En bitch, og jeg vet det..

[anines]

Når vi fikk junior jobbet mannen 150% stilling. Og han jobbet hver eneste helg i over et 1 1/2år. Vi var nødt for å klare huslånet. De dagene han kom tidlig hjem så var det på lørdagen. Da kom han hjem for å se travløp fra kl 2-6 på kvelden. Jeg gjorde alt med junior og fikk aldri pause eller avlastning. Det var en vond periode. Å være nybakt mor uten erfaring. For ham hadde det ikke gått opp at han var blitt far i tillegg når han først hadde fri måtte han koble av og det gjorde han med travet.

Jeg husker han sa det at for ham var det som en boble. En evig stor lang jobb (han jobbet i tillegg turnus) . For meg ble hele barseltiden det samme. Jeg ble skikkelig utslitt.

Så når han da hadde fri og ville ut med guttene eller reise på den årlige gutteturen føltes det som et gigantisk svik. Akkurat da. Når jeg ser tilbake på det nå så måtte han ha en viss kontakt med både venner og bekjente for å ha kontakt med seg selv. De ga ham noe jeg ikke kunne. Samtidig skjedde dette kanskje en eller maks to ganger i halvåret. Men det var selvfølgelig kjipt når det skjedde de få dagene han hadde fri.

Nå, litt klokere, vet jeg at jeg får kjærestepoeng når han får gå ut å være endel guttaboys. Han sier om det så skjer bare en gang i året at jeg får gå ut, så lenge du ikke blir sur og jeg får en oppvask dagen etterpå. Det var ikke kjekt for ham å gå ut, han koste seg ikke så lenge jeg var sur. Så da måtte vi finne en måte å ordne det på. Slik at jeg også følte meg prioritert. Det er ikke kjekt å sitte igjen som den sure bitchen. Alle trenger aspekter i livet og selv om jeg har rast og skreket og vært bitch delux. Lærte jeg av denne tiden at man trenger alle aspekter i livet for å være seg selv og at det blir lettere for alle om det gjørs rom for dette. Det er ikke alltid noe kjekt å sitte alene. Men det er kanskje nødvendig bare noen tanker fra en cnc enke

Ja, jeg vet at jeg bare burde la han gjøre litt ting selv osv uten at jeg skal bli sur eller lage en diskusjon, er jo derfor jeg føler meg urimelig som tar det sånn jeg gjør, og oppfører meg sånn og sånn. Tenker liksom etter hver episode at "neste gang skal jeg bare la han dra". Men så skjer det liksom aldri så lett som jeg tenker det skal skje

Barseltiden her var vel ganske lik din. Samboer jobbet og jobbet, for sjefen lovet en stor bonus de to skulle dele på om de klarte så og så mange oppdrag og gikk en del i overskudd, pluss at han er veldig pliktoppfyllende og nesten litt for snill til tider. Han dro på jobb i 6-7 tiden og kom hjem 21. Så jeg hadde jo alt med mini å gjøre og følte meg egentlig som en alenemor. Firmaet gikk konkurs, og den bonusen så vi jo aldri noe til..

Over til det andre igjen, alle har godt av litt alenetid/vennetid, selvfølgelig gjelder det han og. Men vil bare at han skal planlegge det litt mer

 

[junibebi89]

Sov han på sofaen btw? Eller hvordan ble det?

 

[Junibarn84]

Ja, jeg vet at jeg bare burde la han gjøre litt ting selv osv uten at jeg skal bli sur eller lage en diskusjon, er jo derfor jeg føler meg urimelig som tar det sånn jeg gjør, og oppfører meg sånn og sånn. Tenker liksom etter hver episode at "neste gang skal jeg bare la han dra". Men så skjer det liksom aldri så lett som jeg tenker det skal skje

Barseltiden her var vel ganske lik din. Samboer jobbet og jobbet, for sjefen lovet en stor bonus de to skulle dele på om de klarte så og så mange oppdrag og gikk en del i overskudd, pluss at han er veldig pliktoppfyllende og nesten litt for snill til tider. Han dro på jobb i 6-7 tiden og kom hjem 21. Så jeg hadde jo alt med mini å gjøre og følte meg egentlig som en alenemor. Firmaet gikk konkurs, og den bonusen så vi jo aldri noe til..

Over til det andre igjen, alle har godt av litt alenetid/vennetid, selvfølgelig gjelder det han og. Men vil bare at han skal planlegge det litt mer

Sånn jobber mannen her også, er han ikke ute å reise så er han på jobb til langt på kveld eller ute å spiser med jobben....eller noe sosialt.
Jeg var de første seks mnd helt helt alene med frøkna. I er fremmed land uten mann, familie og nettverk.
Jeg så frem til sommerferie og tid sammen, som aldri skjedde.

Jeg er kjempe misunnelig på ene venninnen min, hun har ofte barnevakt (hele helger), hun og kjæresten drar på hotellovernattinger o.l..
Flere ganger i uken møter jeg kjæresten og datteren kommer hjem fra barnehagen.

Fikk nettopp en snap der hun var ute å shopper også på kafé. ALENE!
Det stikker langt langt inn i meg, jeg er så misunnelig og sjalu!

Jeg prøvde å forklare henne i går at den muligheten hadde ikke jeg. Vi hadde en diskusjon om barn nr 2 eller ikke. Hun mente hun ikke hadde overskudd eller kapasitet, da datt jeg nesten i bakken...så tenker jeg selv at akkurat nå har jeg ikke noe liv utenfor disse fire veggene, og må gjøre det beste ut av det

Så har jeg sagt til mannen at når permisjonen er ferdig. Så flytter jeg hjem til Norge, om det så er uten han.

 

[drømmeren84]

Værste er den vemmelige alkohol ånden... Den er bare fæl!! Urgh

Og den j*** fylle snorkinga! !!

 

[Tussii97]

Glad jeg har en som ikke legger planer om å dra ut med mindre han har tenkt at jeg skal være med nå skal det sies at vi har så å si kun felles venner da jeg har mest guttevenner å bare en skikkelig bestevennine så når det er guttekveld så er jeg faktisk med i beregningene haha

 

[Preggers87]

Hørtes ut som en tøff periode! Men du sier mye klokt her, jeg vet jo at det er sånn. Men fornuft og følelser går ikke alltid hånd i hånd,. Jeg prøver å bite det i meg når fornuften min forteller meg at jeg er urimelig, men ikke alltid jeg klarer det

Tro meg! Jeg var også urimelig i den tiden. Slik jeg har beskrevet det her er jo i etterpåklokskapens lys. Jeg hadde helt andre tanker og forestillinger når jeg var sliten og midt oppi det. Ingen er perfekte og når hormonene raser kan selv den beste miste grepet. Man er jo så sårbar! Egentlig håpte jeg bare noen kunne dra nytte av erfaringene og historien min. Det var ingen som fortalte meg dette, jeg var alene med alle mine kaotiske hormoner og følelser eller i det minste ikke føle seg helt alene

 

[Preggers87]

Sånn jobber mannen her også, er han ikke ute å reise så er han på jobb til langt på kveld eller ute å spiser med jobben....eller noe sosialt.
Jeg var de første seks mnd helt helt alene med frøkna. I er fremmed land uten mann, familie og nettverk.
Jeg så frem til sommerferie og tid sammen, som aldri skjedde.

Jeg er kjempe misunnelig på ene venninnen min, hun har ofte barnevakt (hele helger), hun og kjæresten drar på hotellovernattinger o.l..
Flere ganger i uken møter jeg kjæresten og datteren kommer hjem fra barnehagen.

Fikk nettopp en snap der hun var ute å shopper også på kafé. ALENE!
Det stikker langt langt inn i meg, jeg er så misunnelig og sjalu!

Jeg prøvde å forklare henne i går at den muligheten hadde ikke jeg. Vi hadde en diskusjon om barn nr 2 eller ikke. Hun mente hun ikke hadde overskudd eller kapasitet, da datt jeg nesten i bakken...så tenker jeg selv at akkurat nå har jeg ikke noe liv utenfor disse fire veggene, og må gjøre det beste ut av det

Så har jeg sagt til mannen at når permisjonen er ferdig. Så flytter jeg hjem til Norge, om det så er uten han.

Nei ensomhet det er mord for sjela! Forstår deg godt at du ønsker å ha familie /venner og et sosialt nettverk rundt deg. Spesielt merkbart blir det gjerne når man er gravid og har behov for ekstra omsorg og pleie. Det merker du kanskje enda bedre som har migrene. Håper mannen din ser på situasjonen likt og at dere flytter sammen til Norge hører du er fra Stavanger området tror du er et år yngre en min mann faktisk og han bodde på eiganes til han var 18 eller noe slikt.

Forstår godt det høres deilig ut å gå på kafé og shoppe alene! Alle trenger alene tid. Jeg blir et monster når jeg ikke får det hehe

 

[Junibarn84]

Nei ensomhet det er mord for sjela! Forstår deg godt at du ønsker å ha familie /venner og et sosialt nettverk rundt deg. Spesielt merkbart blir det gjerne når man er gravid og har behov for ekstra omsorg og pleie. Det merker du kanskje enda bedre som har migrene. Håper mannen din ser på situasjonen likt og at dere flytter sammen til Norge hører du er fra Stavanger området tror du er et år yngre en min mann faktisk og han bodde på eiganes til han var 18 eller noe slikt.

Forstår godt det høres deilig ut å gå på kafé og shoppe alene! Alle trenger alene tid. Jeg blir et monster når jeg ikke får det hehe

Jeg bodde der til jeg var 20 år, men ikke Eiganes.

Ja, det skal bli deilig å komme hjem. Jeg bar i hvertfall sagt klinkenen klart hva jeg vil

 

[Lula Lu]

Jeg synes det er så deilig å være hjemme alene, jeg. Er bare glad hvis han finner på noe når jeg ikke har planer.

I dag skulle vi begge til en kamerat av ham, som også ei av mine venninner skulle til. Men jeg orker ikke likevel, og har backa ut. Så skal være hjemme og lese i boka mi ... hvis jeg orker det, da.

Er vel litt annerledes med små barn, hvertfall hvis leggejobben faller på den ene hver gang. Vi har en ungdom i huset, klarer seg greit alene hjemme en gang iblant.

 

[anines]

Sånn jobber mannen her også, er han ikke ute å reise så er han på jobb til langt på kveld eller ute å spiser med jobben....eller noe sosialt.
Jeg var de første seks mnd helt helt alene med frøkna. I er fremmed land uten mann, familie og nettverk.
Jeg så frem til sommerferie og tid sammen, som aldri skjedde.

Jeg er kjempe misunnelig på ene venninnen min, hun har ofte barnevakt (hele helger), hun og kjæresten drar på hotellovernattinger o.l..
Flere ganger i uken møter jeg kjæresten og datteren kommer hjem fra barnehagen.

Fikk nettopp en snap der hun var ute å shopper også på kafé. ALENE!
Det stikker langt langt inn i meg, jeg er så misunnelig og sjalu!

Jeg prøvde å forklare henne i går at den muligheten hadde ikke jeg. Vi hadde en diskusjon om barn nr 2 eller ikke. Hun mente hun ikke hadde overskudd eller kapasitet, da datt jeg nesten i bakken...så tenker jeg selv at akkurat nå har jeg ikke noe liv utenfor disse fire veggene, og må gjøre det beste ut av det

Så har jeg sagt til mannen at når permisjonen er ferdig. Så flytter jeg hjem til Norge, om det så er uten han.

Huff, det er så kjedelig. Håper du føler det går bedre med nestemann som kommer. Man vet litt mer hva man går til osv.

Skjønner at du kan misunne venninnen din innimellom, alle trenger jo tid på å komme seg etter travle hverdager, og noen har vel flere muligheter en andre. Men for min del høres det nesten ut som at hun har det "for godt". Har en venninne som er litt sånn hun og. Er så og si aldri hjemme, så ungen er enten med faren eller hos besteforeldrene. Personlig får jeg dårlig samvittighet og synes det er flaut å spørre etter hjelp, for føler at jeg burde klare det selv når jeg først har tatt det valget å få barn. Ikke at man aldri skal kunne ta seg en frikveld eller helg, men ikke at man skal belage seg på det.

Bor dere der dere bor pga jobb, eller er mannen din derifra?

 

[Junibarn84]

Huff, det er så kjedelig. Håper du føler det går bedre med nestemann som kommer. Man vet litt mer hva man går til osv.

Skjønner at du kan misunne venninnen din innimellom, alle trenger jo tid på å komme seg etter travle hverdager, og noen har vel flere muligheter en andre. Men for min del høres det nesten ut som at hun har det "for godt". Har en venninne som er litt sånn hun og. Er så og si aldri hjemme, så ungen er enten med faren eller hos besteforeldrene. Personlig får jeg dårlig samvittighet og synes det er flaut å spørre etter hjelp, for føler at jeg burde klare det selv når jeg først har tatt det valget å få barn. Ikke at man aldri skal kunne ta seg en frikveld eller helg, men ikke at man skal belage seg på det.

Bor dere der dere bor pga jobb, eller er mannen din derifra?

Jeg tror bare det hadde hjulpet om vi hadde en mer normal hverdag. Altså uten mannens reising og sene kvelder. Ikke alltid være alene og aldri muligheten til noe.
Vi bor her pga hans jobb.