Jeg sa det før første fødselen min jeg å. At jeg skulle klare meg uten smertelindring. Når jeg hadde ligget et døgn på sykehuset med sterke rier som påvirket livmorhalsen aaaalt for sakte... Så ble jeg nesten påtvunget epidural. Ikke at jeg lenger var så vanskelig å overtale. Hva som helst! Jeg hadde ikke peiling på hva jeg gikk til å jeg var overhode ikke forberedt på at det kunne ta så utrolig lang tid. Jobbet i to døgn med de f******** riene.
Heldige er de som slipper at det er så langvarig.
Når det er sagt vet jeg ikke om jeg hadde turt å føde uten epidural selvom fødselen ikke trakk ut så lenge... Jeg er litt sart og pinglete av meg
Du setter egentlig ord på det jeg tenker om epidural/smertelindring. En vet jo ikke hvordan en fødsel utarter seg og er man uheldig så kan dette vare og rekke og rett og slett tappe mor for alle krefter. Da er jeg så glad vi har et alternativ for å gjøre dette bedre for mor! Jeg var gjerne litt kjepphøy sjøl ved første fødsel og skulle absolutt bevise at jeg var dame nok til å tåle en fødsel, og det var jeg jo...Men det skal også sies at fødselen utviklet seg helt fint med normal progresjon og jordmor sa vel at dette var et "skolebokeksempel" på en fødsel
Fra jeg mistenkte at noe var på gang med de første murringene (ikke vonde) til det hele var overstått så gikk det 12 timer. Noen sliter laaaangt lenger enn det! Og det tar på kreftene. Det tror jeg på. Derfor sier jeg at jeg håper jeg er like heldig denne gangen og slipper smertelindring. Men kommer absolutt ikke til å kjenne på noen nederlagsfølelse om fødselen blir tøffere og jeg har behov heller. 
venter lillebror i midten av oktober 
