En slags sorg over at barna blir store?

K

Krösa Maja

Forumet er livet
Jeg ser på min fantastiske gutt som snart begynner sitt tredje år på skole, som har vært i livet mitt i hele åtte år.
Jeg ser på bilder, husker dagene som det var i går og lurer på hvor ble tiden av? Hvor er alle årene mellom fødsel og nå blitt av?
Og jeg må innrømme at jeg føler enn slags sorg over at han har blitt så stor, en sorg over at jeg også blir bare eldre, en sorg over at tiden med å gå gravid, føde, spedbarnstiden er forbi.
Nå er det jobb hver dag, dårlig samvittighet for jobb, hjemme, mannen for tiden strekker ikke til lenger. Føler jeg ikke har tid til å nyte barna mine før de er store og vil ha mer frihet uten mamma.
Jeg er nok en "hønemor", trives med det. Men jeg synes tiden går så fort!
Flere som føler det litt som meg? Skulle ønske vi kunne stoppe tiden litt, skru den tilbake å bare nyte øyeblikkene :)
 
Tante Bassa skrev:
Jeg ser på min fantastiske gutt som snart begynner sitt tredje år på skole, som har vært i livet mitt i hele åtte år.
Jeg ser på bilder, husker dagene som det var i går og lurer på hvor ble tiden av? Hvor er alle årene mellom fødsel og nå blitt av?
Og jeg må innrømme at jeg føler enn slags sorg over at han har blitt så stor, en sorg over at jeg også blir bare eldre, en sorg over at tiden med å gå gravid, føde, spedbarnstiden er forbi.
Nå er det jobb hver dag, dårlig samvittighet for jobb, hjemme, mannen for tiden strekker ikke til lenger. Føler jeg ikke har tid til å nyte barna mine før de er store og vil ha mer frihet uten mamma.
Jeg er nok en "hønemor", trives med det. Men jeg synes tiden går så fort!
Flere som føler det litt som meg? Skulle ønske vi kunne stoppe tiden litt, skru den tilbake å bare nyte øyeblikkene :)
Klikk for å utvide …
Må bare si, ENIG! :)
 
Nå er ikke mine så game enda, snart 2,5 år og ei på 4,5 mnd. Jeg gleder meg vanvittig mye til å bli ferdig med babytiden ;) jeg syns babytiden er et levende mareritt :p tror helt ærlig at jeg ikke kommer til å savne det. Tenker barneskolealder er en fin periode, man får sove hele natta og barna er ganske selvgående uten fjortizzfakter :p
 
Nei, det savner jeg faktisk ikke :) Vi ser frem til alle er ferdig i bhg og går på skolen, og de babyene jeg ser frem til nå er barnebarn når den tid kommer :)
 
FruFrøken1991 skrev:
Nå er ikke mine så game enda, snart 2,5 år og ei på 4,5 mnd. Jeg gleder meg vanvittig mye til å bli ferdig med babytiden ;) jeg syns babytiden er et levende mareritt :p tror helt ærlig at jeg ikke kommer til å savne det. Tenker barneskolealder er en fin periode, man får sove hele natta og barna er ganske selvgående uten fjortizzfakter :p
Klikk for å utvide …

Det er min eldste som gjør at jeg ikke sover om natten, står tidlig opp og mangler søvn :p
Og med humørsvingninger som går opp og ned minner det svært mye om en liten tenåring :D haha
Jeg synes 6-7-8 års alderen har vært de tøffeste årene til nå. Og eldste er uten tvil den som krever mest av meg psykisk. Men hver alder, hver sin sjarm :)
Jeg har hatt ganske krevende babyer, men det er ikke "babytiden" jeg på en måte kommer til å savne. Men faktisk det at barna mine blir bare eldre og eldre, og det gjør jeg også. Skremmende at det går så fort, snart bor de ikke her lenger om det fortsetter å gå like fort :o
 
Jenta mi på 2,5 slutta med bleie på mandag, og tutt på tirsdag.. I tillegg er "lillegutt" på 4,5 mnd snart oppe i str 74 i tøy.. De vokser så alt for fort! Jeg føler sorgen jeg og!!
 
Føler det akkurat sånn selv, kom over en del bilder og filmer i forrige uke fra eldste var 4, og jeg skulle ønske jeg bare kunne sette på pause. Har skjedd så mye på to år.
 
Tante Bassa skrev:
Det er min eldste som gjør at jeg ikke sover om natten, står tidlig opp og mangler søvn :p
Og med humørsvingninger som går opp og ned minner det svært mye om en liten tenåring :D haha
Jeg synes 6-7-8 års alderen har vært de tøffeste årene til nå. Og eldste er uten tvil den som krever mest av meg psykisk. Men hver alder, hver sin sjarm :)
Jeg har hatt ganske krevende babyer, men det er ikke "babytiden" jeg på en måte kommer til å savne. Men faktisk det at barna mine blir bare eldre og eldre, og det gjør jeg også. Skremmende at det går så fort, snart bor de ikke her lenger om det fortsetter å gå like fort :o
Klikk for å utvide …

Det med å bli gammel har jeg tenkt på :p ikke så lenge siden jeg nevnte det for gubben. 25 føltes plutselig gammelt da jeg ble tobarnsmor, huseier og har 100% fast jobb på 6. Året.. :p nåe jeg blir 40 er jeg "fri" så da kommer jeg sikkert til å føle meg ung :p :D
 
FruFrøken1991 skrev:
Det med å bli gammel har jeg tenkt på :p ikke så lenge siden jeg nevnte det for gubben. 25 føltes plutselig gammelt da jeg ble tobarnsmor, huseier og har 100% fast jobb på 6. Året.. :p nåe jeg blir 40 er jeg "fri" så da kommer jeg sikkert til å føle meg ung :p :D
Klikk for å utvide …

Ikke lenge siden jeg var 25 heller, nå er jeg plutselig over 30! Trebarnsmor og har unger langt opp i årene :p
Så jeg er gammel når minste er voksen.. Hihi
 
Kjenner på mange av de samme tankene.. Tar meg selv i å tenke tilbake på fødslene og babytida nesten hver eneste dag..
 
Det som skremmer meg mest er hvor fort tiden går, syns ikke det er så lenge siden eldste på 10 ble født, og skal de neste 10 gå like fort skremmer meg, da flytter han jo ut snart. At de blir eldre å begynner på skolen syns jeg egentlig bare er litt deilig, vi blir litt friere føler jeg, lettere å få barnevakt når de er store og de kan og være litt alene hjemme :)


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Jenta mi blir 3 år og gutten min ble 6 mnd. Jeg fatter ikke hvor tiden har blitt av så kan godt forstå deg. Jeg gruer meg til jenta begynner på skolen, ikke fordi jeg får mer å gjøre i form av lekser osv, men hu blir så stor. Og jeg er hjemmeværende og har all tid med barna mine, men tiden går alt for fort uansett.
 
Tante Bassa skrev:
Jeg ser på min fantastiske gutt som snart begynner sitt tredje år på skole, som har vært i livet mitt i hele åtte år.
Jeg ser på bilder, husker dagene som det var i går og lurer på hvor ble tiden av? Hvor er alle årene mellom fødsel og nå blitt av?
Og jeg må innrømme at jeg føler enn slags sorg over at han har blitt så stor, en sorg over at jeg også blir bare eldre, en sorg over at tiden med å gå gravid, føde, spedbarnstiden er forbi.
Nå er det jobb hver dag, dårlig samvittighet for jobb, hjemme, mannen for tiden strekker ikke til lenger. Føler jeg ikke har tid til å nyte barna mine før de er store og vil ha mer frihet uten mamma.
Jeg er nok en "hønemor", trives med det. Men jeg synes tiden går så fort!
Flere som føler det litt som meg? Skulle ønske vi kunne stoppe tiden litt, skru den tilbake å bare nyte øyeblikkene :)
Klikk for å utvide …


Jeg er helt enig med deg. Gruer meg så til hun er ferdig i barnehagen nå :( Vil ikke at hun skal vokse fra meg:)
 
Nå er jeg dagsventende med nummer tre, så har straks baby i hus igjen og alt det innebærer :) Kjenner likevel på det samme med guttene som er fire og to. Mannen og jeg snakket akkurat om det i dag at de har blitt så store og at tiden har flydd. Føles ikke så lenge siden eldstemann var baby og nå har han bare ett år igjen i barnehagen før han blir skolegutt. Lillebror blir tre i desember og rykket opp fra baby til stor gutt over natten, omtrent.

På én side er jeg glad for at dette er siste babyen og jeg ser frem til alt det fine vi skal gjøre sammen med ungene opp gjennom årene, men på den andre siden er det vemodig å tenke på at årene nettopp går så fort og at de blir store før man vet ordet av det, så jeg skjønner hva du mener :)
 
Helt enig :(
Pleier å sitte å gråte litt innimellom fordi jeg synes tiden går for fort :(
 
Jeg føler litt av det samme, føler nesten som om jeg ikke satte nok pris på alt når det skjedde. Men så tenker jeg at nå må jeg fokusere på tiden vi har nå, hva som er viktig i denne alderen, eller så vil jeg bare sitte sånn her hele tiden og plutselig flytter han ut. Jeg må nyte nuet :)
 
Kjenner på samme sorgen. I går ble eldste 10år, vi sto på kjøkkenet og snakket da hun sa
"mamma, når babyen i magen er 10år er jeg 20år".Tiden løper fra meg og jeg prøver å sette pris på hver dag med ungene og huske på at det er hverdager d er flest av.
 
Den følelsen kan jeg forstå. Mi er 6,5 mnd og jeg prøver alt jeg kan og nyte de små øyeblikkene. En dag er det for sent.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp