Enda en MA

[Stor&liten]

Hei dere.
Dessverre fikk vi dårlige nyheter på ul i dag (7+0). Har hatt fersk forsøk med innsett av blasto. Alt gikk fint i starten men har vært ekstremt plaget av overstimulering. Har blitt tappet for væske i buken og stort sett hatt mye ubehag. Men alt er jo liksom verdt det når man endelig får den positive testen.
I dag så de en gestasjonssekk og en plommesekk på str med noen som var 6+0. Ingen hjerteslag å se. Og med tanke på at dette var ivf så vet man jo at jeg er 7+0. Uansett: jeg må vente til mandag for ny ul TILFELLE dette snur. Jeg synes det er grusomt å gå hele helgen å grue meg til abortpillene på mandag. Noen andre som har vært gjennom det samme? Som også fikk beskjed om å vente, selv med IVF? hvorfor kan jeg ikke bare få cytotec nå og sette i gang? Gyn sa at det KAN snu, men jeg vet jo. Hun var også ærlig på det. Hun hadde dårlig tid. Dette er min 2 MA, har nå totalt mistet 5 ganger. Jeg er helt tom for håp og glede, gruer meg til å bli gravid igjen. Vet ikke hvorfor jeg skriver her egentlig - bare lurer på om dette har skjedd noen andre og hvordan det utartet seg.
Forrige ma ble svært dramatisk - ble lagt inn og de måtte fjerne svangerskapsrestene fra livmorsåpningen min. Jeg gruer meg så fælt til sånne smerter igjen. Noen som vet om MA 2 går enklere for seg?
Uff, jeg hører meg selv. Jeg bare er så sønderknust.

 

[Tigerbaby]

Kjenner meg igjen, kjære deg det er urettferdig
Måtte også vente nå sist. Først en uke før de bestemte seg for at jeg ikke trengte utskrapning tross forhistorien med at jeg nesten blødde ihjel, og at morkaken måtte trekkes løs under keisersnitt, og så måtte jeg vente en mnd før de innså at hcg bare steg og de måtte gjøre noe med saken før jeg ble gal. Var et annet sykehus enn jeg tidligere har vært på, hadde det vært forrige hadde jeg vært sendt i ambulanse og operert i det jeg begynte å blø

 

[Stor&liten]

Kjenner meg igjen, kjære deg det er urettferdig
Måtte også vente nå sist. Først en uke før de bestemte seg for at jeg ikke trengte utskrapning tross forhistorien med at jeg nesten blødde ihjel, og at morkaken måtte trekkes løs under keisersnitt, og så måtte jeg vente en mnd før de innså at hcg bare steg og de måtte gjøre noe med saken før jeg ble gal. Var et annet sykehus enn jeg tidligere har vært på, hadde det vært forrige hadde jeg vært sendt i ambulanse og operert i det jeg begynte å blø

Herregud så grusomt. Hvorfor klager de over rekordlave fødselstall når de ikke hjelper alle de som er ufrivillig barnløse? Jeg skjønner det bare ikke. Føler hjelpen som først er når det har gått galt er elendig. Uten noen oppfølgning verken psykisk eller fysisk.

Håper veien din har blitt lettere for det der er det verste man kan oppleve. At det dras ut sånn. Takk for svar håper det går bra med deg nå.

 

[Litjmora]

Hei dere.
Dessverre fikk vi dårlige nyheter på ul i dag (7+0). Har hatt fersk forsøk med innsett av blasto. Alt gikk fint i starten men har vært ekstremt plaget av overstimulering. Har blitt tappet for væske i buken og stort sett hatt mye ubehag. Men alt er jo liksom verdt det når man endelig får den positive testen.
I dag så de en gestasjonssekk og en plommesekk på str med noen som var 6+0. Ingen hjerteslag å se. Og med tanke på at dette var ivf så vet man jo at jeg er 7+0. Uansett: jeg må vente til mandag for ny ul TILFELLE dette snur. Jeg synes det er grusomt å gå hele helgen å grue meg til abortpillene på mandag. Noen andre som har vært gjennom det samme? Som også fikk beskjed om å vente, selv med IVF? hvorfor kan jeg ikke bare få cytotec nå og sette i gang? Gyn sa at det KAN snu, men jeg vet jo. Hun var også ærlig på det. Hun hadde dårlig tid. Dette er min 2 MA, har nå totalt mistet 5 ganger. Jeg er helt tom for håp og glede, gruer meg til å bli gravid igjen. Vet ikke hvorfor jeg skriver her egentlig - bare lurer på om dette har skjedd noen andre og hvordan det utartet seg.
Forrige ma ble svært dramatisk - ble lagt inn og de måtte fjerne svangerskapsrestene fra livmorsåpningen min. Jeg gruer meg så fælt til sånne smerter igjen. Noen som vet om MA 2 går enklere for seg?
Uff, jeg hører meg selv. Jeg bare er så sønderknust.

Hei.
Jeg har vært gjennom 5 MA siden april 2020 og på 4 av de har jeg måtte vente bare sånn i tilfelle. Den ene gangen hadde vi sett hjerte slå på de 3 tidligere ultralydene, så da slapp jeg å vente. Det er tungt, men jeg tenker det er bedre å vente litt til så tidlig i svangerskapet om det skulle vise seg å gå bra alikvel.
Når deg gjelder om det går enklere for seg så kan jeg bare si for meg selv at første gang var tyngst psykisk, men smerten var varierende fra gang til gang. Og det var ikke slik at de jeg var kommet lengst på var mest smertefulle heller.

Masse gode tanker og klemmer din vei

 

[Stor&liten]

Hei.
Jeg har vært gjennom 5 MA siden april 2020 og på 4 av de har jeg måtte vente bare sånn i tilfelle. Den ene gangen hadde vi sett hjerte slå på de 3 tidligere ultralydene, så da slapp jeg å vente. Det er tungt, men jeg tenker det er bedre å vente litt til så tidlig i svangerskapet om det skulle vise seg å gå bra alikvel.
Når deg gjelder om det går enklere for seg så kan jeg bare si for meg selv at første gang var tyngst psykisk, men smerten var varierende fra gang til gang. Og det var ikke slik at de jeg var kommet lengst på var mest smertefulle heller.

Masse gode tanker og klemmer din vei

Herregud 5 MA, jeg kan ikke forklare hvor lei meg jeg er for at du har måttet oppleve det. Så utrolig hjerteskjærende. Vet du hvorfor du har opplevd dette så mange ganger? Er redd jeg må gjennom det samme, forbereder meg nå på at min reise såvidt har begynt (selv om man ved hver positive test håper at dette blir siste gang).

Jeg bare kan ikke skjønne at dette faktisk kan snu, at der fortsatt er mulig at dette kan gå bra. Jeg har ikke noen tro, jeg har også minimalt med symptomer. Kjenner nå at denne MA er mindre psykisk enn forrige MA. Nå får jeg nytt fersk forsøk ivf allerede i mai - så har noe å se frem til. Det hadde jeg ikke forrige gang.

Hvordan går det med deg nå? Har du fått barn?
Tusen takk for klemmer og tanker. Sender hundrevis tilbake

 

[Tigerbaby]

Herregud så grusomt. Hvorfor klager de over rekordlave fødselstall når de ikke hjelper alle de som er ufrivillig barnløse? Jeg skjønner det bare ikke. Føler hjelpen som først er når det har gått galt er elendig. Uten noen oppfølgning verken psykisk eller fysisk.

Håper veien din har blitt lettere for det der er det verste man kan oppleve. At det dras ut sånn. Takk for svar håper det går bra med deg nå.

Kjenner til det, det er vondt og sjokkerende håper du slipper det igjen!

 

[mamlala]

Veldig trist å høre

Har nettopp vært gjennom en MA selv, og hadde nesten en ukes ventetid til neste UL. Vi måtte ikke, men legen sa det var et par prosent sjanse for at det _kunne_ gå bra og da valgte vi å gå gjennom ventinga i tilfelle. Startet å blø etter 3-4 dager. Men alt kom ikke ut, så måtte gjennom medisiner og utskaping noen uker senere (er sikkert andre protokoller her enn hjemme i Norge).

Lykke til

 

[Løven93]

Hei dere.
Dessverre fikk vi dårlige nyheter på ul i dag (7+0). Har hatt fersk forsøk med innsett av blasto. Alt gikk fint i starten men har vært ekstremt plaget av overstimulering. Har blitt tappet for væske i buken og stort sett hatt mye ubehag. Men alt er jo liksom verdt det når man endelig får den positive testen.
I dag så de en gestasjonssekk og en plommesekk på str med noen som var 6+0. Ingen hjerteslag å se. Og med tanke på at dette var ivf så vet man jo at jeg er 7+0. Uansett: jeg må vente til mandag for ny ul TILFELLE dette snur. Jeg synes det er grusomt å gå hele helgen å grue meg til abortpillene på mandag. Noen andre som har vært gjennom det samme? Som også fikk beskjed om å vente, selv med IVF? hvorfor kan jeg ikke bare få cytotec nå og sette i gang? Gyn sa at det KAN snu, men jeg vet jo. Hun var også ærlig på det. Hun hadde dårlig tid. Dette er min 2 MA, har nå totalt mistet 5 ganger. Jeg er helt tom for håp og glede, gruer meg til å bli gravid igjen. Vet ikke hvorfor jeg skriver her egentlig - bare lurer på om dette har skjedd noen andre og hvordan det utartet seg.
Forrige ma ble svært dramatisk - ble lagt inn og de måtte fjerne svangerskapsrestene fra livmorsåpningen min. Jeg gruer meg så fælt til sånne smerter igjen. Noen som vet om MA 2 går enklere for seg?
Uff, jeg hører meg selv. Jeg bare er så sønderknust.

Hei. Jeg har to MA bak meg og en SA. jeg tok cytotec første gangen noe kroppen min ikke tålte. Andre gang starta jeg med cytotec og de prøvde også og hente ut rester og holdt meg nede. Det var skikkelig traumatisk faktisk. Det endte opp med utskrapning. Jeg fikk en så god erfaring med narkose og utskrapning og jeg skal ALDRI mer ta cytotec. Det var helt fantastisk med utskrapning, blødde såvidt litt samme dag, ellers fin og henta meg fort inn psykisk også. Det er valgfritt og jeg erfarer at damer som har vært gjennom kirurgisk anbefaler dette fremfor medisinsk. Det høres fælt ut med utskrapning, men de tar ett sug/vakum og suger det ut. Hørt om folk som gjør det våken også, Men det er nok mer smertefullt.

Angående det og måtte vente for å sjekke utviklinga er for at det er en prosedyre de skal ha og det har skjedd at de har tatt feil tidligere så de gjør det for å være helt sikre. Derfor ønsker de og bruke tid. Det blir nok noen lange dager for deg. Kjenner meg utrolig godt igjen og jeg har vært helt knust når jeg fikk beskjed om at hjertet og utviklingen hadde stoppet. Min erfaring er at sorgen vil aldri gå helt over, men en lærer og leve med det. Jeg tok det bedre psykisk andre og tredje aborten. Jeg prøver å tenke at en abort til er en mindre mot drømmen. For en gang skal det gå!! Jeg har dager der jeg gråter og har det vanskelig, så er ikke alltid like positiv, men prøver å se fremover Nå har du fått en tung beskjed og trenger og fordøye den. Og det er LOV og gråte/hyle/være sint/ sørge og det som trengs. En skal få lov å kjenne på hva som kunne vært og blitt.

Masse masse lykke til i dagene som kommer, du er ikke alene. Forumet her har vært en stoor trøst og hjelp for meg.

 

[Stor&liten]

Veldig trist å høre

Har nettopp vært gjennom en MA selv, og hadde nesten en ukes ventetid til neste UL. Vi måtte ikke, men legen sa det var et par prosent sjanse for at det _kunne_ gå bra og da valgte vi å gå gjennom ventinga i tilfelle. Startet å blø etter 3-4 dager. Men alt kom ikke ut, så måtte gjennom medisiner og utskaping noen uker senere (er sikkert andre protokoller her enn hjemme i Norge).

Lykke til

Takk for at du svarer - og jeg er utrolig lei meg for at du akkurat har vært gjennom det. Ventingen er den verste. Våkner om morgenen med håp om at dette skal endre seg, at alt mirakuløst bare endret utgangspunkt. Jeg hadde sist MA nå i desember - måtte også vente ti dager da (men da slo hjertet på første ul) så den var verre.
Skal du prøve igjen med en gang? Og er det ivf dere gjør?

Håper på at dere lykkes nå - fortjener ikke mer vonde opplevelser.

 

[Stor&liten]

Hei. Jeg har to MA bak meg og en SA. jeg tok cytotec første gangen noe kroppen min ikke tålte. Andre gang starta jeg med cytotec og de prøvde også og hente ut rester og holdt meg nede. Det var skikkelig traumatisk faktisk. Det endte opp med utskrapning. Jeg fikk en så god erfaring med narkose og utskrapning og jeg skal ALDRI mer ta cytotec. Det var helt fantastisk med utskrapning, blødde såvidt litt samme dag, ellers fin og henta meg fort inn psykisk også. Det er valgfritt og jeg erfarer at damer som har vært gjennom kirurgisk anbefaler dette fremfor medisinsk. Det høres fælt ut med utskrapning, men de tar ett sug/vakum og suger det ut. Hørt om folk som gjør det våken også, Men det er nok mer smertefullt.

Angående det og måtte vente for å sjekke utviklinga er for at det er en prosedyre de skal ha og det har skjedd at de har tatt feil tidligere så de gjør det for å være helt sikre. Derfor ønsker de og bruke tid. Det blir nok noen lange dager for deg. Kjenner meg utrolig godt igjen og jeg har vært helt knust når jeg fikk beskjed om at hjertet og utviklingen hadde stoppet. Min erfaring er at sorgen vil aldri gå helt over, men en lærer og leve med det. Jeg tok det bedre psykisk andre og tredje aborten. Jeg prøver å tenke at en abort til er en mindre mot drømmen. For en gang skal det gå!! Jeg har dager der jeg gråter og har det vanskelig, så er ikke alltid like positiv, men prøver å se fremover Nå har du fått en tung beskjed og trenger og fordøye den. Og det er LOV og gråte/hyle/være sint/ sørge og det som trengs. En skal få lov å kjenne på hva som kunne vært og blitt.

Masse masse lykke til i dagene som kommer, du er ikke alene. Forumet her har vært en stoor trøst og hjelp for meg.

Tusen takk for at du svarer meg så utrolig utfyllende og med et forslag på en bedre opplevelse enn forrige MA. Kan jeg be om utskrapning selv om jeg bare er 7-8 uker gravid på tidspunktet utskrapning skjer (ble målt til 6+0)? Jeg trodde man måtte være 9+0 minst?

Jeg er ekstremt sint, lei meg og føler meg så alene. Forferdelig å si men hjelper at andre også har mistet flere ganger. Føler ikke at det er så mange av oss og sorgen er ubeskrivelig. Er veldig lei meg for at du har hatt så mye motgang, har du hatt noen vellykkede svangerskap?
Igjen takk for at du svarer meg så fint, varmt og pent. Det betyr enormt.

 

[Løven93]

Tusen takk for at du svarer meg så utrolig utfyllende og med et forslag på en bedre opplevelse enn forrige MA. Kan jeg be om utskrapning selv om jeg bare er 7-8 uker gravid på tidspunktet utskrapning skjer (ble målt til 6+0)? Jeg trodde man måtte være 9+0 minst?

Jeg er ekstremt sint, lei meg og føler meg så alene. Forferdelig å si men hjelper at andre også har mistet flere ganger. Føler ikke at det er så mange av oss og sorgen er ubeskrivelig. Er veldig lei meg for at du har hatt så mye motgang, har du hatt noen vellykkede svangerskap?
Igjen takk for at du svarer meg så fint, varmt og pent. Det betyr enormt.

Ja du har rett på å velge mellom medisinsk og utskrapning. De vil gjøre alt for at du skal ta medisinsk da det er mye billiggere og krever ikke så mange ressurser, i tillegg er det jo en risiko for at de er borte i livmor under utskrapning, men det er sjelden. Jeg var selv 7 uker på vei sist gang.
Les mer her:

Abortmetoder

Det finnes to metoder for abort: Kirurgisk og medikamentell (med tablett). Medisinsk abort er den vanligste abortmetoden.

www.helsenorge.no

Hadde jeg vært deg hadde jeg virkelig ikke gitt meg, stå på for narkose. Jeg var LIVREDD for narkosen, siden jeg aldri hadde gjort det før. Var i narkose i 30 minutt og på observasjon i 1 time, gikk hjem med en gang jeg ble trilla opp på post. Hadde hatt en vanvittig god søvn så jeg kunne egentlig gått ut på joggetur etterpå. Det verste var ventingen, måtte faste i 12 timer(egentlig bare nødvendig med 3 timer tror jeg), men ble tatt mellom pasienter og det var sommerferie og mange lårhalsbrudd. Samboer stod med pizza oppe på post som jeg slukte

Jeg kan anbefale deg utskrapning basert på mine erfaringer hvertfall.

Ja jeg vet akkuratt hvilke følelser du har. Jeg har også følt meg veldig alene, og jeg gjør det av og til enda. Og det er LOV. Det er vår kropp det skjer i og ingen andre enn oss selv kan klare og sette ord på det. Jeg kan dele med så mange som bare det, men de vil aldri klare og møte meg på mine følelser. Men det er greit. Jeg har hatt 3 aborter på 1 år og vi prøver nå for 4 gang. Ingen vellykkede svangerskap. Har vært til utredning både offentlig og privat. Har prøvd progesteron og blodfortynnende. Skal nå prøve og booste egget for å se om det kan hjelpe. Vi skal til første samtale for IVF i mai.
Prøver i mellomtiden.

Hadde jeg vært deg så hadde jeg sagt med klar tale at du har dårlige erfaringer med medisinsk abort og skal KUN ha utskrapning(hvis det er det du ønsker da såklart).

 

[Stor&liten]

Ja du har rett på å velge mellom medisinsk og utskrapning. De vil gjøre alt for at du skal ta medisinsk da det er mye billiggere og krever ikke så mange ressurser, i tillegg er det jo en risiko for at de er borte i livmor under utskrapning, men det er sjelden. Jeg var selv 7 uker på vei sist gang.
Les mer her:

Abortmetoder

Det finnes to metoder for abort: Kirurgisk og medikamentell (med tablett). Medisinsk abort er den vanligste abortmetoden.

www.helsenorge.no

Hadde jeg vært deg hadde jeg virkelig ikke gitt meg, stå på for narkose. Jeg var LIVREDD for narkosen, siden jeg aldri hadde gjort det før. Var i narkose i 30 minutt og på observasjon i 1 time, gikk hjem med en gang jeg ble trilla opp på post. Hadde hatt en vanvittig god søvn så jeg kunne egentlig gått ut på joggetur etterpå. Det verste var ventingen, måtte faste i 12 timer(egentlig bare nødvendig med 3 timer tror jeg), men ble tatt mellom pasienter og det var sommerferie og mange lårhalsbrudd. Samboer stod med pizza oppe på post som jeg slukte

Jeg kan anbefale deg utskrapning basert på mine erfaringer hvertfall.

Ja jeg vet akkuratt hvilke følelser du har. Jeg har også følt meg veldig alene, og jeg gjør det av og til enda. Og det er LOV. Det er vår kropp det skjer i og ingen andre enn oss selv kan klare og sette ord på det. Jeg kan dele med så mange som bare det, men de vil aldri klare og møte meg på mine følelser. Men det er greit. Jeg har hatt 3 aborter på 1 år og vi prøver nå for 4 gang. Ingen vellykkede svangerskap. Har vært til utredning både offentlig og privat. Har prøvd progesteron og blodfortynnende. Skal nå prøve og booste egget for å se om det kan hjelpe. Vi skal til første samtale for IVF i mai.
Prøver i mellomtiden.

Hadde jeg vært deg så hadde jeg sagt med klar tale at du har dårlige erfaringer med medisinsk abort og skal KUN ha utskrapning(hvis det er det du ønsker da såklart).

Tusen tusen takk for god info. Herregud så sykt takknemlig jeg ble nå. Da skal jeg gjøre ALT i min makt for å få utskrapning. Sannsynligvis går det helt fint, har googlet nå og det er svært liten sjanse for dårlig utfall (borti i livmor ect). Jeg tar sjansen! Nå ble jeg 10 kilo lettere - smertene og "riene" har jeg ikke rom for å gå gjennom igjen. På sykehuset ga de meg også enormt dårlig med smertelindring men til gjengjeld spydde jeg overalt så stakkars måtte 3 stk til for å vaske opp. Skal si jeg fikk intravenøs kvalmestillende og smertestillende kjapt da. Hjertet mitt blør for deg - jeg også har hatt 3 aborter på 1 år. Ingen vellykkede svangerskap her heller, eller ingen barn enda kan man vell også si. Har også prøvd progesteron og blodfortynnende - faktisk denne runden for første gang.

Utrolig spennende med IVF selv om jeg også forstår om du synes det er sårt å være "der". Jeg hadde mitt første fersk forsøk nå, ble gravid på første forsøk (men Kanskje ikke så oppløftende egentlig når du ser at det havnet i MA). Likevel ble jeg gravid på 1 forsøk! Jeg skal ha neste i mai - vet du når oppstart blir for deg? Og privat eller offentlig?

Jeg heier på deg! Snart sitter du der med positiv test, og vipps så er du på ul i uke 12 og ser at alt er bra med din lille vellskapte. Jeg er helt enig med deg - det skal gå en dag. Prøver selv å være positiv men det ender ofte med mye sinne i perioder likevel. Spesielt når venninner ringer for å fortelle hvor slitne de er, kvalme ect. Skal sies at jeg har sagt fra om de kan snakke med noen andre om graviditet da - men ikke alltid de husker det. Spesielt om det er flere gravide i samme rom.
Jeg håper og tror at vi får disse prøvelsene nå fordi vi takler dem. Og for at de skjer fordi drømmebabyen vår bare ikke er her helt riktig enda. Snart, bare litt humpete på veien dit.

Med egg boosting mener du da letrozol/femar? Har du noe pcos eller andre ting?

 

[Løven93]

Tusen tusen takk for god info. Herregud så sykt takknemlig jeg ble nå. Da skal jeg gjøre ALT i min makt for å få utskrapning. Sannsynligvis går det helt fint, har googlet nå og det er svært liten sjanse for dårlig utfall (borti i livmor ect). Jeg tar sjansen! Nå ble jeg 10 kilo lettere - smertene og "riene" har jeg ikke rom for å gå gjennom igjen. På sykehuset ga de meg også enormt dårlig med smertelindring men til gjengjeld spydde jeg overalt så stakkars måtte 3 stk til for å vaske opp. Skal si jeg fikk intravenøs kvalmestillende og smertestillende kjapt da. Hjertet mitt blør for deg - jeg også har hatt 3 aborter på 1 år. Ingen vellykkede svangerskap her heller, eller ingen barn enda kan man vell også si. Har også prøvd progesteron og blodfortynnende - faktisk denne runden for første gang.

Utrolig spennende med IVF selv om jeg også forstår om du synes det er sårt å være "der". Jeg hadde mitt første fersk forsøk nå, ble gravid på første forsøk (men Kanskje ikke så oppløftende egentlig når du ser at det havnet i MA). Likevel ble jeg gravid på 1 forsøk! Jeg skal ha neste i mai - vet du når oppstart blir for deg? Og privat eller offentlig?

Jeg heier på deg! Snart sitter du der med positiv test, og vipps så er du på ul i uke 12 og ser at alt er bra med din lille vellskapte. Jeg er helt enig med deg - det skal gå en dag. Prøver selv å være positiv men det ender ofte med mye sinne i perioder likevel. Spesielt når venninner ringer for å fortelle hvor slitne de er, kvalme ect. Skal sies at jeg har sagt fra om de kan snakke med noen andre om graviditet da - men ikke alltid de husker det. Spesielt om det er flere gravide i samme rom.
Jeg håper og tror at vi får disse prøvelsene nå fordi vi takler dem. Og for at de skjer fordi drømmebabyen vår bare ikke er her helt riktig enda. Snart, bare litt humpete på veien dit.

Med egg boosting mener du da letrozol/femar? Har du noe pcos eller andre ting?

Jeg også måtte ha kvalmestillende intravenøst og fikk cytotec hver 3/4 time(?) og magen min var SÅ dårlig, tissa avføring. Etter Max dose sa jeg nå er det NOK! Skal ha utskrapning. Kroppen min var i fyr og flamme, begynte og skjelve og fikk ett angstanfall(aldri hatt det før), men kroppen tålte ikke all medisinen. Måtte få sobril og morfin og sove på. Det var fælt. Så ja utskrapning, det blir det neste gang om jeg må gjennom flere MA.

Jeg prøvde også blodfortynnende og progresteron til en forskjell siste gang nå. Som endte i SA. Men har hvertfall da gjort’’noe’’ annerledes i forhold til de andre gangene.

Ja er utrolig tøft med IVF, og hadde aldri i mitt liv trodde jeg var ‘’en av de’’. Blir jo lett gravid, men hjelper ikke det når kroppen ikke klarer å bære frem. Ene gangen så vi hjerteslag og kom tilbake to uker etter og det hadde ikke utviklet seg. Da vil jeg ‘’mye’’ heller ha en SA at kroppen ordner seg selv. Satt på nyttår med min tredje abort som var en SA, men bare så letta for jeg slapp sykehus og shiet.

Jeg har hatt god oppfølging offentlig men de ville ikke gi meg blodfortynnende så da gikk jeg til privat som kunne også gi en second opinion med hormonprøver og kromosomprøver av både meg og samboer. Føltes godt. Han var veldig forståelig og var mer villig til og prøve flere ting.

Så han som gav meg leteozol og skal få sette otrivelle i neste syklus for å booste egget, har EL av meg selv. De mistenka pcos siden jeg hadde mye egg, men blodprøver viste fine nivåer og god kvalitet men og mye egg. Så min teori er at jeg har mange dårlige egg selv om blodprøve sier god kvalitet. Kanskje eggene ikke klarer og bli så store som de burde?? Og at de dør etterhvert.

Jeg har en venninne som begynte IVF i september med fersk forsøk som endte i SA, men nå med fryseforsøk gikk det og hun er nå 18 uker på vei!! Så jeg har veldig tro på fryseforsøk. Så ikke mist motet!! Det VIL gå!!

Vi har oppstartssamtale i mai, jeg håper vi kan starte med det samme så jeg slipper og gå heelt til august før innsett. Menmen må nok belage meg på det. Vi blir nok gravide naturlig en gang før det dersom jeg er like fertil nå som i fjor(ble jo gravid 3 ganger) så vi gir ikke opp og prøver på egenhånd enn så lenge.

Jeg er helt enig, jeg ble gravid i januar 2022 på likt med venninne og hun har en sønn på 8 måneder nå. Tenker veldig raskt på hvordan livet kunne vært. Og np hun venninna mi som er gravid med IVF, jeg fallt helt i sammen npe hun fortalte det i januar. Fordi vi var sammen på nyttår og jeg lata som jeg drakk, og begynte å blø dagen etter. Hun var full og fortalte meg sånn 3 uker etterpå at hun var 9 uker på vei og ikke hadde visst det. Så jeg sliter veldig med og være glad på hennes vegne selv om jeg unner henne alt godt. Men alle rundt meg har baby eller gravidmager og jeg kjenner på skuffelsen av dette. Men det er LOV. Vi har lov å føle på dette.
Så jeg skammer meg ikke. Jeg kan være ærlig med venninner og, si: jeg unner deg alt godt men det er vanskelig for meg. Samtidig er jeg fort der når baby har kommet og susser masse på de små bebisene og tenker at en dag er det min tur og herlig og nyte at jeg kan levere babyen tilbake når den gråter O.s.v.

Vet du Hva?? Jeg har tenkt det samme. At dette er prøvelser i livet vi må gjennom og at det er meningen det skjer meg fordi dette er noe jeg takler.

Så spennende med nytt innsett i mai, håper det blir vellykka. Vi har meldt oss opp til offentlig. Hva med dere?

 

[Stor&liten]

Jeg også måtte ha kvalmestillende intravenøst og fikk cytotec hver 3/4 time(?) og magen min var SÅ dårlig, tissa avføring. Etter Max dose sa jeg nå er det NOK! Skal ha utskrapning. Kroppen min var i fyr og flamme, begynte og skjelve og fikk ett angstanfall(aldri hatt det før), men kroppen tålte ikke all medisinen. Måtte få sobril og morfin og sove på. Det var fælt. Så ja utskrapning, det blir det neste gang om jeg må gjennom flere MA.

Jeg prøvde også blodfortynnende og progresteron til en forskjell siste gang nå. Som endte i SA. Men har hvertfall da gjort’’noe’’ annerledes i forhold til de andre gangene.

Ja er utrolig tøft med IVF, og hadde aldri i mitt liv trodde jeg var ‘’en av de’’. Blir jo lett gravid, men hjelper ikke det når kroppen ikke klarer å bære frem. Ene gangen så vi hjerteslag og kom tilbake to uker etter og det hadde ikke utviklet seg. Da vil jeg ‘’mye’’ heller ha en SA at kroppen ordner seg selv. Satt på nyttår med min tredje abort som var en SA, men bare så letta for jeg slapp sykehus og shiet.

Jeg har hatt god oppfølging offentlig men de ville ikke gi meg blodfortynnende så da gikk jeg til privat som kunne også gi en second opinion med hormonprøver og kromosomprøver av både meg og samboer. Føltes godt. Han var veldig forståelig og var mer villig til og prøve flere ting.

Så han som gav meg leteozol og skal få sette otrivelle i neste syklus for å booste egget, har EL av meg selv. De mistenka pcos siden jeg hadde mye egg, men blodprøver viste fine nivåer og god kvalitet men og mye egg. Så min teori er at jeg har mange dårlige egg selv om blodprøve sier god kvalitet. Kanskje eggene ikke klarer og bli så store som de burde?? Og at de dør etterhvert.

Jeg har en venninne som begynte IVF i september med fersk forsøk som endte i SA, men nå med fryseforsøk gikk det og hun er nå 18 uker på vei!! Så jeg har veldig tro på fryseforsøk. Så ikke mist motet!! Det VIL gå!!

Vi har oppstartssamtale i mai, jeg håper vi kan starte med det samme så jeg slipper og gå heelt til august før innsett. Menmen må nok belage meg på det. Vi blir nok gravide naturlig en gang før det dersom jeg er like fertil nå som i fjor(ble jo gravid 3 ganger) så vi gir ikke opp og prøver på egenhånd enn så lenge.

Jeg er helt enig, jeg ble gravid i januar 2022 på likt med venninne og hun har en sønn på 8 måneder nå. Tenker veldig raskt på hvordan livet kunne vært. Og np hun venninna mi som er gravid med IVF, jeg fallt helt i sammen npe hun fortalte det i januar. Fordi vi var sammen på nyttår og jeg lata som jeg drakk, og begynte å blø dagen etter. Hun var full og fortalte meg sånn 3 uker etterpå at hun var 9 uker på vei og ikke hadde visst det. Så jeg sliter veldig med og være glad på hennes vegne selv om jeg unner henne alt godt. Men alle rundt meg har baby eller gravidmager og jeg kjenner på skuffelsen av dette. Men det er LOV. Vi har lov å føle på dette.
Så jeg skammer meg ikke. Jeg kan være ærlig med venninner og, si: jeg unner deg alt godt men det er vanskelig for meg. Samtidig er jeg fort der når baby har kommet og susser masse på de små bebisene og tenker at en dag er det min tur og herlig og nyte at jeg kan levere babyen tilbake når den gråter O.s.v.

Vet du Hva?? Jeg har tenkt det samme. At dette er prøvelser i livet vi må gjennom og at det er meningen det skjer meg fordi dette er noe jeg takler.

Så spennende med nytt innsett i mai, håper det blir vellykka. Vi har meldt oss opp til offentlig. Hva med dere?

Føler historien vår er så altfor lik! Forferdelig å først se hjerteslag for å så se ikke noe. Jeg kommer ikke over den følelsen. Har opplevd å miste nære familiemedlemmer men sorgen kan ikke sammenliknes, da var det på en måte over og slutt. Nå går man i en limbo av følelser, håp og glede den ene dagen til fullstendig sorg og håpløshet den neste.
At dette skulle bli så vanskelig kunne jeg aldri sett for meg. Jeg er ikke like fertil som deg naturlig, jeg må ha femar for å få el. Men har igjen blitt gravid uten men da har det vært svakt fra start og jeg tror egget har vært av en så elendig kvalitet siden jeg produserer så mange (PCOS).

Så fint å høre om din venninne - fryseforsøk skal jeg ikke ha i mai. Blir nytt uttak og forhåpentligvis innsett. En ting jeg ikke visste om at kunne skje var overstimulering - det er ingen spøk men man tåler det så lenge testen blir positiv. Jeg skulle egentlig ikke ha innsett denne måneden pga overstimulering (når man reagerer for godt på medisinene) men jeg tvang dem. Forklarte også at jeg tar smertene men vær så snill: sett inn. Ble jo et helvette så føler meg liiiiitt teit men angrer likevel ikke.
Jeg går privat - har samtale offentlig nå veldig snart men de har utsatt timen min i over 8 mnd. Så vi gikk privat selv om det koster oss enormt med penger. Jeg har noen egg på frys men sparer dem til senere. Kjører på med nytt uttak og forventer (farlig å forvente jeg vet) å bli gravid igjen på neste. Så får den fanken meg sitte.

Jeg ble også gravid på letrozol og ovitrelle - tok 8 mnd men det gikk! Så du har en spennende tid i møte - forstå meg rett. Men det føles godt å liksom gjøre noe, høyne håpet om at dette skal gå.

Jeg forstår så utrolig godt det med venninnen din. Jeg har vært veldig ærlig med mine om dette også. Husker hun ene ringte meg dagen jeg hadde forige MA og fortalte. Hun visste ikke om meg enda, jeg la bare på røret. Hun ville være snill og fortelle meg det før jeg hørte det av noen andre. Jeg reagerte kanskje ikke som en god venninne men vi har snakket i etterkant og hun har verdens største forståelse. Likevel svir det noe så sykt at ikke dette kan gå like lett for meg. Har ingen venninner som har brukt mer enn 3 mnd på å bli gravid. De som nå er gravide igjen er med nr 2. Så jeg falt av lasset for lenge siden i forhold til å gå sammen med en venn.
Håper jeg en dag kommer i barselgruppe e.l med noen som er litt lik meg, som også har fått sin første ved 35 år og som ikke klager over hver minste ting. Jeg tror nemlig jeg ikke takler å høre noen klage over barnet sitt når de er så heldig å ha fått satt dem til verden. Forhåpentligvis går denne oppførselen over når min tur er der. Som forresten blir i mai sammen med deg om jeg ikke har vært tydelig nok. Hehe.
Håper du får rask oppstart. Det går veldig kjapt når man først er i gang - jeg gikk på medisiner i 10 dager, egguttak på 11 dagen, innsett på dag 16. Sykt spennende å følge med på. Og når de teller antall egg ut? My gaaaad for en rus (jeg hadde masse tomme eggposer men det gjorde ingenting). Åh nå gleder jeg meg til mai. Kan ikke du si fra når du er i gang? Eller hvordan det gikk med samtalen i mai og om du får oppstart med en gang? Jeg fikk dessverre beskjed om at oppstart skjer tidligst 6 mnd etter første samtalen. Men jeg har alltid uflaks da. Samt at de har utsatt timen i 8 mnd allerede så here we are og bruker alle baby pengene på babyen før den er her.

Vil forresten si at du er god som klarer å susse og dysse når babyen til venner først er her. Jeg er ikke like flink. Skal bli bedre, du gir inspirasjon til å ikke brenne alle broer.

 

[Løven93]

Føler historien vår er så altfor lik! Forferdelig å først se hjerteslag for å så se ikke noe. Jeg kommer ikke over den følelsen. Har opplevd å miste nære familiemedlemmer men sorgen kan ikke sammenliknes, da var det på en måte over og slutt. Nå går man i en limbo av følelser, håp og glede den ene dagen til fullstendig sorg og håpløshet den neste.
At dette skulle bli så vanskelig kunne jeg aldri sett for meg. Jeg er ikke like fertil som deg naturlig, jeg må ha femar for å få el. Men har igjen blitt gravid uten men da har det vært svakt fra start og jeg tror egget har vært av en så elendig kvalitet siden jeg produserer så mange (PCOS).

Så fint å høre om din venninne - fryseforsøk skal jeg ikke ha i mai. Blir nytt uttak og forhåpentligvis innsett. En ting jeg ikke visste om at kunne skje var overstimulering - det er ingen spøk men man tåler det så lenge testen blir positiv. Jeg skulle egentlig ikke ha innsett denne måneden pga overstimulering (når man reagerer for godt på medisinene) men jeg tvang dem. Forklarte også at jeg tar smertene men vær så snill: sett inn. Ble jo et helvette så føler meg liiiiitt teit men angrer likevel ikke.
Jeg går privat - har samtale offentlig nå veldig snart men de har utsatt timen min i over 8 mnd. Så vi gikk privat selv om det koster oss enormt med penger. Jeg har noen egg på frys men sparer dem til senere. Kjører på med nytt uttak og forventer (farlig å forvente jeg vet) å bli gravid igjen på neste. Så får den fanken meg sitte.

Jeg ble også gravid på letrozol og ovitrelle - tok 8 mnd men det gikk! Så du har en spennende tid i møte - forstå meg rett. Men det føles godt å liksom gjøre noe, høyne håpet om at dette skal gå.

Jeg forstår så utrolig godt det med venninnen din. Jeg har vært veldig ærlig med mine om dette også. Husker hun ene ringte meg dagen jeg hadde forige MA og fortalte. Hun visste ikke om meg enda, jeg la bare på røret. Hun ville være snill og fortelle meg det før jeg hørte det av noen andre. Jeg reagerte kanskje ikke som en god venninne men vi har snakket i etterkant og hun har verdens største forståelse. Likevel svir det noe så sykt at ikke dette kan gå like lett for meg. Har ingen venninner som har brukt mer enn 3 mnd på å bli gravid. De som nå er gravide igjen er med nr 2. Så jeg falt av lasset for lenge siden i forhold til å gå sammen med en venn.
Håper jeg en dag kommer i barselgruppe e.l med noen som er litt lik meg, som også har fått sin første ved 35 år og som ikke klager over hver minste ting. Jeg tror nemlig jeg ikke takler å høre noen klage over barnet sitt når de er så heldig å ha fått satt dem til verden. Forhåpentligvis går denne oppførselen over når min tur er der. Som forresten blir i mai sammen med deg om jeg ikke har vært tydelig nok. Hehe.
Håper du får rask oppstart. Det går veldig kjapt når man først er i gang - jeg gikk på medisiner i 10 dager, egguttak på 11 dagen, innsett på dag 16. Sykt spennende å følge med på. Og når de teller antall egg ut? My gaaaad for en rus (jeg hadde masse tomme eggposer men det gjorde ingenting). Åh nå gleder jeg meg til mai. Kan ikke du si fra når du er i gang? Eller hvordan det gikk med samtalen i mai og om du får oppstart med en gang? Jeg fikk dessverre beskjed om at oppstart skjer tidligst 6 mnd etter første samtalen. Men jeg har alltid uflaks da. Samt at de har utsatt timen i 8 mnd allerede så here we are og bruker alle baby pengene på babyen før den er her.

Vil forresten si at du er god som klarer å susse og dysse når babyen til venner først er her. Jeg er ikke like flink. Skal bli bedre, du gir inspirasjon til å ikke brenne alle broer.

Ja kjenner meg så innmari igjen med deg!! Det er faktisk Værre og komme på ultralyd og ha forhåpninger enn og gå gjennom en SA. Det er ett mareritt. Samtidig, nå vet jeg faktisk ikke om noe annet. For meg betyr en gravid test en forventning om at det heller ikke vil gå denne gangen. Og forrige gang gleda jeg meg ikke siden jeg hadde nok en gang en dårlig magefølelse. Det er vanskelig å tro og håpe. Når det ikke har gått før.

Forrige gang vi ble gravide hadde vi sex en dag i hele syklusen !! Så jeg kunne faktisk ikke tro mine øyne når testen var positiv. Så tror vi blir lett gravide ja. Men jeg har brukt 2-3 sykluser hver gang mellom abortene for å bli kjent med syklusen på ny. I tillegg har jeg en samboer som jobber på andre siden av landet 50% av tiden så ikke alltid det klaffer med friperiodene.

Ja kjekt og høre at det går for noen til tross for at det har vært x antall aborter før IVF. Hun er 36 år i år. Det som irriterer meg mest er at hun klager HELE tiden over alle plagene hun har: Ååh føler meg så oppblåst, åh har vondt i ryggen, er så sliten om dagene. Det irriterer meg. Jeg har svar noen ganger: jaja du er hvertfall gravid. Me. Hun skjønner ikke hva jeg mener. Virker som hun har glemt hvordan det var og stå på andre siden. Veldig dumt, for jeg vil faktisk tro jeg hadde klart og sympatisere mer med henne om jeg hadde vært gravid og heid på henne. Føler ikke hun forstår meg. Er mer sånn: jamen du vet jo at vi har slitt masse, så synes du må være glad på våre vegne. Huff det er så vanskelig. Synes faktisk vi har mistet litt kontakten. Kjempe trist. Men jeg er sikker på vi finner tilbake til hverandre senere.

Høres fælt ut med overstimuleringen. Og jeg forstår deg så godt at du ville kjøre på. Ufattelig umenneskelig og måtte vente 8 måneder offentlig. Vi meldte oss opp nå i februar og fått time i midten av mai. Så synes det var overkommelig. Men kjenner jeg mister motet om vi må vente sånn 4 måneder til før oppstart. Ser det er veldig varierende på hvor en bor i landet om en starter med en gang eller ikke. Så håper vi kan starte straks.

Jaaaa, håååper så den sitter neste gang for deg!! Kroppen viser jo den kan. Så har troa

Ja det gjelder og ha troa og jeg sa jeg ville prøve alt for å gjøre ‘’noe’’ annerledes til det private. Og de var også sånn: vi kan starte IVF asap om dere vil privat. Var fristet, men jeg og samboer er enige om at vi prøver IVF offentlig så lenge det ‘’bare’’ er 3-4 måneder ventetid. Og prøver selv i mellomtiden.

Mine venninner foruten hun som nå er gravid med IVF har både 2 og 3 barn. Jeg var i en babyshower i januar og alle hadde 2 og 3 barn. Det var ufattelig sårt. Vurderte og ikke gå, men veldig glad jeg gjorde det jeg valgte faktisk i fjor på denne tiden og ikke gå i babyshower til bestevenninne. Var da midt i en abort. Forklarte henne senere og hun forstod kjempe godt. Så dumt og føle at kroppen ikke klarer det den er laget for. Menmen sånn er det. Vi får gjøre det beste ut av det.

Ja jeg skal si ifra i mai når vi starter. Blir veldig spennende og følge med på deg. Er kjempe spent på hva de neste månedene byr på. Jeg venter på mensen nå, får den nok i disse dager. Da starter jeg opp på Letrozol og otrivelle. Skal 2 dager bort fra samboer om 2 uker så følte det var dårlig tima, Menmen får gjøre det beste utav det.

Fy søren, om det tar lang tid med oppstart på oss så kjører vi på med privat vi også. Er så enig med deg. Det er dyrt, men Hey,,, premien i andre enden er sååå verdt det.

Åh ja jeg er såå glad i babyer. Så det er godt med litt babykos av og til. Babyen min kommer til og vokse fast i meg haha. Gleder meg sånn Til og ha en sånn døgnet rundt. Selv om jeg såklart vet alle gjøremålene som også kommer med.

Snart er det vår tur!!!

 

[mamlala]

Takk for at du svarer - og jeg er utrolig lei meg for at du akkurat har vært gjennom det. Ventingen er den verste. Våkner om morgenen med håp om at dette skal endre seg, at alt mirakuløst bare endret utgangspunkt. Jeg hadde sist MA nå i desember - måtte også vente ti dager da (men da slo hjertet på første ul) så den var verre.
Skal du prøve igjen med en gang? Og er det ivf dere gjør?

Håper på at dere lykkes nå - fortjener ikke mer vonde opplevelser.

Uff, så trist at du har gått gjennom dette flere ganger

Noen liker å vente noen runder til de føler seg psykisk-fysisk klar. Vi har alltid gått rett på neste runde etter mislykket forsøk om det har vært mulig. Vi har fått klar-signal fra klinikken til å starte neste syklus og jeg er fin i formen så starter stimulering på søndag.

Dette er litt av en reise, men vi er i hvert fall heldige som får hjelp og har en sjanse til å få drømmebarnet (selv om det dessverre ikke alltid går). Jeg bor i et land hvor de ikke har IVF og det er mange ufrivillige barnløse her..

 

[Stor&liten]

Ja kjenner meg så innmari igjen med deg!! Det er faktisk Værre og komme på ultralyd og ha forhåpninger enn og gå gjennom en SA. Det er ett mareritt. Samtidig, nå vet jeg faktisk ikke om noe annet. For meg betyr en gravid test en forventning om at det heller ikke vil gå denne gangen. Og forrige gang gleda jeg meg ikke siden jeg hadde nok en gang en dårlig magefølelse. Det er vanskelig å tro og håpe. Når det ikke har gått før.

Forrige gang vi ble gravide hadde vi sex en dag i hele syklusen !! Så jeg kunne faktisk ikke tro mine øyne når testen var positiv. Så tror vi blir lett gravide ja. Men jeg har brukt 2-3 sykluser hver gang mellom abortene for å bli kjent med syklusen på ny. I tillegg har jeg en samboer som jobber på andre siden av landet 50% av tiden så ikke alltid det klaffer med friperiodene.

Ja kjekt og høre at det går for noen til tross for at det har vært x antall aborter før IVF. Hun er 36 år i år. Det som irriterer meg mest er at hun klager HELE tiden over alle plagene hun har: Ååh føler meg så oppblåst, åh har vondt i ryggen, er så sliten om dagene. Det irriterer meg. Jeg har svar noen ganger: jaja du er hvertfall gravid. Me. Hun skjønner ikke hva jeg mener. Virker som hun har glemt hvordan det var og stå på andre siden. Veldig dumt, for jeg vil faktisk tro jeg hadde klart og sympatisere mer med henne om jeg hadde vært gravid og heid på henne. Føler ikke hun forstår meg. Er mer sånn: jamen du vet jo at vi har slitt masse, så synes du må være glad på våre vegne. Huff det er så vanskelig. Synes faktisk vi har mistet litt kontakten. Kjempe trist. Men jeg er sikker på vi finner tilbake til hverandre senere.

Høres fælt ut med overstimuleringen. Og jeg forstår deg så godt at du ville kjøre på. Ufattelig umenneskelig og måtte vente 8 måneder offentlig. Vi meldte oss opp nå i februar og fått time i midten av mai. Så synes det var overkommelig. Men kjenner jeg mister motet om vi må vente sånn 4 måneder til før oppstart. Ser det er veldig varierende på hvor en bor i landet om en starter med en gang eller ikke. Så håper vi kan starte straks.

Jaaaa, håååper så den sitter neste gang for deg!! Kroppen viser jo den kan. Så har troa

Ja det gjelder og ha troa og jeg sa jeg ville prøve alt for å gjøre ‘’noe’’ annerledes til det private. Og de var også sånn: vi kan starte IVF asap om dere vil privat. Var fristet, men jeg og samboer er enige om at vi prøver IVF offentlig så lenge det ‘’bare’’ er 3-4 måneder ventetid. Og prøver selv i mellomtiden.

Mine venninner foruten hun som nå er gravid med IVF har både 2 og 3 barn. Jeg var i en babyshower i januar og alle hadde 2 og 3 barn. Det var ufattelig sårt. Vurderte og ikke gå, men veldig glad jeg gjorde det jeg valgte faktisk i fjor på denne tiden og ikke gå i babyshower til bestevenninne. Var da midt i en abort. Forklarte henne senere og hun forstod kjempe godt. Så dumt og føle at kroppen ikke klarer det den er laget for. Menmen sånn er det. Vi får gjøre det beste ut av det.

Ja jeg skal si ifra i mai når vi starter. Blir veldig spennende og følge med på deg. Er kjempe spent på hva de neste månedene byr på. Jeg venter på mensen nå, får den nok i disse dager. Da starter jeg opp på Letrozol og otrivelle. Skal 2 dager bort fra samboer om 2 uker så følte det var dårlig tima, Menmen får gjøre det beste utav det.

Fy søren, om det tar lang tid med oppstart på oss så kjører vi på med privat vi også. Er så enig med deg. Det er dyrt, men Hey,,, premien i andre enden er sååå verdt det.

Åh ja jeg er såå glad i babyer. Så det er godt med litt babykos av og til. Babyen min kommer til og vokse fast i meg haha. Gleder meg sånn Til og ha en sånn døgnet rundt. Selv om jeg såklart vet alle gjøremålene som også kommer med.

Snart er det vår tur!!!

Fine deg. Du er kanskje den eneste som har fått meg gjennom denne forferdelige helgen. Jeg føler meg så mye mindre alene, men jeg går likevel rundt med et håp om at dette skal snu imorgen og at hjerteaktivitet skal lyse opp og at alt skal gå bra. Men jeg vet jo. Nå skal jeg møte imorgen og få de jævla tablettene å sette i gang, få dette overstått. Har du fått mensen enda? Og skal du på ul før du skal sette ovitrelle? Og skal du ha noe progesteron støtte?

Jeg skulle ønske at 25 år gamle meg visste at noe var galt med kroppen når jeg aldri har gått på prevensjon, alltid hatt kjæreste og aldri blitt gravid. Håper mine barn (sier flertall for lever i troa om at jeg skal få en hel haug av unger) får superfertile gener.

Vet akkurat hva du mener. Alle rundt meg er gravide nå - men de skjønner at jeg ikke er førstemann til å planlegge noens babyshower. Tror de nesten er lei av å høre om min never ending stort, men så er det kanskje bare mine følelser som tuller.
Jeg trekker meg unna enn så lenge, orker ikke fortelle mer om veien videre akkurat nå.
Jeg er sikker på du får det til på første prøverørsforsøk med sine fertile egenskaper. Og jeg er enda mer sikker på at den vil sitte i 9 mnd.
Gleder meg skikkelig til vi sitter med hver vår baby, og i etterkant tenker på alt vi har googlet, alt håp som ble knust, alt vi har lurt på osv. Alt er verdt det da!

Varm klem til deg.

 

[Stor&liten]

Uff, så trist at du har gått gjennom dette flere ganger

Noen liker å vente noen runder til de føler seg psykisk-fysisk klar. Vi har alltid gått rett på neste runde etter mislykket forsøk om det har vært mulig. Vi har fått klar-signal fra klinikken til å starte neste syklus og jeg er fin i formen så starter stimulering på søndag.

Dette er litt av en reise, men vi er i hvert fall heldige som får hjelp og har en sjanse til å få drømmebarnet (selv om det dessverre ikke alltid går). Jeg bor i et land hvor de ikke har IVF og det er mange ufrivillige barnløse her..

Takk for svaret ditt
Jeg er nok av de som må rett opp på hesten igjen - pause er det verste som kan skje. Min aller største frykt er molar pregnancy (eller hva det heter?). Da må man vente i lang tid før man kan prøve igjen - og DET ville vært grusomt. Så kunne absolutt vært verre. Kunne også vært mye lengre på vei og det i seg selv er også forferdelig.

Så spennende at du er i gang igjen med stimulering! Skal du ha nytt fersk forsøk?
Ja - vi er virkelig heldige som får hjelp, jeg er så takknemlig for det. Og mine gynekologer er fantastiske. Så du har helt rett.

Må du også vente en vanlig mens før neste forsøk kan skje? Eller har du startet på første vanlige mens og kun hatt bortfallsblødningen (abort blødningen)?

 

[mamlala]

Takk for svaret ditt
Jeg er nok av de som må rett opp på hesten igjen - pause er det verste som kan skje. Min aller største frykt er molar pregnancy (eller hva det heter?). Da må man vente i lang tid før man kan prøve igjen - og DET ville vært grusomt. Så kunne absolutt vært verre. Kunne også vært mye lengre på vei og det i seg selv er også forferdelig.

Så spennende at du er i gang igjen med stimulering! Skal du ha nytt fersk forsøk?
Ja - vi er virkelig heldige som får hjelp, jeg er så takknemlig for det. Og mine gynekologer er fantastiske. Så du har helt rett.

Må du også vente en vanlig mens før neste forsøk kan skje? Eller har du startet på første vanlige mens og kun hatt bortfallsblødningen (abort blødningen)?

Jeg fikk beskjed om å starte på første vanlige mens som kom på normal tid etter bortfallsblødningen (til tross for 3 runder abort-medisin og utskrapning siden restene ikke kom ut). Må stimulere for ny egg-uthenting og kommer til å ha fersk forsøk om alt ser bra ut. Fryser eventuelle embryo om livmoren ikke er klar.

 

[Løven93]

Fine deg. Du er kanskje den eneste som har fått meg gjennom denne forferdelige helgen. Jeg føler meg så mye mindre alene, men jeg går likevel rundt med et håp om at dette skal snu imorgen og at hjerteaktivitet skal lyse opp og at alt skal gå bra. Men jeg vet jo. Nå skal jeg møte imorgen og få de jævla tablettene å sette i gang, få dette overstått. Har du fått mensen enda? Og skal du på ul før du skal sette ovitrelle? Og skal du ha noe progesteron støtte?

Jeg skulle ønske at 25 år gamle meg visste at noe var galt med kroppen når jeg aldri har gått på prevensjon, alltid hatt kjæreste og aldri blitt gravid. Håper mine barn (sier flertall for lever i troa om at jeg skal få en hel haug av unger) får superfertile gener.

Vet akkurat hva du mener. Alle rundt meg er gravide nå - men de skjønner at jeg ikke er førstemann til å planlegge noens babyshower. Tror de nesten er lei av å høre om min never ending stort, men så er det kanskje bare mine følelser som tuller.
Jeg trekker meg unna enn så lenge, orker ikke fortelle mer om veien videre akkurat nå.
Jeg er sikker på du får det til på første prøverørsforsøk med sine fertile egenskaper. Og jeg er enda mer sikker på at den vil sitte i 9 mnd.
Gleder meg skikkelig til vi sitter med hver vår baby, og i etterkant tenker på alt vi har googlet, alt håp som ble knust, alt vi har lurt på osv. Alt er verdt det da!

Varm klem til deg.

Åhh jeg forstår så ufattelig godt hvordan du har det. Jeg gråt og hadde et utbrudd senest igår til samboeren der jeg sa jeg føler meg så innmari alene i dette, fordi han vil aldri forstå hvordan jeg har det i min kropp. Jeg håper det går bra imorgen, og at dersom det ikke er liv at det går kjapt og at du kan komme deg videre. Både med Det fysiske Men og det psykiske som er vell så viktig!!

Jeg er så HIMLA oppgitt har ikke fått den teite mensen enda er på 35 dager nå. Og EL-tester er positive så mistenker at jeg har ny EL nå. Hadde EL-slim også. Blir såå oppgitt når jeg ikke har kontroll på kroppen. Kropp er IKKE topp for tiden i mine øyne. Skikkelig hormonell ubalanse. Kommer den ikke til CD40 så ringer jeg gynekolog og hører om jeg kan få Provera for å starte syklusen på ny.

Dumt når en i 1,5 år har hatt stabile sykluser og nå plutselig får tull i syklusen. Så lei meg. Hadde vi prøvd denne syklusen hadde jeg vært sikker på at jeg hadde vært gravid, men vi har jo hatt en ventesyklus for å kunne starte på Letrozol og otrivelle. Har hatt menssmerter, men null mens.

Ja jeg er så lei av og stelle i stand babyshower og nå for venninner som venter både nr 2 og 3. hadde jeg visst at jeg som 30 åring skulle være barnløs hadde vi starta og prøve for flere år siden. Sa til en venninne: ikke vent fordi du vet aldri hvor lang tid det tar. Hun brukte 2 måneder så ble hun gravid. Barnet er 6 måneder. Og fortsatt er jeg den barnløse. Det er så fælt!!
Men blir så innmari godt og starte på IVF fordi planlegging av PP tærer på forholdet også.
Har heldigvis verdens snilleste samboer, men han er jo på utsiden likevell.

Åh ja jeg håper så inderlig at vi begge er gravide innen noen måneder må og kan tenke på alle som sliter og tenke, Stakkars jeg vet hvordan de har det. Men enn så lenge er vi de stakkars barnløse.

Jeg håper du får gode erfaringer imorgen, og kommer til og tenke på deg hele dagen.

Send meg gjerne en melding i innboksen om du ikke orker og dele med alle.

Masse klemmer til deg