Englesmil
Betatt av forumet
Lurer snart på om jeg blir gal...føler meg en smule oppgitt, trist, frustrert og tom...alt på en gang..
Vel kan vel fortelle at d hele startet for 4 uker siden...
Min søster fikk meg til å ta en test da vi var på jentetur og du man kan vel si at sjokket var stort, da jeg ble gravid på p-piller... og var 4-5 uker på vei allerede... men burde vel ha skjønt det... men alt hadde sin forklaring.. kvalmen og svimmelheten kom ifra nakken som jeg har slitt med siden en trafikk ulykke i 2006 og dobesøkene var helt sikker blærekatar...hehe... er det mulig.... resten av turen var et eneste surr av tanker.. og det værste var at min kjære var hjemme...åååå som j savnet han...var vel like sjokkert han også.. et år for tidelig i forhold til planen, men ikke mindre etterlengta og elsket..
dagene gikk og det gikk litt mer opp for oss hva s,om skulle skje... planer ble lagt og terminen sånn ca regnet ut til 10 juni.. ååååå som vi gledet oss....
så kom blødningen...men prøvde å slå meg til ro med at det va mindre enn ved mens...ringte til legen og fikk beskjed om å ta det me ro... 5 dager senere kom riene..og jeg husker jeg sa at dette går aldri bra..har aldri opplevd rier, men har hatt sterke menssmerter...men dette var noe annet... 36 timer med lite søvn og mye smerter...så kom pressveer og til slutt fosteret... har aldri vært mer fortvilet og takker virkelig for at min kjære og min søster var der akkurat da...
hele torsdagen og deler av fredagen har bestått i alt ifra hyling, krampegråt, forbanning og skyldfølelse til fullstendig tomhet og følelsen av å være maktesløs... fredag var det rett til lege... og med min kjære trygt ved min side var vi sånn passe forberedt på det legen hadde å si... eller var vi egentlig det...?
Vel kan vel fortelle at d hele startet for 4 uker siden...
Min søster fikk meg til å ta en test da vi var på jentetur og du man kan vel si at sjokket var stort, da jeg ble gravid på p-piller... og var 4-5 uker på vei allerede... men burde vel ha skjønt det... men alt hadde sin forklaring.. kvalmen og svimmelheten kom ifra nakken som jeg har slitt med siden en trafikk ulykke i 2006 og dobesøkene var helt sikker blærekatar...hehe... er det mulig.... resten av turen var et eneste surr av tanker.. og det værste var at min kjære var hjemme...åååå som j savnet han...var vel like sjokkert han også.. et år for tidelig i forhold til planen, men ikke mindre etterlengta og elsket..
dagene gikk og det gikk litt mer opp for oss hva s,om skulle skje... planer ble lagt og terminen sånn ca regnet ut til 10 juni.. ååååå som vi gledet oss....
så kom blødningen...men prøvde å slå meg til ro med at det va mindre enn ved mens...ringte til legen og fikk beskjed om å ta det me ro... 5 dager senere kom riene..og jeg husker jeg sa at dette går aldri bra..har aldri opplevd rier, men har hatt sterke menssmerter...men dette var noe annet... 36 timer med lite søvn og mye smerter...så kom pressveer og til slutt fosteret... har aldri vært mer fortvilet og takker virkelig for at min kjære og min søster var der akkurat da...
hele torsdagen og deler av fredagen har bestått i alt ifra hyling, krampegråt, forbanning og skyldfølelse til fullstendig tomhet og følelsen av å være maktesløs... fredag var det rett til lege... og med min kjære trygt ved min side var vi sånn passe forberedt på det legen hadde å si... eller var vi egentlig det...?
