Hei å velkommen til min lille dagbok.
Jeg og samboeren har vært sammen i 10 år, og vi var tidlig helt klar på ar vi ønsker to barn.
Vi ventet lenge med å får første, da vi rett og slett ikke følte oss klar.
Vi bestemte oss for å prøve i 2019. Så i april det året sluttet jeg med Cerazette som jeg hadde gått på i 12 år.
Vi gikk ikke seriøst inn og jeg hadde heller null innsikt i syklusen. (Jeg hadde ikke mensen da jeg gikk på pilla)
Men ila den sommeren lastet jeg ned en app å ble mer kjent med syklusen.
Rakk dog ikke å bli så veldig kjent da en positiv test plutselig lyste mot meg i august.
Vi ble overlykkelige å gledet oss stort.
Jeg har en blodsyksom som hete apc-ressisten, som da får blodet mitt til å koagulere raskere enn normalt, og måtte derfor ha ekstra oppfølging.
Til tross for dette hadde jeg et drømme-svangerskap. Halsbrann i én dag og svimmel én dag. Det var det.
Vi fikk vite at det var en gutt som lå i magehulen, og navnet sto klart meg en gang.
Vi var aldri innom tankten på at noe skulle går galt…
… men i februar 2020 var jeg til kontroll og blodtrykket mitt var skyhøy og det var protein i urinen. Legen ønsket meg inn på ny kontroll to dager etter der jeg skulle ligge å slappe av på er rom før ny test. Resultatet var værre og jeg måtte til sykehuset.
Der ble jeg innlagt, fikk modningssprøyte og utallige tester og ctg. Jeg forsto ingenting å trodde jeg skulle hjem dagen etter.
Dette sjedde da ikke. Etter en uke var tilstanden min blitt mye værre og lilleman hadde det ikke bra. Alt resulterte i katastrofekeisersnitt. Morkaken hadde løsnet og lillemann var preterminal.
Han kom ut i uke 31+4 og var 1308g (altså dysmatur) og 37 cm.
Det gikk to dager før jeg fikk se han, da det sto ille til med meg, og de var redd for å miste meg.
Men etter vi alle tre ble samlet igjen så gikk det bare oppover, og etter 1,5 mnd på nfi reiste vi hjem.
Han er nå en frisk og sprek gutt som kun sliter litt med sent språk
Vi føler oss nå klar for å starte reisen mot et søsken.
Jeg er 35 og samboer 33.
Kreds til deg om du orket å lese hele min histore, og koselig at akkurat du ønsker å følge vår lille reise
Oppdatering så langt:
PP1 august 2022: Ikke gravid
PP2 september 2022: Ikke gravid
PP3 oktober 2022: Ikke gravid
PP4 november 2022: Mulig kjemisk
PP5 desember 2022: Ikke gravid
PP6 januar 2023: Ikke gravid
PP7 februar 2023: Ikke gravid
PP8 mars 2023: Kjemisk
PP9 april 2023: Gravid
Jeg og samboeren har vært sammen i 10 år, og vi var tidlig helt klar på ar vi ønsker to barn.
Vi ventet lenge med å får første, da vi rett og slett ikke følte oss klar.
Vi bestemte oss for å prøve i 2019. Så i april det året sluttet jeg med Cerazette som jeg hadde gått på i 12 år.
Vi gikk ikke seriøst inn og jeg hadde heller null innsikt i syklusen. (Jeg hadde ikke mensen da jeg gikk på pilla)
Men ila den sommeren lastet jeg ned en app å ble mer kjent med syklusen.
Rakk dog ikke å bli så veldig kjent da en positiv test plutselig lyste mot meg i august.
Vi ble overlykkelige å gledet oss stort.
Jeg har en blodsyksom som hete apc-ressisten, som da får blodet mitt til å koagulere raskere enn normalt, og måtte derfor ha ekstra oppfølging.
Til tross for dette hadde jeg et drømme-svangerskap. Halsbrann i én dag og svimmel én dag. Det var det.
Vi fikk vite at det var en gutt som lå i magehulen, og navnet sto klart meg en gang.
Vi var aldri innom tankten på at noe skulle går galt…
… men i februar 2020 var jeg til kontroll og blodtrykket mitt var skyhøy og det var protein i urinen. Legen ønsket meg inn på ny kontroll to dager etter der jeg skulle ligge å slappe av på er rom før ny test. Resultatet var værre og jeg måtte til sykehuset.
Der ble jeg innlagt, fikk modningssprøyte og utallige tester og ctg. Jeg forsto ingenting å trodde jeg skulle hjem dagen etter.
Dette sjedde da ikke. Etter en uke var tilstanden min blitt mye værre og lilleman hadde det ikke bra. Alt resulterte i katastrofekeisersnitt. Morkaken hadde løsnet og lillemann var preterminal.
Han kom ut i uke 31+4 og var 1308g (altså dysmatur) og 37 cm.
Det gikk to dager før jeg fikk se han, da det sto ille til med meg, og de var redd for å miste meg.
Men etter vi alle tre ble samlet igjen så gikk det bare oppover, og etter 1,5 mnd på nfi reiste vi hjem.
Han er nå en frisk og sprek gutt som kun sliter litt med sent språk
Vi føler oss nå klar for å starte reisen mot et søsken.
Jeg er 35 og samboer 33.
Kreds til deg om du orket å lese hele min histore, og koselig at akkurat du ønsker å følge vår lille reise
Oppdatering så langt:
PP1 august 2022: Ikke gravid
PP2 september 2022: Ikke gravid
PP3 oktober 2022: Ikke gravid
PP4 november 2022: Mulig kjemisk
PP5 desember 2022: Ikke gravid
PP6 januar 2023: Ikke gravid
PP7 februar 2023: Ikke gravid
PP8 mars 2023: Kjemisk
PP9 april 2023: Gravid
Last edited:
Åå satser så på at den sitter for dere nå! Tenk så koselig med en liten hemmelig spire i juletider 
Selv om den ene streken var for svak enda 
)