Enebarn og kun velge å få et barn

[Villrosa]

Jeg har en lillesøster som er attpåklatt. Med søsken som er 13, 15, 17 og 19år eldre enn henne. Hun har vokst opp som familiens midtpunkt, med nær kontakt med alle søsken. Gleden over hverandre har vært gjensidig og vi har funnet på utrolig mye gøy i årenes løp. Det skal sies at når forskjellen blir såpass stor som 19 år mellom oss følte jeg meg mer som tante enn søster da hun var liten. Men poenget er at uansett aldersforskjell kan man få glede av søsken

 

[Hønemor87]

Jeg ønsker ikke at folk som tror og mener skal svare men dere som er enebarn eller har valgt å kun få et barn

Jeg har ei frøken på rett under 2 år, jeg har veldig lyst at hun skal få oppleve å bli store søster. Men innen jeg har mulighet til å få fler barn er hun 5-6 år, vil hun da få gleden av søsken ?
Eller er det ikke noe "vits" å få flere barn da?

Jeg er også alenemor(håper såklart jeg finner en mann, men om det ikke skjer så vil jeg vurdere donor). Jeg ville helst ha mindre alders forskjell på barna, men håper jo den rette skal dukke opp etterhvert, økonomi er veldig viktig jeg vil ikke sette fler barn til verden en jeg har økonomi til, så skal tilbake til utdanningen i august.

Hva ville dere gjort ?
Får barn noe glede ut av hverandre med 6års aldersforskjell?

Jeg velger å svare da jeg har vert i samme posisjon i mange år. Jeg ble alene med datteren min når hun var 18 måneder. Og selv om planen i utgangspunktet var at vi skulle ha 2-3 barn ble det ikke slik. Omstendigheter gjorde til at vi var bare oss to frem til hun var 8. Hun var begynt å forsone seg med tanken om å være alenebarn og trives egentlig godt med det. Når hun var åtte traff jeg min nåværende samboer og ønsket om flere barn meldte seg umiddelbart. Jeg hadde jo flere ganger vurdert å reise til Danmark alene men frykt og uvitenhet holdt meg tilbake. Han hadde ikke barn fra før og samme ønske om flere barn. Vi trodde således at det skulle gå kjapt å så ett frø. Men først nå tre år senere er vi gravid med vårt første felles barn. Datteren min er nå 11 og det er masse følelser rundt det at snart kommer en ny baby. I begynnelsen synes hun det var flaut, hun var rett for at vi skulle glemme henne, at hun skulle få for mye ansvar, måtte dele og alt som egentlig følger naturlig med. Etterhvert som svangerskapet har gått har hun gått over til å være spent, glede seg og her til og med kjøpt gave til babyen for egne penger. Poenget mitt er at i den posisjonen du er i nå er det kanskje riktig å være bare deg og barnet ditt. Men livet forandrer seg, omstendighetene og forutsetningene forandrer seg så hvem vet

 

[Turkistliv]

Søsteren min fikk bare ett barn pga hun måtte fjerne livmoren grunnet kreft.
Barnet hennes er nå voksent, og har sagt til meg at hun har savnet søsken.
Tror at søsteren min hadde gitt henne det om hun hadde mulighet
Men dette er jo individuelt !