Er det ingen par som går fra hverandre som venner lenger?

OdaM

OdaM

Elsker forumet
Det virker som om det er full krig når kjærester går fra hverandre nå for tiden. At enten har mannen vært utro, eller så er han en drittsekk som ikke bryr seg om ungene, eller så er han voldelig. 
Jeg har oppfattet det sånn at de fleste har et ganske så stramt forhold til eksen, og snakker kun når ungene skal til pappaen eller omvendt. 

Er det feil å gå fra hverandre hvis man føler at den andre rett og slett ikke er den rette? At dette er en bagatell, og man må da for søren holde sammen for ungenes skyld.
At man har vokst fra hverandre, men enda er utrolig glad i hverandre. 
Jeg og min kjære er på det stedet nå, og det er utrolig vanskelig. Sliter med dårlig samvittighet for barnet vårt. For det er ikke vanskelig for oss å leve under samme tak. Men vi er unge, har våre krangler og uenigheter, men føler bare ikke noe mer for hverandre lenger. Vi er gode, gode venner og en fin familie. Men ikke kjærester. 
Når vi gjør det slutt kommer vi til å ha god kontakt, og spise middag sammen kanskje et par ganger i uka osv. 
Jeg kan trygt si jeg er UTROLIG glad i han fortsatt, og vet at jeg alltid kommer til å være det. 

Syntes dere at det burde være skikkelig ille før man velger å gjøre det slutt, og at grunnen "han/hun er ikke den rette" er for dårlig? 
 
Tja..kjenner flere som har gjort det slutt og er gode venner i dag, godt sammarbeid med unger og alt 

Synd om det er full krig, det ødelegger så mye for ungene! Man får legge personlig dritt og bitterhet til side til fordel for ungene og gå videre med eget liv og prøve være venn med x-en
 

Rebecca85 skrev:
Tja..kjenner flere som har gjort det slutt og er gode venner i dag, godt sammarbeid med unger og alt 

Synd om det er full krig, det ødelegger så mye for ungene! Man får legge personlig dritt og bitterhet til side til fordel for ungene og gå videre med eget liv og prøve være venn med x-en
Helt enig!!!
 
Se for deg kjæresten din sammen med en annen jente. Kose med henne, være god mot henne og kanskje til og med slutte med å spise middag sammen med deg og ungene et par ganger i uka fordi hun ikke vil det.

Hvis du synes det høres helt alright ut og at du ikke kjenner sjalusimonsteret komme snikende så er det helt rett å gå fra hverandre som gode venner ja. Da virker det som du bryr deg om han på en helt vennskaplig måte og vil han bare alt godt, samma hvem det er med. (og så lenge den personen er bra for ungene dine selvfølgelig)

:)
 
Jeg gjorde det slutt med eksen min for en del år siden fordi jeg ikke følte at vi passet sammen lenger. Vi hadde veldig god kontakt og var gode venner etter det ble slutt. Her var det ingen barn inni bildet da. Vi mistet kontakten da han fikk seg ny kjæreste (hehe)...
 
Det må da være mye bedre å skilles som venner, enn å vente til det er "full krig" før man går fra hverandre. Barnet vil jo også komme bedre ut av det dersom foreldrene fortsatt kan være venner og ha en hyggelig tone :)
 
Jeg hadde en samboer for noen år siden (ingen barn i bilde), og vi gikk fra hverandre som venner. Veeel det ble slutt i en stor krangel, jeg kastet han ut, men vi ble venner igjen etterpå. Holdt kontakten i flere år, gikk på cafe i ny og ne og pratet. Jeg besøkte foreldrene hans etc. Helt frem til jeg ble gravid faktisk, det taklet han dårlig siden jeg alltid sa jeg ikke ville ha barn når vi var sammen.....
 
Vi er veldig gode venner vi.. :)
 

rodstilk skrev:
Vi er veldig gode venner vi.. :)

Så godt! Kan jeg spørre hvorfor dere gikk fra hverandre?:)
 

Mallory Weiss skrev:
Lurer på hvordan det er mulig å bli så innmari uvenner med noen man har likt nok til å få barn med.

lett det, hvis den ene parten gjør noe utilgivelig.. som utroskap, løgn, bedrag osv osv...
 
Ein eg kjenner snakka faktisk om dette. Han har barn med to forskjellige damer, men har eit godt forhold med begge to. Sammarbeidar godt, og ingen knivar i strupen på kvarandre.

Så i jula var han på fest med ein vennegjeng, og to skilte damer satt å slengte dritt om x-mennene sine. så han spurte om dei ikkje hadde eit einaste bra ord å seie om mannfolka. Noko dei ikkje hadde. Dei blei skikkelig sure, og spurte etter hans x-damer, korleis ting fungerte der. Han sa dei fremdeles var gode venner. Då fekk han til svar at då var det han det var noko gale med, og at damene berre var sammarbeidsvillige.
Så han har litt samme feeling som du.

elles trur eg vi berre høyrer meir om dei kjipe brudda enn dei gode. Er jo ikkje så interessant å klage/sleppe ut frustrasjon om dei gode brudda, ei heller å lese om :P
 
så lenge man er 100% sikker på at det ikke er noe mer, at det rette er å gå fra hverandre så tror jeg barna dine senere vil bli glad for det...
mamma og pappa ble skilt da jeg var rundt 9 år, de kranglet så og si aldri, men det var ikke mer å hente der, men dermed kunne de skilles som gode venner:)
jeg er nå 33 år og denne julen feiret de sammen her hjemme med oss og det er bare et par dager siden mamma ringte pappa på jobb for å spørre om noe, de pratet litt, hun spurte om han var veldig travel etter en stund, han sa ja men det var så koselig å prate så pratet de litt til:)
jeg er veldig glad for at det er slik:)
 

sorciere_ skrev:
Ein eg kjenner snakka faktisk om dette. Han har barn med to forskjellige damer, men har eit godt forhold med begge to. Sammarbeidar godt, og ingen knivar i strupen på kvarandre.

Så i jula var han på fest med ein vennegjeng, og to skilte damer satt å slengte dritt om x-mennene sine. så han spurte om dei ikkje hadde eit einaste bra ord å seie om mannfolka. Noko dei ikkje hadde. Dei blei skikkelig sure, og spurte etter hans x-damer, korleis ting fungerte der. Han sa dei fremdeles var gode venner. Då fekk han til svar at då var det han det var noko gale med, og at damene berre var sammarbeidsvillige.
Så han har litt samme feeling som du.

elles trur eg vi berre høyrer meir om dei kjipe brudda enn dei gode. Er jo ikkje så interessant å klage/sleppe ut frustrasjon om dei gode brudda, ei heller å lese om :P
For noen blåste kvinnfolk, om det var noen det var noe galt med der så var det vel heller dem. 

Det er rart å tenke på ja at folk som har vært SÅ glad i hverandre nærmest kan hate hverandre når de går fra hverandre. Broren min og dama var jo så forelska for 10 år siden, men de snakket ikke til hverandre etter de gikk fra hverandre. Var ingen der som hadde vært utro eller noe sånn, de var bare lei av hverandre. De kommuniserer på en måte nå, men det er dama som er vanskeligst her, ofte hun ikke svarer på sms eller mail som broren min sender til henne, noe som er ganske teit når kommunikasjonen dreier seg om deres felles unger. 
 
Vi er veldig gode venner, og har vel vært det hele veien..Untatt noen småfeider her og der. Men samarbeider godt, og vi fant også på ting sammen med mini.. Helt til han fant seg ei supersjalu dame.. 
 
Selvfølgelig vanskelig å forstå om man ikke har følt det selv. Her er det bittert, men jeg har ikke sett/snakket med han siden jeg var seks uker gravid. Løgn, løgn og atter løgn var det å hente fra den mannen. Sannheten kom så altfor godt frem litt for sent...

Og jeg syns du har en god grunn til å avslutte forholdet. Aldri støttet "stay together for the kids"-prinsippet og syns foreldrenes lykke kan komme over barnas behov for å ha begge foreldrene i samme hus. Ja, man er foreldre, men jaggu er livet for kort til bo i et kjærlighetsløst forhold.
 
Høres kanskje rart ut,men min x altså far til min datter er en av mine bedre venner. Lett for at det kan bli litt krangling og uenigheter i begynnelsen,men det er vel naturlig etter og ha vert sammen i flere år og man skal leve aleine med litt sjalusi og usikkerhet. Men er man ærlig og klarer å bite i seg en del i begynnelsen kommer man langt. Ikke minst begge tar seg sammen for barna og tenker på deres beste,ikke eget beste liksom. Ja det kan være tøfft,men så absolutt verdt det etter min erfaring. Vi har veldig god kontakt og begge har funnet seg "nye" som også setter pris på vennskapet for det gjør ting så mye enklere. Ikke minst i forhold til felles venner man ofte har etter avsluttet forhold.
 
Det er mange, særlig unge folk, som tror at det å være sammen med noen skal være rosenrødt og sommerfugler i magen hver dag, og så takler de det ikke når hverdagen inntreffer fordi de tror det er noe feil med forholdet som gjør at de ikke føler den stormende forelskelsen hele tiden. I mine øyne er det viktigst å være venner, uansett, så har man det beste grunnlaget for å få det fint sammen. Lidenskap må jobbes med for å opprettholdes slik at den ikke drukner i sure sokker, oppvask, bleieskift og hverdagskrav. Jeg synes det høres fullstendig fjernt ut å bryte opp en familie fordi man ikke føler seg som i en hollywood-film hele tiden hvor alt bare "feels so right", med mindre man faktisk har gjort en seriøs og langvarig innsats for å få tilbake kjærestebiten i forholdet, uten at det har virket.
 
Vi hadde det sånn. Det er det nok mange som har, men ikke alle snakker om det, ofte fordi det ikke blir sett på som "gyldig grunn" til å avslutte et forhold.

Når det gjelder biten med å spise sammen et ar ganger i uka osv.. NÅ høres det nok sikkert ut som en god idé, men den dagen det kommer en ny kjæreste inn i bildet vil dere kjapt merke at det ikke er så enkelt å opprettholde.

Lykke til:)
 

OdaM skrev:

rodstilk skrev:
Vi er veldig gode venner vi.. :)

Så godt! Kan jeg spørre hvorfor dere gikk fra hverandre?:)
Vi kranglet som hund og katt.. Dårlig økonomi, slitne osv.. Krangler en del fremdeles, men vi feiret jul sammen for ungenes del f.eks. :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp