*Meya*
Elsker forumet
Skrevet for noen dager siden, på bloggen min.
http://blogg.muhajabah.no/?p=181
De tre første dager i Ramadan…
…i ett Norge som enda er i sjokk etter terrorangrepet 22.07.
En dato Norge aldri glemmer. En dag jeg aldri glemmer. Min lille jente på seks år hadde en ulykke på toget, og måtte ta ambulanse fra høyfjellet og ned til nærmeste by. Vi skulle på shopping i Oslo på lørdag 23, vi skulle handle til Ramadan. Pakistanske godsaker, merguez og hijaber.
I stedet ble vi sittende på en legevakt midt i Norge. Ett Norge i sjokk. Var det muslimer? Var det Al Qaeda? Var det Ghaddafi? Jeg visste ikke, jeg ville ikke vite, jeg hadde nok med en liten jente som nesten mistet fingeren sin.
Mens vi ventet på resultatene fra røntgen, fikk jeg sett litt på TV, og jeg så bare bilder fra Oslo. Det var ikke begynt å komme rapporter fra Utøya enda, men det gikk noe rulletekst nederst på skjermen sa min datter i ettertid (hun på 13), men jeg tok det ikke innover meg, jeg var så redd for min yngste prinsesse, at verden kunne stått i brann for min del, jeg hadde nok. Sommeren var vanskelig nok, min mor døde og min far fikk slag. Barna hadde hatt nok, men så klemte den ene fingeren og Oslo sto i brann.
Etterhvert, utover kvelden i denne lille Nordlands-byen hvor alt stengte klokken 1900 og vi var overlatt til en kebabsjappe og en kveldsåpen butikk, fikk jeg mer info om det som hadde skjedd via Facebook på mobilen.
Det ble ingen Oslotur, vi ble forsinket med toget pga ulykken og måtte ta ett senere tog. Vi dro rett hjem til Bergen. Vel hjemme i Bergen kunne ting synke inn. Vi fikk mer info, jeg fikk vite om Utøya i sin helhet.
Minnene kom strømmende. Minnene av lykkelige somre på Utøya. Minnene av joiking rundt bålet sammen med Jens Stoltenberg, sang, samvær, sosialisme og samhold. Vi var alle AUF’ere. Mitt siste besøk på Utøya var i 1994. Da sang vi Cornelis Vreeswijks sang «Telegram för en bombad by». Vi lærte palestinske og israelske ungdommer å synge den sangen det året. Året for Oslo-avtalen. Hvor ironisk…
Nå er det gått tre dager i Ramadan. Vi har enda ikke vent oss til at vi er ofre for en grusom terrorisme. Jeg har enda ikke, 1,5 måned etterpå, vent meg til at min mamma er død. At jeg skal leve uten min mor resten av livet. Min far gjør stor framgang etter hjerneslaget og er på bedringens vei. Alhamdulillah. Det er mange som har gjort duaah for ham, det vet jeg.
På den første dagen i Ramadan lærte jeg at jeg kanskje må stå opp litt tidligere. Vi fikk fem minutter på å spise, men det var kanskje litt lite. Jeg har jobbet dag, jeg har jobbet morgen og jeg har jobbet kveldsskift, og så langt må jeg si at kveldsskift rocker. Min mann som er i ferie om dagen, har klar middag til jeg kommer hjem en halvtime før Iftar.
I ett Norge in the aftermat of a tragedy…