1+1
....
En liten tankevekker. Forrige uke mistet jeg telefonen i asfalten. Hele skjermen ble knust i biter, og jeg ble uten telefon i ett døgn. Klart det var utfordrende å ikke kunne få tak i eller bli fått tak i. Spesielt når hverdagen med baby er uforutsigbar og planer fort kan endre seg. Det fikk jeg kjenne på. Jeg var så fortvilet. Ikke visste jeg da at det skulle bli en opptur for tilværelsen.
Jeg gikk trilletur til byen og så på naturen. På menneskene. På livet. Jeg var på café uten å snappe. Uten å sjekke. Og jeg snakket med venninnen min uten kontakt med andre som ikke var til stede. Jeg lå langstrakt i sola og leste en bok. Jeg bladde bort sider og tilbakela kapitler. Jeg spiste kveldsmat med jenta mi. Vi diskuterte barne-TV som vi så på sammen. Jeg lå i armkroken til mannen og førte en samtale. Uten hodet nedgravet i sosiale medier. Vi forstod sammen og vi lo sammen.
Poenget mitt med dette er den indre uro. Den uro telefonen tilfører tilværelsen. Jeg lå med boka i fanget, og følte en uro. Jeg følte meg stresset og følelsen av å "måtte gjøre noe" lå hele tiden i bakhold. Jeg skjønte etterhvert at dette "måtte" var telefonen. Jeg måtte sjekke. Flere ganger om dagen ble tanken fremtredende og gjerne i et ledig øyeblikk. Mens venninnen bestilte kaffe. Mens barista lagde kaffen. Mens store så barne-TV. Mens lille sov. Små verdifulle øyeblikk, ødelagt av trangen til å sjekke. Jeg begynte å undre meg over spørsmålet: "Når gjør jeg egentlig ingenting?" Aldri. Jeg fyller de små hullene med uro.
Et døgn uten iPhone. Døgnet som skulle være et mareritt viste seg å være en befrielse. Telefonen er tilbake og ser ut som sitt vanlige selv. Uendret. Jeg derimot har fått en vekker. En vekker om å være her og nå. Se barne-TV selv om jeg har sett det tusen ganger. Lese bok og faktisk lese. Sitte i armkroken med fokus på samtalen. Men viktigst av alt, ikke distraheres. Ha roen til å sitte. Å ikke gjøre noe verdens ting.
Jeg gikk trilletur til byen og så på naturen. På menneskene. På livet. Jeg var på café uten å snappe. Uten å sjekke. Og jeg snakket med venninnen min uten kontakt med andre som ikke var til stede. Jeg lå langstrakt i sola og leste en bok. Jeg bladde bort sider og tilbakela kapitler. Jeg spiste kveldsmat med jenta mi. Vi diskuterte barne-TV som vi så på sammen. Jeg lå i armkroken til mannen og førte en samtale. Uten hodet nedgravet i sosiale medier. Vi forstod sammen og vi lo sammen.
Poenget mitt med dette er den indre uro. Den uro telefonen tilfører tilværelsen. Jeg lå med boka i fanget, og følte en uro. Jeg følte meg stresset og følelsen av å "måtte gjøre noe" lå hele tiden i bakhold. Jeg skjønte etterhvert at dette "måtte" var telefonen. Jeg måtte sjekke. Flere ganger om dagen ble tanken fremtredende og gjerne i et ledig øyeblikk. Mens venninnen bestilte kaffe. Mens barista lagde kaffen. Mens store så barne-TV. Mens lille sov. Små verdifulle øyeblikk, ødelagt av trangen til å sjekke. Jeg begynte å undre meg over spørsmålet: "Når gjør jeg egentlig ingenting?" Aldri. Jeg fyller de små hullene med uro.
Et døgn uten iPhone. Døgnet som skulle være et mareritt viste seg å være en befrielse. Telefonen er tilbake og ser ut som sitt vanlige selv. Uendret. Jeg derimot har fått en vekker. En vekker om å være her og nå. Se barne-TV selv om jeg har sett det tusen ganger. Lese bok og faktisk lese. Sitte i armkroken med fokus på samtalen. Men viktigst av alt, ikke distraheres. Ha roen til å sitte. Å ikke gjøre noe verdens ting.
Jeg føler meg ganske flink, men den tanken om å skjekke er der dessverre litt for mye enda.
