En slags sorg over at barna blir store?

Kjenner ikke akkurat en sorg, for jeg er veldig glad de er blitt så store at de klarer seg selv og ikke trenger hjelp til absolutt alt.

Men ja, jeg synes tiden går fort, og lurer på hvor fort de neste årene går..
 
FruFrøken1991 skrev:
Det med å bli gammel har jeg tenkt på :p ikke så lenge siden jeg nevnte det for gubben. 25 føltes plutselig gammelt da jeg ble tobarnsmor, huseier og har 100% fast jobb på 6. Året.. :p nåe jeg blir 40 er jeg "fri" så da kommer jeg sikkert til å føle meg ung :p :D
Klikk for å utvide …
25 var jeg fortsatt ugift og barnløs.

Og 40 har jeg fortsatt ganske små.

Jeg fikk mine når jeg var 29, 31 og 36, så når siste flytter ut er jeg ganske "gammel".

Føler ikke på sorg over at de blir eldre. Men tiden flyr ja, noe så veldig også!

(ja, også var det veldig vondt å pakke bort tøy i 50 og 56. Så smått. Så søtt. Og aldri bruke det igjen...)
 
Årene går så alt, altfor fort! Jeg er helt enig med deg, tante Bassa. Gutten min er 10 år og skulle gjerne sett at han var baby igjen slik at jeg fikk alle årene på nytt (det til tross for at vi har det svært tøft med søvnmangel nå på 10. året og en fryktelig tid fra 0-15 mnd grunnet sykdom). Han begynner å bli så stor og voksen, tenårene nærmer seg. Jeg er selvsagt fremdeles 29 år da, men..... ;) Skjønner akkurat hva du mener og deler tankene.
 
Sara skrev:
25 var jeg fortsatt ugift og barnløs.

Og 40 har jeg fortsatt ganske små.

Jeg fikk mine når jeg var 29, 31 og 36, så når siste flytter ut er jeg ganske "gammel".

Føler ikke på sorg over at de blir eldre. Men tiden flyr ja, noe så veldig også!

(ja, også var det veldig vondt å pakke bort tøy i 50 og 56. Så smått. Så søtt. Og aldri bruke det igjen...)
Klikk for å utvide …

Jeg har solgt en del klær i str 56 i dag, og jeg syns det er deilig :D :p
 
Jeg er helt enig! Her er eldste 9, og får nesten panikk når jeg tenker at når yngste blir 9, så er vesla 18. :O det går jo på et blunk! Straks kommer hun i puberteten, og kommer til å synes at andre ting er mer interessant enn å være hjemme og spille brettspill med mamma. Da kommer hun til å fly med venner både sent og tidlig, og så plutselig flytter hun ut. Nei, skulle ønske vi hadde en pauseknapp av og til.
 
Det er en pussig kombinasjon av utrolig glede og stolthet over personen hun vokser opp til å bli og alt hun oppnår, og en sorgfølelse over alt vi legger bak oss.
 
Så deilig tråd! Da er vi ikke alene! Selv har jeg en på 3,5 år og ei på 5 mnd. Når Lillemor kom og jeg løftet opp storebror for første gang etter fødsel brøt jeg sammen fordi jeg da forstod hvor stor han var blitt. Ble liksom storebror over natten (bokstavelig talt). Lillemor hadde kolikk de første tre mnd så de månedene er bare grøt. Det syns jeg er så trist! Men nyter nå da. Og forsøker å sette pris på alt❤️
 
Ser at noen kan føle det slik.

Her er det mer en overivrig glede at de klarer seg mer og mer uten oss og er store og uavhengig. Mine to er 7 og 8 år nå.
 
Eg synst det er deilig og se mine vokse opp. Eldste av 3 er 8 år. Og er så stolt over hvor flink ho er blitt til alt mulig. Kvir mer til dei flytter ut. Men veldig godt og se hvor selvstendige dei blir. Og at dei alle har egne personligheter og sterke og svake sider på godt og vondt. Eg er veldig klar for og nyte andre deler av mamma livet en små barnstiden. Våken netter og bleie skift er eg litt "ferdig" med. Har baby så er noen år til. Men gler meg til minste er 3-4 år. Da blir livet lettere for alle. Føler meg alltid trøtt og at eg ikkje strekker til for alle. Alltid ein som krever hjelp. Kjekkere når dei klarer seg selv og vi kan kose oss med andre ting :p men eg koser meg med små barnstiden og.. Kommer nokk til og savne det når ingen sitter på fanget mitt lenger :p nå er det ingen pause :p
 
Kjenner på den sorgen jeg også, men får heldigvis babytid igjen snart. :) Høygravid og 40 år. Skal kose oss og virkelig nyte det for fullt denne gangen. 7 åringen gleder seg veldig, og det gjør vi også.
 
Tante Bassa skrev:
Jeg ser på min fantastiske gutt som snart begynner sitt tredje år på skole, som har vært i livet mitt i hele åtte år.
Jeg ser på bilder, husker dagene som det var i går og lurer på hvor ble tiden av? Hvor er alle årene mellom fødsel og nå blitt av?
Og jeg må innrømme at jeg føler enn slags sorg over at han har blitt så stor, en sorg over at jeg også blir bare eldre, en sorg over at tiden med å gå gravid, føde, spedbarnstiden er forbi.
Nå er det jobb hver dag, dårlig samvittighet for jobb, hjemme, mannen for tiden strekker ikke til lenger. Føler jeg ikke har tid til å nyte barna mine før de er store og vil ha mer frihet uten mamma.
Jeg er nok en "hønemor", trives med det. Men jeg synes tiden går så fort!
Flere som føler det litt som meg? Skulle ønske vi kunne stoppe tiden litt, skru den tilbake å bare nyte øyeblikkene :)
Klikk for å utvide …

Ehm, ja :(
Min er jo ikke blitt ett år enda engang, men kjenner det er litt trist allerede :p
Imorgen er det allerede barnehagestart, og jeg er ikke klar i det hele tatt :p
Nå kunne jeg fint ha gått hjemme ett år til.. Evt bare stoppet tiden på akkurat dette stadiet her!
 
Min eldste er også snart 3. klassing.. Føler at det har gått for fort og blir ofte "slått" av en slags sorg over hvor fort tiden har gått. Er litt glad for å se andre også. Noen ganger er det så sårt jeg nesten griner! Det har blitt mye kos og godord disse årene, han er slik en godgutt! Hjelper med søsken, koser og klemmer, sier han er glad i oss.. Samtidig vilter og tullete enda, heldigvis!
 
thereseL85 skrev:
Ehm, ja :(
Min er jo ikke blitt ett år enda engang, men kjenner det er litt trist allerede :p
Imorgen er det allerede barnehagestart, og jeg er ikke klar i det hele tatt :p
Nå kunne jeg fint ha gått hjemme ett år til.. Evt bare stoppet tiden på akkurat dette stadiet her!
Klikk for å utvide …
Oææ, seriøst?! Synes jo akkurat at du fødte jeg! Gud, som tiden flyr! Og mi er snart 7 mnd! :O
 
Orly skrev:
Jeg er helt enig! Her er eldste 9, og får nesten panikk når jeg tenker at når yngste blir 9, så er vesla 18. :O det går jo på et blunk! Straks kommer hun i puberteten, og kommer til å synes at andre ting er mer interessant enn å være hjemme og spille brettspill med mamma. Da kommer hun til å fly med venner både sent og tidlig, og så plutselig flytter hun ut. Nei, skulle ønske vi hadde en pauseknapp av og til.
Klikk for å utvide …
Godt sagt :) Og veldig enig!
 
Kjenner også på sorgen og tiden som løper...

Her i huset har vi snart en 8 åring, en 4 åring og en lillebror som er 14 dager. Pakker vekk str 50 nå. Det er Vedmodig, men jeg er så takknemlig for at jeg får oppleve en baby igjen.

Dette året skal vi kose oss og nyte for aller siste gang. Fortrenger helt at jeg må tilbake til jobb og en travel hverdag igjen...

Samtidig er det også fint å se at de største klarer seg mer alene og blir selvstendige individer - på godt og vondt.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp