En tung tid..

B

Bondefruen

Forelsket i forumet
Etter å ha snakket mye med min søster å mamma, fikk de meg til slutt å innse at jeg ikke kan overse problemet mitt..

Jeg var til legen min å snakket med han om hvordan ting er å hvordan ting har utviklet seg dette svangerskapet. Babyen i magen har det bra, men det har ikke jeg. Etter samtaler å tester ble det påvist at jeg har svangerskapsdepresjon..

Det er hardt å svelge det men jeg har ikke annet valg enn å prøve å klare meg gjennom det, mtp min kjære gutt på snart 5 år som gleder seg vilt til babyen kommer. Gutten er mitt lyspunkt i hverdagen å han gir meg uendelig mange grunner til å smile:)

Roten til alt sammen er dårlig trivsel på arbeidsplassen. Jeg forstår ikke helt hva jeg har gjort galt til de som behandler meg som luft, å som til stadighet kommer med frekke upassende kommentarer når jeg snakker med noen helt andre enn dem. Ikke hjelper det noe særlig at sjefen er bestevenn med dem.

Så har jeg i tillegg en samboer som ikke vet hva det innebærer å ha vært gjennom mye kvalme å har bekkenløsning. Han er ikke kjærlig å øm lengre, å jeg har mistet følelsene for han. Han vil ikke så mye som ta på meg å jeg tenker stadig på hvordan det vil være uten han.

Det er hardt å gå rundt om dagen å tenke på lette utveier for å slippe alt sammen. Å jeg sier med hånden på hjertet at jeg føler ingenting for barnet i magen... Absolutt ingenting
 
Uff, sånn kan da ikkje v greit å ha da...
Håpe virkelig at du får god hjelp, og at ting kan blir bedre for deg :love7
Mange gode klemma :hug013:hug013:hug013:hug013:hug013:hug013
 
Det er forferdelig å være så deprimert :( Føler med deg, håper du får god oppfølging av legen din nå!


Sent from my iPad using BV Forum
 
Tenker på deg... Fint at du har eit lyspunkt å holde fast i. Prøv å fokusere på han og ikkje alt det andre rundt deg... Tenk at for kver dag om går kjem du stadig nærmere målet. Det er vertfall slik eg må tenke... Sliter med kvalme og bekkenet, vert sjukemeldt siden veke 5-6, og er snart i veke 23. Tunge dager, men prøver å ta dag for dag... Ikkje gi opp kjære deg. Følelsene til babyen kommer ofte seinare. Goood klem til deg <3


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Høres tøft ut, men "godt" å ha fått bekrefta eller hva jeg skal kalle d..

Sender deg en klem <3


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Uff, sender deg en god klem <3 Jeg vet alt om hva det er å være deprimert, man må bare bruke den tiden man trenger også kommer man seg ut av det. Jeg har selv vært i dype depresjoner over flere år, men kom meg ut av det for noen år siden.
Jeg syns du bør gå til samtsler, og at mannen din blir med. Dette er noe dere begge må jobbe med.
Når det kommer til jobben din, gi f i alle som prøver å gjøre livet ditt surt! De er ikke verdt det! Selvom det er vanskelig å være positiv, så kommer det til å ordne seg, du har bare et par hindringer på veien ;-)<3
 
Bondefruen skrev:
Etter å ha snakket mye med min søster å mamma, fikk de meg til slutt å innse at jeg ikke kan overse problemet mitt..

Jeg var til legen min å snakket med han om hvordan ting er å hvordan ting har utviklet seg dette svangerskapet. Babyen i magen har det bra, men det har ikke jeg. Etter samtaler å tester ble det påvist at jeg har svangerskapsdepresjon..

Det er hardt å svelge det men jeg har ikke annet valg enn å prøve å klare meg gjennom det, mtp min kjære gutt på snart 5 år som gleder seg vilt til babyen kommer. Gutten er mitt lyspunkt i hverdagen å han gir meg uendelig mange grunner til å smile:)

Roten til alt sammen er dårlig trivsel på arbeidsplassen. Jeg forstår ikke helt hva jeg har gjort galt til de som behandler meg som luft, å som til stadighet kommer med frekke upassende kommentarer når jeg snakker med noen helt andre enn dem. Ikke hjelper det noe særlig at sjefen er bestevenn med dem.

Så har jeg i tillegg en samboer som ikke vet hva det innebærer å ha vært gjennom mye kvalme å har bekkenløsning. Han er ikke kjærlig å øm lengre, å jeg har mistet følelsene for han. Han vil ikke så mye som ta på meg å jeg tenker stadig på hvordan det vil være uten han.

Det er hardt å gå rundt om dagen å tenke på lette utveier for å slippe alt sammen. Å jeg sier med hånden på hjertet at jeg føler ingenting for barnet i magen... Absolutt ingenting
Klikk for å utvide …
Men før du ble gravid, var alt bra mellom dere? Sykemeld deg fra jobben.

Sent from my GT-I9505 using BV Forum mobile app
 
Uff dette høres tøft ut. Depresjon er ikke noe å spøke med, så jeg håper du får god hjelp. Synes også det høres lurt ut å ta med mannen på samtaler. Stor klem til deg, håper du kommer deg igjen fort!

-Fra appen-
 
Gode klemmer ti deg:hug013
Psykolog samtaler hjelper med det meste og håper du får deg sykmeldt fra jobben. En mindre ting å bekymre over da vel
 
Vil bare sende deg en klem. Og si meg enig med de andre her ang. sykemelding fra jobb. I tillegg må du nyte han gutten du har, og la resten av verden "styre seg selv" for ei stund nå. Skjønner det må være helt utrolig tøft nå - men alt går over. Det vil bli bedre!
 
Sender deg en god klem! Det er tungt å være deprimert og det er ikke bare bare å komme seg ut av det.
Sykemeld deg fra jobben snarest! Jeg støtter de andre på den.
Kan og være lurt at legen tar en ekstra blodprøve sjekk på deg for å sjekke at det ikke er noe medisinsk som gjør deg deprimert.
Ønsker deg lykke til!!
 
Dette var trist å lese. Jobben er ikke verdt noe nå, det er dessverre noen som har dårlig holdning til gravide. Men andre steder finner de som smiler varmt bare de ser magen din. Sykemeld deg. Gå på gravidyoga, ta med gutten din på cafe og spis bolle og kakao, bondegård, les fifty shades of gray og glem alt annet, gå deg en tur, besøk venner, dra på plantasjen og kjøp blomster, bak kaker, boller, pizza. Få neglene fikset , håret klippet mens du leser et blad og drikker kaffe latte. Mye bedre alt dette, enn å være rundt de som ikke vet hvor fantastisk det er som skjer i kroppen din, men hvor slitsomt det kan være. Og du vil komme til å elske ditt barn, men hjelp deg selv og få hjelp gjennom depresjonen. Du er ikke alene om det, bare ikke oppsøk steder som forverrer det. Møkkajobb med møkkafolk, ja kanskje de bør få høre det. Uhørt etter min mening, kanskje de trenger en bevisstgjøring? Fortell dem hvordan du har det, gjør de dette bevisst bør de ta en runde med seg selv. Det blir som mobbing! Kanskje jobben har en HR avdeling eller regionsjef også? Dette provoserte meg!
 
Signerer mammafryd! Og du, sett ord på hva du går igjennom til dem det gjelder. De trenger åpenbart å få høre det. Det samme med mannen din, ikke lid i stillhet kjære deg. Og ikke gi opp, masse kan fikses men det krever handling. Mange klemmer til deg.

Sent from my GT-I9305N using BV Forum mobile app
 
Sender deg en god cyberklem, med lovnader om at det blir bedre :)
 
Tusen takk for mange gode svar:) Godt å snakke med dere her inne som vet hva det vil si å være gravid:)

Jeg er sykemeldt fra jobben, så ting har jo blitt lettere. Det å være hjemme sammen med gutten gjør alt så mye bedre, han er veldig overbeskyttende å det virker som om han vet når jeg har en litt tung dag (jeg viser det aldri å sier aldri noe om det til han).

Når det gjelder min kjære så var det ikke slik før jeg ble gravid. Det er hans førstefødte i magen min, å han vet ikke helt hvordan han skal gjøre ting når det kommer til meg. Han er verdens beste farsfigur til gutten, de to henger sammen hele dagen (vi bor på gård) :) Men han skjønner ikke at jeg blir fort sliten eller at jeg får veldig vondt. Det er jo greit at han behandler meg forsiktig, men han kan jo ta påeg, jeg er jo ikke laget av glass:)
Vi har snakket mye om hvordan vi begge har det, å prøver å forstå den andre før vi kommer med følelses "utbrudd".

Babyen i magen kommer jo enten jeg vil eller ikke, å som jeg har hørt så går det bra når babyen er født:) Så jeg lever i håp å tro om at ting forandrer seg. Det er urettferdig for babyen syns jeg..
 
Uff da, det var ikke noen god situasjon :( Håper du får hjelp nå, og at du har noen å snakke med. Klem.


Sent from my iPhone using BV Forum
 
tenker masse på deg <3 nå må du bruke tiden på å pleie deg selv! Gjøre det som gjør deg godt! <3
 
Snakk med mannen din og fortell han korleis du har det og ka du synest. Kanskje det hjelper viss han hører at du treng nærhet fra han? Fint at du er sjukemeldt. Forje svangerskap sleit eg med jobben min også.. Var sjukemeldt, men var heilt utslitt i perioder med mykje bråk. Denne gangen har eg vore meir åpen og fortalt meir, og det har blitt meir godtatt. Ikkje la dei få stjele energien din, eller andre som prøver å lage ting surt. Det er ikkje verdt det. Omgi deg med positive ting, gjer det du liker å gjere, bortskjem deg sjølv med massasje og velvære. Nyt tida med sønnen din og kanskje dere alle tre kan reise bort sammen for å komme dere litt vekk fra kverdagen? Eller kun du og mannen, for å finne tilbake til kverandre? Lykke til! Tenker på deg. God klem


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Bare det og be om hjelp er et stort skritt i riktig retning! ! Følelser for babyen din kommer det kan jeg love deg men ikke få panikk om dei ikke komer på dagen ! :) nå jeg fikk min nr 2 brukte jeg 2 dager på at morsfølelsen kom (veit at mange bruker mye lengre tid en da) men i dei dagene nektet jeg og legge hun i fra meg såg og såg på dette lille vesnet trøstet og koste selv om jeg egentlig ikke ville og plutselig så kom følelsene snikende <3
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp