Eget rom til lille?

Vi kommer til å ha babyen i en bedside crib den første tiden før det blir eget rom på sikt :) tør ikke ha babyen i senga med oss, er altfor redd for at en dyne havner over babyen, at vi gjør ting i søvne som å slå/sparke (man vet jo aldri) eller ruller over. Vi ønsker også å lære barnet at man sover best i egen seng, da vi helst ønsker å ha senga for oss selv :) viktig å ta vare på ekteskapet også oppi den nye tilværelsen. Jeg har aldri skjønt hvorfor foreldre natt etter natt deler seng med 1-2 unger i tillegg, og gjerne at en av foreldrene sover et annet sted..

Jeg vet ikke hvordan det vil bli før vi er i situasjonen, men vi vil best mulig legge opp til at det skal være slik vi ønsker, så får vi ta utfordringene etterhvert :)
 
Vi kommer til å ha babyen i en bedside crib den første tiden før det blir eget rom på sikt :) tør ikke ha babyen i senga med oss, er altfor redd for at en dyne havner over babyen, at vi gjør ting i søvne som å slå/sparke (man vet jo aldri) eller ruller over. Vi ønsker også å lære barnet at man sover best i egen seng, da vi helst ønsker å ha senga for oss selv :) viktig å ta vare på ekteskapet også oppi den nye tilværelsen. Jeg har aldri skjønt hvorfor foreldre natt etter natt deler seng med 1-2 unger i tillegg, og gjerne at en av foreldrene sover et annet sted..

Jeg vet ikke hvordan det vil bli før vi er i situasjonen, men vi vil best mulig legge opp til at det skal være slik vi ønsker, så får vi ta utfordringene etterhvert :)
Helt enig :-) ungene har det best når mor og far er lykkelige så jeg syns også det er viktig å finne en balanse mellom trygge unger, samtidig som ekteskapet taes vare på <3
 
Helt enig :-) ungene har det best når mor og far er lykkelige så jeg syns også det er viktig å finne en balanse mellom trygge unger, samtidig som ekteskapet taes vare på <3
Man kan fint ta vare på ekteskapet, være lykkelig og ha barnet på samme rom som seg/skape trygge barn. Vi har iallfall klart det helt fint. :) Sex kan man ha andre steder enn på soverommet. :p ;)
 
Man kan fint ta vare på ekteskapet, være lykkelig og ha barnet på samme rom som seg/skape trygge barn. Vi har iallfall klart det helt fint. :) Sex kan man ha andre steder enn på soverommet. :p ;)
Vi bruker mye tid i senga på kvelden til å prate og kose. Alenetid som vi setter pris på nå og som sikkert blir enda viktigere når vi får barn. Og sex mener jeg også hører hjemme på soverommet ihvertfall hos oss. Jeg har også lest at barn over 1 år uansett bør sove på eget rom så de lærer seg å sove hele natten gjennom. Barn som over lengre tid deler rom med foreldrene får oftere søvnproblemer og våkner 2 eller flere ganger i løpet av natten uten grunn. Dette kan gi humørsyke barn og barn med adferdsvansker. Derfor tror jeg både barn og voksne har godt av å sove på sine rom fra en gang mellom 6 - 12 måneder så sant man har muligheten til å gi barnet eget rom og barnet ikke har andre sykdommer som skulle tilsi at det krever ekstra oppfølging.
 
Var også sååååå redd for samsoving når jeg fikk første, men i noen måneder ble det bare sånn at det var lettere å la han bli liggende etter amming istedet for å begynne å skulle legge han tilbake og kanskje risikere gråting og mer våkentid :p Men så fort han var over på flaske sov han bare i egen seng, og da sov vi alle sammen myyyyye bedre.
Har venninner som har hatt unger som har kommet opp i senga om natta både når de var 2 og 3 år og når de forteller høres det så koselig ut :) Men når min på 4 en sjelden gang kommer inn til oss er det koselig første 5 minuttene og så er det bare herk og null søvn xp
 
Vi bruker mye tid i senga på kvelden til å prate og kose. Alenetid som vi setter pris på nå og som sikkert blir enda viktigere når vi får barn. Og sex mener jeg også hører hjemme på soverommet ihvertfall hos oss. Jeg har også lest at barn over 1 år uansett bør sove på eget rom så de lærer seg å sove hele natten gjennom. Barn som over lengre tid deler rom med foreldrene får oftere søvnproblemer og våkner 2 eller flere ganger i løpet av natten uten grunn. Dette kan gi humørsyke barn og barn med adferdsvansker. Derfor tror jeg både barn og voksne har godt av å sove på sine rom fra en gang mellom 6 - 12 måneder så sant man har muligheten til å gi barnet eget rom og barnet ikke har andre sykdommer som skulle tilsi at det krever ekstra oppfølging.
Fungerer ikke helt sånn i praksis er jeg redd.. man kan gjerne ha en plan om at man vil ha det sånn, men stort sett ender det med at den lille er sjef og tar over senga, kveldskosen og egentid.. ihverfall for en god stund.
 
Fungerer ikke helt sånn i praksis er jeg redd.. man kan gjerne ha en plan om at man vil ha det sånn, men stort sett ender det med at den lille er sjef og tar over senga, kveldskosen og egentid.. ihverfall for en god stund.
Vi har mange venner med barn rundt oss og to små tantebarn som begge nettopp rundet året og jeg regner med at med mindre noe uforutsett dukker opp så bør vi klare det like fint som de andre vi kjenner. Jeg er optimist, så satser på at vi ikke er noe dårligere på å sette rutiner og trygge rammer for våre barn som andre folk rundt oss som vi kjenner med barn :-)
 
Vi bruker mye tid i senga på kvelden til å prate og kose. Alenetid som vi setter pris på nå og som sikkert blir enda viktigere når vi får barn. Og sex mener jeg også hører hjemme på soverommet ihvertfall hos oss. Jeg har også lest at barn over 1 år uansett bør sove på eget rom så de lærer seg å sove hele natten gjennom. Barn som over lengre tid deler rom med foreldrene får oftere søvnproblemer og våkner 2 eller flere ganger i løpet av natten uten grunn. Dette kan gi humørsyke barn og barn med adferdsvansker. Derfor tror jeg både barn og voksne har godt av å sove på sine rom fra en gang mellom 6 - 12 måneder så sant man har muligheten til å gi barnet eget rom og barnet ikke har andre sykdommer som skulle tilsi at det krever ekstra oppfølging.
Vel, man kan lese mye om mangt. Og uansett hva man leser vil man alltid finne lesestoff som underbygger ens egne meninger.

Jeg skulle aaaaldri ha barnet mitt i min seng, samsove til 2 år, amme lenge etc etc før jeg fikk barn. Jeg har svelget maaange kameler og endret totalt synet på barneoppdragelse og omsorg etter at vesla ble født.

Studier viser også at barn som sover lenge sammen med foreldrene blant annet er tryggere, har mindre atferdsproblemer, er mer sosiale. Så man finner alltid forskning som underbygger ens egne meninger. ;)

Vi driver med tilknytningsomsorg, det passer som foreldreteknikk for oss. Jeg liker ikke å sove alene, og jeg er 28 år. Hvorfor skal jeg da forvente at et lite barn på 1-2 år skal like å sove alene? Både barn og voksne sov best på samme rom her i huset. :) Vi har fått en trygg unge som ikke er engstelig på noen måte for å sove alene, hun har stabilt humør og absolutt ikke atferdvansker.

Så det gjelder absolutt ikke for alle at man sover bedre hver for seg, og at forlenget samsoving skaper problemer.. ;)
 
Fungerer ikke helt sånn i praksis er jeg redd.. man kan gjerne ha en plan om at man vil ha det sånn, men stort sett ender det med at den lille er sjef og tar over senga, kveldskosen og egentid.. ihverfall for en god stund.
Hehe, signerer på denne!

Her koser vi i sofaen om kvelden, da kan man sitte i armkroken og småprate. I det øyeblikket hodet treffer puta så slokner vi begge to som lys. :p
 
Vel, man kan lese mye om mangt. Og uansett hva man leser vil man alltid finne lesestoff som underbygger ens egne meninger.

Jeg skulle aaaaldri ha barnet mitt i min seng, samsove til 2 år, amme lenge etc etc før jeg fikk barn. Jeg har svelget maaange kameler og endret totalt synet på barneoppdragelse og omsorg etter at vesla ble født.

Studier viser også at barn som sover lenge sammen med foreldrene blant annet er tryggere, har mindre atferdsproblemer, er mer sosiale. Så man finner alltid forskning som underbygger ens egne meninger. ;)

Vi driver med tilknytningsomsorg, det passer som foreldreteknikk for oss. Jeg liker ikke å sove alene, og jeg er 28 år. Hvorfor skal jeg da forvente at et lite barn på 1-2 år skal like å sove alene? Både barn og voksne sov best på samme rom her i huset. :) Vi har fått en trygg unge som ikke er engstelig på noen måte for å sove alene, hun har stabilt humør og absolutt ikke atferdvansker.

Så det gjelder absolutt ikke for alle at man sover bedre hver for seg, og at forlenget samsoving skaper problemer.. ;)
Nå sier jo de fleste studier og advarsler nettop at "det øker faren for " ikke at "dette gjelder alle barn".
Jeg velger å lytte til studier og råd fra fagfolk og ikke enklthistorier om at det går bra når jeg planlegger hvordan jeg skall oppdra mine barn. Det er fint at du ikke har fått barn med atferdsvansker og med stabilt humør, men jeg ser ingen grunn til å gå mot det som anbefales så lenge ungene mine er friske og ikke har behov for noe ekstra oppfølging utenom vanlig når de skal begynne å sove natten gjennom. Jeg har ikke lest noen studier som sier at barn som sover med foreldrene etter 1 år er tryggere, men leser dem gjerne om du kommer med linker til studiet. Mine venner og andre i min famiulie har fulgt de samme rådene og har fått unger som sover natten gjennom i sine egne rom før de fyller 1 år. De har faste leggetider og våkner sjeldent om natten med mindre de virkelig har behov for det. Det defineres som søvnproblemer om barn over 1 år våkner mer enn to ganger om natten, flere enn 4 dager i uken. Du sier at det går fint å sove med ungene, samtidig som du nevner at ungen ofte våkner om natten og skal ha oppmerksomhet. Det er jo nettopp det jeg ønsker å unngå med mine barn da jeg ønsker at de skal sove godt gjennom hele natten :)
 
Vel, man kan lese mye om mangt. Og uansett hva man leser vil man alltid finne lesestoff som underbygger ens egne meninger.

Jeg skulle aaaaldri ha barnet mitt i min seng, samsove til 2 år, amme lenge etc etc før jeg fikk barn. Jeg har svelget maaange kameler og endret totalt synet på barneoppdragelse og omsorg etter at vesla ble født.

Studier viser også at barn som sover lenge sammen med foreldrene blant annet er tryggere, har mindre atferdsproblemer, er mer sosiale. Så man finner alltid forskning som underbygger ens egne meninger. ;)

Vi driver med tilknytningsomsorg, det passer som foreldreteknikk for oss. Jeg liker ikke å sove alene, og jeg er 28 år. Hvorfor skal jeg da forvente at et lite barn på 1-2 år skal like å sove alene? Både barn og voksne sov best på samme rom her i huset. :) Vi har fått en trygg unge som ikke er engstelig på noen måte for å sove alene, hun har stabilt humør og absolutt ikke atferdvansker.

Så det gjelder absolutt ikke for alle at man sover bedre hver for seg, og at forlenget samsoving skaper problemer.. ;)
Nå sier jo de fleste studier og advarsler nettopp at "det øker faren for " ikke at "dette gjelder alle barn".
Jeg velger å lytte til studier og råd fra fagfolk og ikke enklthistorier om at det går bra når jeg planlegger hvordan jeg skall oppdra mine barn. Det er fint at du ikke har fått barn med atferdsvansker og med stabilt humør, men jeg ser ingen grunn til å gå mot det som anbefales så lenge ungene mine er friske og ikke har behov for noe ekstra oppfølging utenom vanlig når de skal begynne å sove natten gjennom. Jeg har ikke lest noen studier som sier at barn som sover med foreldrene etter 1 år er tryggere, men leser dem gjerne om du kommer med linker til studiet. Mine venner og andre i min famiulie har fulgt de samme rådene og har fått unger som sover natten gjennom i sine egne rom før de fyller 1 år. De har faste leggetider og våkner sjeldent om natten med mindre de virkelig har behov for det. Det defineres som søvnproblemer om barn over 1 år våkner mer enn to ganger om natten, flere enn 4 dager i uken. Du sier at det går fint å sove med ungene, samtidig som du nevner at ungen ofte våkner om natten og skal ha oppmerksomhet. Det er jo nettopp det jeg ønsker å unngå med mine barn da jeg ønsker at de skal sove godt gjennom hele natten :)
 
Nå sier jo de fleste studier og advarsler nettop at "det øker faren for " ikke at "dette gjelder alle barn".
Jeg velger å lytte til studier og råd fra fagfolk og ikke enklthistorier om at det går bra når jeg planlegger hvordan jeg skall oppdra mine barn. Det er fint at du ikke har fått barn med atferdsvansker og med stabilt humør, men jeg ser ingen grunn til å gå mot det som anbefales så lenge ungene mine er friske og ikke har behov for noe ekstra oppfølging utenom vanlig når de skal begynne å sove natten gjennom. Jeg har ikke lest noen studier som sier at barn som sover med foreldrene etter 1 år er tryggere, men leser dem gjerne om du kommer med linker til studiet. Mine venner og andre i min famiulie har fulgt de samme rådene og har fått unger som sover natten gjennom i sine egne rom før de fyller 1 år. De har faste leggetider og våkner sjeldent om natten med mindre de virkelig har behov for det. Det defineres som søvnproblemer om barn over 1 år våkner mer enn to ganger om natten, flere enn 4 dager i uken. Du sier at det går fint å sove med ungene, samtidig som du nevner at ungen ofte våkner om natten og skal ha oppmerksomhet. Det er jo nettopp det jeg ønsker å unngå med mine barn da jeg ønsker at de skal sove godt gjennom hele natten :)
Haha, da vil jeg tro at over halvparten av småbarn har "søvnproblemer", hvis man leser tråder her på BV om når barna sov natten gjennom uten å lage en eneste lyd er gjennomsnittet ofte nærmer 2-3 år enn ett år. :P

Du kan ikke bestemme når barnet skal sove natten gjennom, eller hva som skal til for at det skal sove godt. Selv om noe funker for naboen betyr det ikke at det samme vi funke for ens eget barn da alle barn er forskjellige.

Jeg sier ikke at hun våkna for å "få oppmerksomhet" men at hun drømte mye, behøvde smokk og nærhet. Endel av tilknytningsomsorg er at man tilbyr barnet den tryggheten og nærheten det behøver døgnet rundt. Om barnet mitt er redd bryr jeg meg ikke om klokka er 13 eller 03, trøst får hun uansett. Om du lurer kan du Google tilknytningsomsorg eller attachement parenting. :)

Vi flytta henne på eget rom ved ett år, men siden hun drømte såpass mye orka vi ikke å løpe frem og tilbake for å gi smokk etc så flytta henne tilbake.

Nå har vi et høysensitivt barn, hun tar alle inntrykk inn mye sterkere enn andre barn og bearbeider alle inntrykk mye mer iløpet av natta enn andre barn. Det betyr at har hun hatt en spennende dag hvor det har skjedd mye kan man garantere at vi får en urolig natt. Utrolig slitsomt i perioder hvor det skjer mye, men desto viktigere da at vi er parat til å trøste ved behov. ;)
 
Haha, da vil jeg tro at over halvparten av småbarn har "søvnproblemer", hvis man leser tråder her på BV om når barna sov natten gjennom uten å lage en eneste lyd er gjennomsnittet ofte nærmer 2-3 år enn ett år. :p

Du kan ikke bestemme når barnet skal sove natten gjennom, eller hva som skal til for at det skal sove godt. Selv om noe funker for naboen betyr det ikke at det samme vi funke for ens eget barn da alle barn er forskjellige.

Jeg sier ikke at hun våkna for å "få oppmerksomhet" men at hun drømte mye, behøvde smokk og nærhet. Endel av tilknytningsomsorg er at man tilbyr barnet den tryggheten og nærheten det behøver døgnet rundt. Om barnet mitt er redd bryr jeg meg ikke om klokka er 13 eller 03, trøst får hun uansett. Om du lurer kan du Google tilknytningsomsorg eller attachement parenting. :)

Vi flytta henne på eget rom ved ett år, men siden hun drømte såpass mye orka vi ikke å løpe frem og tilbake for å gi smokk etc så flytta henne tilbake.

Nå har vi et høysensitivt barn, hun tar alle inntrykk inn mye sterkere enn andre barn og bearbeider alle inntrykk mye mer iløpet av natta enn andre barn. Det betyr at har hun hatt en spennende dag hvor det har skjedd mye kan man garantere at vi får en urolig natt. Utrolig slitsomt i perioder hvor det skjer mye, men desto viktigere da at vi er parat til å trøste ved behov. ;)
Ok. Jeg har ikke tenkt å bestemme noe. Jeg har tenkt å følge gode råd fra fagpersoner og håpe på at det går like bra hjemme hos oss som det gjør med alle våre venner og våre tantebarn. Jeg prøver ikke overtale deg til å bytte måten du oppdrar dine barn på, men det virker litt som om du mener det er den eneste rette måten å gjøre det på og litt på kanten til latterligjøre de som ønsker å forsøke noe annet. Jeg har stor tro på at mine venner gjør ting minst like riktig som deg, deres barn er trygge selv uten å ha sovet i samme rom som foreldrene til barna var over 2 år gamle og deres barn har ikke søvnproblemer.
Dersom helsevesenet mener at det er det defineres som et søvnproblem om et barn våkner mer enn to ganger hver natt i mer enn 4 ganger i uken når barnet er over 1 år så er det sikkert en grunn til det. Ingen vits i å avfeie det med å si at halve BV opplever det slik.

Denne diskusjonen har sklidd helt ut og jeg ser ingen grunn til å fortsette den videre.
 
Vi har mange venner med barn rundt oss og to små tantebarn som begge nettopp rundet året og jeg regner med at med mindre noe uforutsett dukker opp så bør vi klare det like fint som de andre vi kjenner. Jeg er optimist, så satser på at vi ikke er noe dårligere på å sette rutiner og trygge rammer for våre barn som andre folk rundt oss som vi kjenner med barn :-)
Handler ikke om at man ikke klarer å sette rutiner og trygge rammer, jeg mener bare at det blir ikke alltid like lett i praksis som i teorien. Men veldig bra, da går det nok sikkert kjempefint :)
 
Ok. Jeg har ikke tenkt å bestemme noe. Jeg har tenkt å følge gode råd fra fagpersoner og håpe på at det går like bra hjemme hos oss som det gjør med alle våre venner og våre tantebarn. Jeg prøver ikke overtale deg til å bytte måten du oppdrar dine barn på, men det virker litt som om du mener det er den eneste rette måten å gjøre det på og litt på kanten til latterligjøre de som ønsker å forsøke noe annet. Jeg har stor tro på at mine venner gjør ting minst like riktig som deg, deres barn er trygge selv uten å ha sovet i samme rom som foreldrene til barna var over 2 år gamle og deres barn har ikke søvnproblemer.
Dersom helsevesenet mener at det er det defineres som et søvnproblem om et barn våkner mer enn to ganger hver natt i mer enn 4 ganger i uken når barnet er over 1 år så er det sikkert en grunn til det. Ingen vits i å avfeie det med å si at halve BV opplever det slik.

Denne diskusjonen har sklidd helt ut og jeg ser ingen grunn til å fortsette den videre.
Det kan hende at du vil sjå tilbake på denne tråden og bli litt småflau over at du var så bastant om eit drøyt års tid.. Og det kan hende du ikkje treng det. Noen barn treng nærhet, kos og omsorg i større grad enn andre, noen er glade i eget selskap, andre er glad i å ha selskap. Sånn er det med voksne også, forsåvidt! :)

Jentungen vår blir snart 1 år, og ho har sove på eige rom frå ho var 6 mnd, slutta med nattamming på samme tid (etter anbefaling frå helsestasjonen - resulterte i at eg mista resten av melka for øvrig), og ho er ein drøm å legge. MEN ho våkner gjerne eit par-tre gonger ila natta. Nokon gonger for å hikste ut litt vond promp, andre gonger for å sjekke at vi er her fortsatt... Verken eg eller helsestasjon vil definere det som eit søvnproblem? Og vi har ho gjeeerne i senga saman med oss om vi ikkje orkar å vera oppe lenger enn den tida det tar å bære ho inn i vår seng når ho våkner på natta. Det er faktisk vanvittig koselig og vi søv kjempegodt alle tre! :)

Så vent til babyen er ute og du har egne erfaringar. Då er det enklare å ta beslutninger som passer for deg og ditt barn. Og du får tid til å kjenne skikkelig på morsinstinktet som også forteller deg kva som er rett og galt i din situasjon. :)
 
Jeg ser ingen grunn for å bli flau av å påpeke det samme som helsemyndighetene gjør :-)
 
Jeg ser ingen grunn for å bli flau av å påpeke det samme som helsemyndighetene gjør :-)
Det er å vri på det. Helsemyndighetene (altså helsestasjon) ser an kvar enkelt unge, akkurat som foreldrene... Men det ser du når du kjem dit! :) då eg sist tok opp det med søvn på helsestasjonen, fikk eg spørsmålet: Syns du det er eit problem?

Og nei, det gjorde eg ikkje. Hadde berre lest det samme som deg, og syntes eg burde ta det opp.. Så då var det ikkje noko problem! Rett og slett så enkelt. Snupp er blid og fornøyd på dagen, har ein god lur, og søv på natta sjølv om ho våkner 1-3 gonger ila dei nesten 13 timane ho søv natt. Hadde ho våkna og vore våken leeeenge, ville saken stilt seg annleis. :)

Så derfor ber eg deg om å ikkje vera så bastant før du har egne erfaringer rundt tema. Kva du har lest på nettet og hørt frå venninner betyr faktisk ingenting når du står oppi det sjølv, og får råd og veiledning etter DIN situasjon. Slik er det berre! :) og eg er jammen meg glad for at vi får råd basert på breiare kunnskap og erfaring enn artiklar på internett når vi oppsøker helsestasjon! ;)
 
Det er å vri på det. Helsemyndighetene (altså helsestasjon) ser an kvar enkelt unge, akkurat som foreldrene... Men det ser du når du kjem dit! :) då eg sist tok opp det med søvn på helsestasjonen, fikk eg spørsmålet: Syns du det er eit problem?

Og nei, det gjorde eg ikkje. Hadde berre lest det samme som deg, og syntes eg burde ta det opp.. Så då var det ikkje noko problem! Rett og slett så enkelt. Snupp er blid og fornøyd på dagen, har ein god lur, og søv på natta sjølv om ho våkner 1-3 gonger ila dei nesten 13 timane ho søv natt. Hadde ho våkna og vore våken leeeenge, ville saken stilt seg annleis. :)

Så derfor ber eg deg om å ikkje vera så bastant før du har egne erfaringer rundt tema. Kva du har lest på nettet og hørt frå venninner betyr faktisk ingenting når du står oppi det sjølv, og får råd og veiledning etter DIN situasjon. Slik er det berre! :) og eg er jammen meg glad for at vi får råd basert på breiare kunnskap og erfaring enn artiklar på internett når vi oppsøker helsestasjon! ;)
Da får vi være enige om at vi er uenige. Vil bare påpeke at helsestasjonen er ikke det samme som helsemyndigheter. På helsestasjonen jobber for det meste jordmødre, mens helsemyndighetene gir råd i sammarbeid med overleger, forskere og psykologer som har fordypet seg i tema.
 
Da får vi være enige om at vi er uenige. Vil bare påpeke at helsestasjonen er ikke det samme som helsemyndigheter. På helsestasjonen jobber for det meste jordmødre, mens helsemyndighetene gir råd i sammarbeid med overleger, forskere og psykologer som har fordypet seg i tema.
....og helsestasjonen jobber ut ifrå dei rådene, samt sin 4/5-årige utdanning og yrkeserfaring. Og jobber forøvrig flest helsesøstre der, ikkje jordmødre. ;) Ikkje snakk ned kompetansen der ute - det kjem du ikkje langt med. Einaste eg ber deg om er å ikkje vera så innmari bastant. Sjå ulike syn, og ikkje rakk ned på hverken erfaringane mødrene her ute har, eller kompetansen hjå dei som faktisk skal veilede oss. Vær så snill. :)
 
Back
Topp