F
Frustrerta
Guest
Hei,
trenger bare å lufte meg litt her. Har en herlig datter på 16 måneder, men sliter med en mann som overhodet ikke ser mine behov. Skal jeg få tid til annet enn barnet må jeg alltid "spørre" om det - får aldri noe tilbud om at han kan ta jenta et par timer så jeg kan sove lenger, eller så jeg bare kan kose meg, det må alltid være fordi jeg skal noe spesielt, og selv da er det gjerne med tidsforbehold, type "ikke vær borte så lenge da, jeg må ordne masse ting etterpå". Jeg føler selv at jeg er flink til å se hans behov og gi ham den tiden han trenger til ting, og føler at ting er veldig urettferdig fordelt for tiden.
Han skjønner imidlertid ikke hva jeg mener når jeg tar det opp. Han skjønner ikke verdien av en setning som "ta deg litt fri, det har du fortjent" eller lignende, og skjønner ikke at det å feks la meg sove lenger en dag her og der nærmest er like mye en romantisk gest som noe annet. Sist jeg prøvde å forklare ham det fikk jeg dagen etter et meget motvillig tilbud om å ligge ti minutter lenger mens han kledde på datteren vår, det var ikke heeeelt det jeg hadde sett for meg.
Han er heller ikke så flink til å finne på ting med datteren vår, sitter mye hjemme med henne og gidder ikke å ta initiativ til så mye. Jeg føler at han er mest opptatt av å leve sitt eget liv, og at mine - og til dels jentas - behov settes litt på sidelinjen. Jeg har snakket med ham om det flere ganger, og også forklart ham at jeg i stor grad har mistet følelsene for ham på grunn av dette, men jeg synes ikke det blir bedre. Han mener derimot at han er flinkere enn før, og jeg synes det er fryktelig vanskelig å se objektivt på det hele.
Jeg vil gjerne prøve terapi som en siste mulighet, men han vil vente - han har noen andre ting han skal få orden på først, og da mener han at alt vil bli bra igjen av seg selv. Jeg tror ikke det. Jeg er møkklei, og skjønner ikke egentlig hvorfor jeg skal gidde dette lenger. Jeg vil jo gjerne forsøke alt, for datteren vår sin skyld, men føler at jeg ikke blir forstått. Det her er ikke noe som fikser seg selv, jeg tror vi trenger hjelp, og selv med hjelp er jeg egentlig ganske skeptisk ettersom det ikke virker som om han evner å sette seg inn i min situasjon i det hele tatt.
Jeg har ikke egentlig noen spørsmål, jeg bare trengte veldig å få ut dette. Jeg var ikke klar over hvor ensomt det er å ha samlivsproblemer!
Sukk. Det var ikke sånn her det skulle være. Jeg er så lei meg!
Beklager langt innlegg, takk om du leste alt
trenger bare å lufte meg litt her. Har en herlig datter på 16 måneder, men sliter med en mann som overhodet ikke ser mine behov. Skal jeg få tid til annet enn barnet må jeg alltid "spørre" om det - får aldri noe tilbud om at han kan ta jenta et par timer så jeg kan sove lenger, eller så jeg bare kan kose meg, det må alltid være fordi jeg skal noe spesielt, og selv da er det gjerne med tidsforbehold, type "ikke vær borte så lenge da, jeg må ordne masse ting etterpå". Jeg føler selv at jeg er flink til å se hans behov og gi ham den tiden han trenger til ting, og føler at ting er veldig urettferdig fordelt for tiden.
Han skjønner imidlertid ikke hva jeg mener når jeg tar det opp. Han skjønner ikke verdien av en setning som "ta deg litt fri, det har du fortjent" eller lignende, og skjønner ikke at det å feks la meg sove lenger en dag her og der nærmest er like mye en romantisk gest som noe annet. Sist jeg prøvde å forklare ham det fikk jeg dagen etter et meget motvillig tilbud om å ligge ti minutter lenger mens han kledde på datteren vår, det var ikke heeeelt det jeg hadde sett for meg.
Han er heller ikke så flink til å finne på ting med datteren vår, sitter mye hjemme med henne og gidder ikke å ta initiativ til så mye. Jeg føler at han er mest opptatt av å leve sitt eget liv, og at mine - og til dels jentas - behov settes litt på sidelinjen. Jeg har snakket med ham om det flere ganger, og også forklart ham at jeg i stor grad har mistet følelsene for ham på grunn av dette, men jeg synes ikke det blir bedre. Han mener derimot at han er flinkere enn før, og jeg synes det er fryktelig vanskelig å se objektivt på det hele.
Jeg vil gjerne prøve terapi som en siste mulighet, men han vil vente - han har noen andre ting han skal få orden på først, og da mener han at alt vil bli bra igjen av seg selv. Jeg tror ikke det. Jeg er møkklei, og skjønner ikke egentlig hvorfor jeg skal gidde dette lenger. Jeg vil jo gjerne forsøke alt, for datteren vår sin skyld, men føler at jeg ikke blir forstått. Det her er ikke noe som fikser seg selv, jeg tror vi trenger hjelp, og selv med hjelp er jeg egentlig ganske skeptisk ettersom det ikke virker som om han evner å sette seg inn i min situasjon i det hele tatt.
Jeg har ikke egentlig noen spørsmål, jeg bare trengte veldig å få ut dette. Jeg var ikke klar over hvor ensomt det er å ha samlivsproblemer!
Sukk. Det var ikke sånn her det skulle være. Jeg er så lei meg!
Beklager langt innlegg, takk om du leste alt