jeg ikke ønsker å leve et mer begrenset liv. Jeg vil at barna skal bli selvstendige og leve egne innholdsrike liv som voksne - det er ingen garanti med DS. Dessuten følger det ofte med en rekke andre sykdommer og syndromer med DS. Funksjonsnivået varierer veldig og det vet man ikke på forhånd. Så når jeg blir gitt et valg ville jeg ikke valgt det. Det står stor respekt av de som gjør det [emoji4]
 
I teorien tenker jeg at vi burde velge bort dersom det viser seg at det er et barn med DS. Jeg er usikker på om vi har kapasitet til det sammen med vår sønn, hund og krevende jobber.

I praksis tror jeg vi ville beholde barnet uansett, da jeg merker jeg allerede elsker vårt ufødte barn! :love017
 
Jeg hadde beholdt, det hadde nok blitt vært siste barn da, men men.
Kunne aldri tenkt meg å ta abort uansett grunn. Har en nevø på 4 år som er autist (vet det ikke er det samme og kan nok ikke sammenlignes) men, jeg kan bare ikke tenke meg hverdagen uten han. Han er helt herlig.
 
Forferdelig vanskelig tema! Jeg er faktisk ganske usikker også kjenner jeg.
Jeg er kronisk syk og tror det hadde blitt veldig vanskelig, men samtidig så har jeg tro på at man klarer det meste om man må.
Har også en gutt som har astma og som er mye på sykehus, er utmattende bare det!

Jeg vet faktisk ikke om jeg kan svare på det uten æ ha vært i situasjonen selv
 
Mamma09og19 skrev:
Sånn er det i samfunnet. Å teste koster penger og man må sette grensa et sted og da har de satt den der pga forekomst etter alder.

Man kan jo betale for å sjekke det selv, hvis man ønsker det.
Klikk for å utvide …

Man kan betale for tidlig ultralyd, ikke for fosterdiagnostikk. Bioteknologiloven sier at private ultralydtilbydere ikke har lov til å aktivt gå inn for å telle nakkefolder. I praksis gjøres det likevel, og kvinnen henvises videre. Blodprøven som kan indikere kromosomavvik er det ikke lov å betale for privat. (kilde: https://www.dagensmedisin.no/artikler/2018/04/16/-alle-kvinner-bor-fa-tilbud-om-tidlig-ultralyd/)

Samtidig er det noen stemmer som ønsker å forby muligheten til å søke abort når man vet om kromosomavvik. (https://www.vg.no/nyheter/innenriks...D-QMmLEU&utm_content=row-7&utm_source=vgfront)

Selv har jeg en partner som ikke kan se for seg et liv med et annerledes barn, og ikke noe nettverk her jeg bor. Derfor har jeg prøvd og lest meg litt opp på hvilke muligheter som finnes.
 
Vi er enige om å fjerne ved påvist avvik, ikke fordi vi ikke hadde blitt glad i barnet, men fordi det vil være for krevende for oss til å ta et aktivt valg om å beholde. Om det skulle oppstå ting som man ikke kan oppdage på forhånd, så måtte vi jo takle det, og hadde nok klart det på et vis også. Men uten noe nettverk, venner, familie eller noe slikt i nærheten og aldri noensinne noen mulighet for avlastning, så er det bare å krysse fingrene for at det går bra. Det kan jo være krevende nok å aldri ha mulighet til barnevakt eller en natt med bare oss to voksne, uten at det er barn med spesielle behov inne i bildet.
 
Når det gjelder DS er jeg veldig usikker fordi det er så varierende hvor mye preget de er. Så tør ikke svare på det uten å være der. Vi står jo derimot oppe i et valg med annen type kromosomavvik med mye verre følger om morkakeprøven viser avvik. Der er vi enige om at det blir å avslutte svangerskapet hvis det blir aktuelt. Dette er et svært veloverveid valg som vi har snakket om siden vi fikk vite jeg var bære.
 
Trøndergull skrev:
Man kan betale for tidlig ultralyd, ikke for fosterdiagnostikk. Bioteknologiloven sier at private ultralydtilbydere ikke har lov til å aktivt gå inn for å telle nakkefolder. I praksis gjøres det likevel, og kvinnen henvises videre. Blodprøven som kan indikere kromosomavvik er det ikke lov å betale for privat. (kilde: https://www.dagensmedisin.no/artikler/2018/04/16/-alle-kvinner-bor-fa-tilbud-om-tidlig-ultralyd/)

Samtidig er det noen stemmer som ønsker å forby muligheten til å søke abort når man vet om kromosomavvik. (https://www.vg.no/nyheter/innenriks...D-QMmLEU&utm_content=row-7&utm_source=vgfront)

Selv har jeg en partner som ikke kan se for seg et liv med et annerledes barn, og ikke noe nettverk her jeg bor. Derfor har jeg prøvd og lest meg litt opp på hvilke muligheter som finnes.
Klikk for å utvide …

Man kan dra til Sverige eller Danmark å ta nipt test :)
 
Føler det er umulig å si noe sikkert før man er i den situasjonen.. og det kan jo være veldig alvorlig eller ikke så alvorlig.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp