En merkelig ro.

[Cassy90]

Dette kommer til å høres helt rart ut, men jeg må bare få det ut...

Jeg ble gravid med nummer 2 i oktober 2019. I uke fem fikk jeg en merkelig fornemmelse om at noe var galt. Uten at jeg egentlig hadde andre tegn på at kroppen motsa seg noe enn kvalme og løs mage. Under en uke etterpå endte det i SA.

I januar 2020 ble jeg gravid igjen. Utrolig nervøs og stressa i alle 12 ukene og klarte aldri roe meg ned. Men siden ingen blødning kom så slo jeg meg til ro med at det var foregående svangerskap som hadde satt en støkk i meg, after all: hva er sjansen for at det skulle skje TO ganger.. spesielt når jeg har en fantastisk datter fra før - så jeg vet jo at det kan gå. Da jeg bestilte TUL i uke 12, omtrent en halv uke etter nedstengningen av landet, så hadde jeg en merkelig stemning i kroppen. Vanskelig å forklare. Når dem fant ut det ikke hadde vært liv på en mnd der inne, så ble jeg helt knust. Samtidig som en del av meg ikke var overassket. For dette «visste jeg jo». Når dem sa det var så lite enda at dem måtte bruke innvendig UL, så visste jeg det nesten allerede der jeg satt...

men denne gangen er det annerledes. Jeg stressa voldsomt de første to-tre ukene fra jeg fant det ut. Men den siste uken har jeg nesten glemt at jeg er gravid. Og nå lurer jeg på om jeg 1: distanserer meg fra hele graviditeten fordi jeg ble så knust sist. Eller 2: mammahjertet mitt vet at dette går greit?

altså: misforstå meg rett. Jeg tester enda og har fremdeles tanker rundt det. Men denne gangen er det en mer ro rundt hele greia...

noen som skjønner hva jeg snakker om? Er jeg helt forferdelig?

 

[Bamsemums- 19’+21’+23’]

Dette kommer til å høres helt rart ut, men jeg må bare få det ut...

Jeg ble gravid med nummer 2 i oktober 2019. I uke fem fikk jeg en merkelig fornemmelse om at noe var galt. Uten at jeg egentlig hadde andre tegn på at kroppen motsa seg noe enn kvalme og løs mage. Under en uke etterpå endte det i SA.

I januar 2020 ble jeg gravid igjen. Utrolig nervøs og stressa i alle 12 ukene og klarte aldri roe meg ned. Men siden ingen blødning kom så slo jeg meg til ro med at det var foregående svangerskap som hadde satt en støkk i meg, after all: hva er sjansen for at det skulle skje TO ganger.. spesielt når jeg har en fantastisk datter fra før - så jeg vet jo at det kan gå. Da jeg bestilte TUL i uke 12, omtrent en halv uke etter nedstengningen av landet, så hadde jeg en merkelig stemning i kroppen. Vanskelig å forklare. Når dem fant ut det ikke hadde vært liv på en mnd der inne, så ble jeg helt knust. Samtidig som en del av meg ikke var overassket. For dette «visste jeg jo». Når dem sa det var så lite enda at dem måtte bruke innvendig UL, så visste jeg det nesten allerede der jeg satt...

men denne gangen er det annerledes. Jeg stressa voldsomt de første to-tre ukene fra jeg fant det ut. Men den siste uken har jeg nesten glemt at jeg er gravid. Og nå lurer jeg på om jeg 1: distanserer meg fra hele graviditeten fordi jeg ble så knust sist. Eller 2: mammahjertet mitt vet at dette går greit?

altså: misforstå meg rett. Jeg tester enda og har fremdeles tanker rundt det. Men denne gangen er det en mer ro rundt hele greia...

noen som skjønner hva jeg snakker om? Er jeg helt forferdelig?

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. For min del handler det nok om distansering og at jeg beskytter meg selv. Jeg er vel ganske forberedt på at det ikke kommer til å gå. Til tross for at jeg distanserer meg emosjonelt planlegger jeg barnerom og vogner osv. Merkelige greier, men det handler mer om økonomi og logistikk liksom.

Håper din følelse skyldes at mammahjertet bare vet

 

[Hulder]

Eg veit at eg distanserar meg iallefall. Reknar nesten med at det skal gå galt. Har også mista i veke 6, SA, og i veke 10, MA. Sistnevnte var definitivt verst, alt er meir utvikla, både svangerskapet, følelsane vår rundt det, og sjølve frøet. Det var ikkje berre ein blødning og nokon koaglar lenger, men eit pittelite menneske med fingrar, tær og auger...håpar virkelig eg slepp å gå igjennom det igjen! Ein SA i veke 5-6 er mykje lettare å håndtere, om ikkje anna. Og kroppen er stort sett klar att med ein gang.

 

[Cassy90]

Eg veit at eg distanserar meg iallefall. Reknar nesten med at det skal gå galt. Har også mista i veke 6, SA, og i veke 10, MA. Sistnevnte var definitivt verst, alt er meir utvikla, både svangerskapet, følelsane vår rundt det, og sjølve frøet. Det var ikkje berre ein blødning og nokon koaglar lenger, men eit pittelite menneske med fingrar, tær og auger...håpar virkelig eg slepp å gå igjennom det igjen! Ein SA i veke 5-6 er mykje lettare å håndtere, om ikkje anna. Og kroppen er stort sett klar att med ein gang.

Enig med deg. Var noe helt annet med MA enn SA. Det blir så sinnsykt slag i trynet Jeg tipper det er distansering for meg også. Just wishful thinking...

 

[Cassy90]

Oppdatering: Jepp - deffinitivt distansering jeg driver med...

Jeg tar virkelig 100% avstand

 

[J]

Eg har ikkje mista tidligere (som eg vet om), men har på følelsen at dette ikke går veien, samtidig som jeg planlegger navn, permisjon, praksis osv og har jo alle symptomer ++. Eg springe å brekke meg daglig, slite me bekkene allerede, er dautrøtt, ømme pupper and so on.. Så eg prøve å tenke positivt, ved å sei til meg sjøl at ingenting er gale så lenge eg har symptomer. Men igjen så slite eg med en del smerter i mageområde, ligamentsmerter og bekkensmerter