Jeg er av typen som mer eller mindre har vært klar for å få barn siden jeg var tenåring, men har heldigvis vært smart nok til å prioritere utdanning og det og finne en bra mann i mine yngre dager og med en gang jeg traff mannen min viste jeg at nettopp han skulle være pappaen til mine barn <3
Og vi har snakket om barn omtrent fra den dagen vi møttes
Men har brukt noen år på å nyte livet bare oss to før vi har bestemt oss for at det ikke lenger er noe å vente på. Eller... Vi har brukt noen år på å få han til å bestemme seg
Vi er begge glade i å spise ute, ta et glass i godt lag og reise så fort vi har muligheten, så tanken på å måtte "gi opp" mye av dette er vel mye av grunnen til at vi ikke har prøvd før...
Men da vi forlovet oss i fjor ble det brått mer snakk om det og når vi giftet oss nå i August var det slutten på p-pillene!
Tanken var at vi ikke skulle stresse med det, leve som vanlig og skjedde det, så skjedde det. Det var jo skummelt når det først var på ordentlig
Men jeg ble jo selvfølgelig fort litt utålmodig og begynte å være mye mer frempå når jeg viste jeg hadde eggløsning (har veldig vondt under eggløsning, så jeg kjenner det godt uten å måtte teste). Og første gang det ble lagt inn aksjer i eggløsningsdagen satt det neimen meg ei spire i begynnelsen av november!
Jeg var så lykkelig!
Mannen min var litt mer nøktern og ville ikke glede seg for tidlig....
Men jeg fikk lurt han ut i lykkerusen og vi begynte å planlegge hvordan vi skulle si det til familiene våre i jula.
DET skulle vise seg og være dumt...
Samme dag som jeg hadde ringt legen og sagt ordene "jeg er gravid" begynte blødningene og alt falt i grus
SA i uke 5+3.
Og med det ble vi brått ordentlige prøvere. Nå vet vi at vi kan og vi har kjent lykken ved å skulle ha barn. Og nå vil vi ikke vente lenger!
I dag har jeg min første el etter at jeg mistet, så nå sitter jeg spent og venter på at mannen min skal komme hjem og vi kan legge inn aksjer
Håper det sitter like raskt denne gangen og at denne spiren blir sittende.
Det er ingenting jeg ønsker mer enn det<3
Og vi har snakket om barn omtrent fra den dagen vi møttes
Men har brukt noen år på å nyte livet bare oss to før vi har bestemt oss for at det ikke lenger er noe å vente på. Eller... Vi har brukt noen år på å få han til å bestemme seg
Vi er begge glade i å spise ute, ta et glass i godt lag og reise så fort vi har muligheten, så tanken på å måtte "gi opp" mye av dette er vel mye av grunnen til at vi ikke har prøvd før...
Men da vi forlovet oss i fjor ble det brått mer snakk om det og når vi giftet oss nå i August var det slutten på p-pillene!
Tanken var at vi ikke skulle stresse med det, leve som vanlig og skjedde det, så skjedde det. Det var jo skummelt når det først var på ordentlig
Men jeg ble jo selvfølgelig fort litt utålmodig og begynte å være mye mer frempå når jeg viste jeg hadde eggløsning (har veldig vondt under eggløsning, så jeg kjenner det godt uten å måtte teste). Og første gang det ble lagt inn aksjer i eggløsningsdagen satt det neimen meg ei spire i begynnelsen av november!
Jeg var så lykkelig!
Mannen min var litt mer nøktern og ville ikke glede seg for tidlig....
Men jeg fikk lurt han ut i lykkerusen og vi begynte å planlegge hvordan vi skulle si det til familiene våre i jula.
DET skulle vise seg og være dumt...
Samme dag som jeg hadde ringt legen og sagt ordene "jeg er gravid" begynte blødningene og alt falt i grus
SA i uke 5+3.
Og med det ble vi brått ordentlige prøvere. Nå vet vi at vi kan og vi har kjent lykken ved å skulle ha barn. Og nå vil vi ikke vente lenger!
I dag har jeg min første el etter at jeg mistet, så nå sitter jeg spent og venter på at mannen min skal komme hjem og vi kan legge inn aksjer
Håper det sitter like raskt denne gangen og at denne spiren blir sittende.
Det er ingenting jeg ønsker mer enn det<3