Det er fascinerende å se hvor forskjellig alle har det under graviditeten. Noen sier at det er den beste tiden i deres liv, mens andre vil bare bli ferdig med det. Her om dagen møtte jeg på en stor kontrast av meg selv da jeg så ei annen som var gravid, litt mindre mage da men uansett. Jeg og samboer hadde vært på shopping i ca 2 timer og jeg klarte så vidt å holde meg gående pga smerten i bekkenet. Fåreslo faktisk å sette meg i en rullestol

så haltet og dro jeg meg inn på en restaurant for å spise (dette var jeg litt skeptisk til for da kom jeg meg meg muligens ikke opp igjen).. Så så jeg den her andre gravide damen reise seg opp, helt normalt som en "ugravid" gjør, helt uten problemer og gikk helt normalt og glad ut av restauranten. Da tenkte jeg på hvor utrolig heldig hun var og at jeg håpet hun ikke tok det for gitt.
Jeg er bare i uke 28 nå men sa det igår til samboeren at jeg er lei nå. Ikke av å kjenne denne fantastiske følelsen av liv inni magen og privilegiet å få bære frem liv men alt det tunge jeg går igjennom hver dag.. Bekkenet,kynnere, frykten for at noe går galt, utmattelsen og den psykiske påkjenningen av å være så bevegelseshemmet