Hadde det veldig likt som deg når eg gikk gravid med nr 1. Eg var 21 år og mista kontakten med vennene mine. Dei spørte aldri om eg ville vere med på noko som helst meir. Eg prøvde å be dei på mat og kosekveldar heime hos meg. Av og til kom dei, men desverre avlyste dei ofte i siste liten for andre ting. Eg har samboer, men hans måte å takle graviditeten på var å drikke hver helg og vere med venner og jobb ellers. Så han såg eg knapt. Mine foreldre var heller ikkje glade for graviditeten, det var noe me ikkje snakka om. Men dei var alltid der. Etter barnet kom fikk eg jo litt besøk med ein gang, da ville dei jo kose litt med babyen. Mannen slutta med festingen osv, men han var jo fortsatt på jobb. Så følte meg mykje aleina når han var der.
No er barna større, krever mykje meir. Så no har eg nesten ikkje tid eller overskudd til å tenke på at eg er mykjr aleine med ungene om dagen, og eg nyter tiden heilt aleina framfor tv-en om kvelden

mange av vennene mine har fått barn, og me skriver ofte melding til hverandre. Spør om korleis det går, korleis parforhloldet av og til kan vere, dei spør veldig mykje om tips og råd ang babyen. I tillegg til at vi prøver å treffes gjevnlig

eg har rett og slett fallt til ro med å vere heime, og eg trivst veldig godt med å sitte aleine og nyte stillheten. Samtidig som eg gledar meg til å vere med venner
Med innlegget mitt vil eg sei at eg skjønner ensomheten din, men det kjem til å bli bedre!

prøv å finn deg hobby som nokon skriver over her. Strikk babyteppe, det er ganske lett, men tar tid. Og tiden flyger ofte når man endelig gidder å sette seg ned. Innbilla meg sjølv alltid at eg hatar å strikka, men når eg blir overtalt til å begynne.-blir eg sittande lenge

men er fel til å ikkje fullføre arbeidet

du er sterk!

hold ut, så blir alt bedre. Du får deg heilt sikkert nye venner på barseltreff og lignande etter fødsel. Prøv å be vennene dine heim til deg på mat, eller berre snacks og film
Lykke til
