Disse bekymringene..

Hageblomsten

Hageblomsten

Forelsket i forumet
En stund nå har jeg tenkt mye på å få nummer 2. Jeg luftet dette for mannen min i jula, og han var veldig positiv til familieforøkning. Vi har nå blitt enige om å starte prøving mot våren :)

Etter at vi tok denne avgjørelsen, har jeg hatt litt vansker med å sove. Jeg blir liggende og tenke på alt og alle som blir påvirket av at jeg blir gravid, og hvordan jeg må håndtere dette.

Allerede nå gruer jeg meg til å fortelle ledelsen og kollegene mine på jobb at jeg er gravid, og jeg går tross alt fremdeles på prevensjon.

Forrige fødsel var som et klart minne i rundt 6 måneder etter, og jeg skulle aldri gjennomgå noe sånt igjen.
Jordmor forklarte at dersom vi får en til, må jeg inn på første rie, noe som jeg synes er ganske skremmende. Hva om jeg ikke rekker inn til føden?

I tillegg er jeg bekymret for hvordan vesla vår vil ta det å få en ny baby i hus. Vil hun bli glad? Vil hun få et sterkt behov for å være nær mamma, selv om jeg må ta meg av babyen? Kommer hun til å endre atferd? Hva om jeg ikke klarer å være tilstede nok for begge barna mine?

Jeg skjønner at bekymringene mine egentlig bare er småtteri og bagateller, men det går utover nattesøvnen min, og jeg klarer ikke tenke på stort annet :oops: Noen tips til å komme over bekymringene og bare starte å glede meg? :rolleyes:
 
Hageblomsten skrev:
En stund nå har jeg tenkt mye på å få nummer 2. Jeg luftet dette for mannen min i jula, og han var veldig positiv til familieforøkning. Vi har nå blitt enige om å starte prøving mot våren :)

Etter at vi tok denne avgjørelsen, har jeg hatt litt vansker med å sove. Jeg blir liggende og tenke på alt og alle som blir påvirket av at jeg blir gravid, og hvordan jeg må håndtere dette.

Allerede nå gruer jeg meg til å fortelle ledelsen og kollegene mine på jobb at jeg er gravid, og jeg går tross alt fremdeles på prevensjon.

Forrige fødsel var som et klart minne i rundt 6 måneder etter, og jeg skulle aldri gjennomgå noe sånt igjen.
Jordmor forklarte at dersom vi får en til, må jeg inn på første rie, noe som jeg synes er ganske skremmende. Hva om jeg ikke rekker inn til føden?

I tillegg er jeg bekymret for hvordan vesla vår vil ta det å få en ny baby i hus. Vil hun bli glad? Vil hun få et sterkt behov for å være nær mamma, selv om jeg må ta meg av babyen? Kommer hun til å endre atferd? Hva om jeg ikke klarer å være tilstede nok for begge barna mine?

Jeg skjønner at bekymringene mine egentlig bare er småtteri og bagateller, men det går utover nattesøvnen min, og jeg klarer ikke tenke på stort annet :oops: Noen tips til å komme over bekymringene og bare starte å glede meg? :rolleyes:
Klikk for å utvide …

Så spennende! Det kribler litt ekstra når man tillater seg å tenke seg inn i en sånn prosess! Jeg kan begynne med å si at jeg forstår alle bekymringene du nevner her, og hadde flere av dem selv. Det noe med "det ukjente", som automatisk er litt skummelt. Vi har to barn, og forsøker oss nå på nummer tre - foreløpig uten hell men håper vi får det til:)

Jobb:
Jeg vet ikke hva din jobb er, men når det kommer til stykket så er det ingen som egentlig er uerstattelige, man finner løsninger. Og selv om det kan virke helt fjernt å se for seg en hverdag uten jobben, så lover jeg deg at den dagen du føder så forsvinner de tankene. Det er rett og slett ikke plass lenger:)

Fødsel:
Ingen fødsler er like. Min kollega tok imot sitt første barn selv (altså kona fødte) på parkeringsplassen hjemme. Så langt kom de...:) De har nå fått to barn til - begge født på sykehus. Alt har gått helt fint. Det løser seg uansett. I verste fall får man ringe ambulanse:)

Søsken:
Jeg vet ikke hvor gammel "vesla" er:) men jeg husker selv at jeg hadde dårlig samvittighet i en periode mens jeg var gravid, fordi jeg skulle bringe inn i familien en som skulle ta SÅ mye oppmerksomhet fra storebror (som fortsatt var "babyen min" ettersom den nye ikke var kommet enda). Vel:
1) Storebror hos oss hadde IKKE hatt godt av den oppmerksomheten han hadde fått som enebarn, haha!
2) Vel å merke så kom han bort og slo meg MENS jeg satt og ammet lillebror ved ett tilfelle (veldig tidlig) fordi jeg ikke kunne bli med på det han drev med, men det tok veldig kort tid innen han hadde glemt hvordan livet var uten lillebror. Det er bare 2,5 år mellom dem og han husker svært lite fra tiden før lillebror ble født. De er BESTEVENNER<3

Kjør på! Og lykke til:)
 
Back
Topp