Egoisme?

[Frustrerta]

Hei,

trenger bare å lufte meg litt her. Har en herlig datter på 16 måneder, men sliter med en mann som overhodet ikke ser mine behov. Skal jeg få tid til annet enn barnet må jeg alltid "spørre" om det - får aldri noe tilbud om at han kan ta jenta et par timer så jeg kan sove lenger, eller så jeg bare kan kose meg, det må alltid være fordi jeg skal noe spesielt, og selv da er det gjerne med tidsforbehold, type "ikke vær borte så lenge da, jeg må ordne masse ting etterpå". Jeg føler selv at jeg er flink til å se hans behov og gi ham den tiden han trenger til ting, og føler at ting er veldig urettferdig fordelt for tiden.

Han skjønner imidlertid ikke hva jeg mener når jeg tar det opp. Han skjønner ikke verdien av en setning som "ta deg litt fri, det har du fortjent" eller lignende, og skjønner ikke at det å feks la meg sove lenger en dag her og der nærmest er like mye en romantisk gest som noe annet. Sist jeg prøvde å forklare ham det fikk jeg dagen etter et meget motvillig tilbud om å ligge ti minutter lenger mens han kledde på datteren vår, det var ikke heeeelt det jeg hadde sett for meg.

Han er heller ikke så flink til å finne på ting med datteren vår, sitter mye hjemme med henne og gidder ikke å ta initiativ til så mye. Jeg føler at han er mest opptatt av å leve sitt eget liv, og at mine - og til dels jentas - behov settes litt på sidelinjen. Jeg har snakket med ham om det flere ganger, og også forklart ham at jeg i stor grad har mistet følelsene for ham på grunn av dette, men jeg synes ikke det blir bedre. Han mener derimot at han er flinkere enn før, og jeg synes det er fryktelig vanskelig å se objektivt på det hele.

Jeg vil gjerne prøve terapi som en siste mulighet, men han vil vente - han har noen andre ting han skal få orden på først, og da mener han at alt vil bli bra igjen av seg selv. Jeg tror ikke det. Jeg er møkklei, og skjønner ikke egentlig hvorfor jeg skal gidde dette lenger. Jeg vil jo gjerne forsøke alt, for datteren vår sin skyld, men føler at jeg ikke blir forstått. Det her er ikke noe som fikser seg selv, jeg tror vi trenger hjelp, og selv med hjelp er jeg egentlig ganske skeptisk ettersom det ikke virker som om han evner å sette seg inn i min situasjon i det hele tatt.

Jeg har ikke egentlig noen spørsmål, jeg bare trengte veldig å få ut dette. Jeg var ikke klar over hvor ensomt det er å ha samlivsproblemer!

Sukk. Det var ikke sånn her det skulle være. Jeg er så lei meg!

Beklager langt innlegg, takk om du leste alt

 

[nr 1 Nes H]

Huff dette hørtes trist ut. Og mye likt slik jeg hadde det med bf. Virker jo som du har prøvd å snakke med han. Og eneste jeg kan anbefale er samlivsterapi, men om han ikke vil går jo ikke det heller.... har kun egen erfaring ang dette og min x var ikke villig til å endre noe i det hele tatt så det gikk til jeg eksploderte og kastet han rett ut. Absolutt en dårlig måte å gå ifra hverandre på, men slik ble det dessverre

 

[Frustrerta]

Huff dette hørtes trist ut. Og mye likt slik jeg hadde det med bf. Virker jo som du har prøvd å snakke med han. Og eneste jeg kan anbefale er samlivsterapi, men om han ikke vil går jo ikke det heller.... har kun egen erfaring ang dette og min x var ikke villig til å endre noe i det hele tatt så det gikk til jeg eksploderte og kastet han rett ut. Absolutt en dårlig måte å gå ifra hverandre på, men slik ble det dessverre

Det er nettopp det jeg er redd for, vil jo ikke at vi skal gå fra hverandre i sinne om det er det det kommer til Hvordan er kommunikasjonen dere imellom nå?

Her er han vel egentlig endringsvillig, han bare skjønner ikke hva jeg ønsker meg. Kanskje er jeg for kravstor, jeg vet ikke, men jeg tror egentlig vi bare har utviklet oss i veldig forskjellige retninger etter at mini kom.

Tror jeg skal prøve å tvinge gjennom terapi over nyttår, for jeg føler vi må prøve!

 

[nr 1 Nes H]

Det er nettopp det jeg er redd for, vil jo ikke at vi skal gå fra hverandre i sinne om det er det det kommer til Hvordan er kommunikasjonen dere imellom nå?

Her er han vel egentlig endringsvillig, han bare skjønner ikke hva jeg ønsker meg. Kanskje er jeg for kravstor, jeg vet ikke, men jeg tror egentlig vi bare har utviklet oss i veldig forskjellige retninger etter at mini kom.

Tror jeg skal prøve å tvinge gjennom terapi over nyttår, for jeg føler vi må prøve!

Vel vel han kom sporadisk innom når det passet han (gikk ca 1 til 2 mnd mellom hver gang) hørte ikke ett pip utenom. Så traff han ei ny dame og etter litt over 1 år sammen med hu ville dom ha samvær. Så vi har nå delvis litt kommunikasjon. Dette er jo til det beste for jinta vår så jeg biter i meg relativt mye for at vi skal ha ett greit samarbeid syns je.. men kommunikasjonen kunne helt klart vært bedre, men tror ikke det hadde vært stort bedre om je ikke hadde kastet han ut i fult sinne heller.... for den gangen var han absolutt ikke voksen nok til å ta ansvar. Jeg snakket mye med helsesøster før je kastet han ut. Hun kan komme med endel råd til deg vil jeg tro

 

[Miss_30]

Jeg tenker at han ikke ikke kommer til å endre noe før du eventuelt får han med på terapi eller gjør det slutt. Da først går det kanskje opp for han at han har vært en egoist. Kanskje. Jeg sliter litt om dagen med en samboer som jeg føler har meldt seg litt ut fra ansvaret som pappa. Det blir fryktelig mye meg og veslegutt og han er virkelig i trassalderen om dagen, så det er litt tøft for meg. Men her er det ikke noe problem å få litt alenetid da. Jeg kan reise ut når jeg vil og hvor lenge jeg vil, jeg bare gjør det ikke Samboer er så sur og irritert på veslegutt om dagen, så alt ender i dårlig stemning her, derfor synes jeg det er best å holde meg hjemme.

 

[Cosacita]

Jeg tenker at han ikke ikke kommer til å endre noe før du eventuelt får han med på terapi eller gjør det slutt. Da først går det kanskje opp for han at han har vært en egoist. Kanskje. Jeg sliter litt om dagen med en samboer som jeg føler har meldt seg litt ut fra ansvaret som pappa. Det blir fryktelig mye meg og veslegutt og han er virkelig i trassalderen om dagen, så det er litt tøft for meg. Men her er det ikke noe problem å få litt alenetid da. Jeg kan reise ut når jeg vil og hvor lenge jeg vil, jeg bare gjør det ikke Samboer er så sur og irritert på veslegutt om dagen, så alt ender i dårlig stemning her, derfor synes jeg det er best å holde meg hjemme.

Dette høres litt ut som meg og min eks. Det kom fram nå at han var deprimert. Kan dette være tilfelle hos dere?
Vi gjorde det slutt i august og nå har han snudd helt og vil ha meg tilbake, så vi jobber oss mot det.

 

[Veslejenta88]

Du må nok bare følge hjertet ditt og magefølelsen din. Tenkte på om du vil gå fra han eller spørre han om noe plager han.