Det utenkelige

[privias]

For noen dager siden ble plutselig noen veldig nært meg revet bort. Helt forferdelig at det som skulle være en så fantastisk tid i livet skulle bli en av de verste også. Sorgen er stor og jeg er veldig redd for at dette nå eller senere vil påvirke den lille. Jeg er bare 9+5, men akkurat nå føles som smerten ikke vil ta slutt.
Jeg beklager et så dystert innlegg her på forumet.

Har prøvd å google det, men finner ikke mye angående temaet. Er det noen som vet om, eller har opplevd det tidligere? Evt. artikkler, studier knyttet til sorg og svangerskap.

 

[MittAlt]

Det sies at er mor mye lei seg,deprimert under svangerskapet er det noe man kan merke på barnet i senere tid. Har 2 venninner som har opplevd stor sorg under sine svangerskap . Hun ene sier at datteren hennes er veldig sårbar,gråter lett og er nærtagende . Men hun andre merker ingenting på sin datter. Så tror det er helt inviduelt. Jeg har vel grini hver dag mens jeg har vært gravid, pga omstendighetene her hjemme. Så håper jo at det ikke skal gå utover mitt kjære lille barn.

 

[Lillapyret <3]

Beklager sorgen! håper det går bedre ettervart med deg! Og bebisen ger dig noe underbart at se fram til og kanske får deg at klara dette bedre!



Sent from my iPhone using BV Forum

 

[MittAlt]

Unnskyld..Sender deg en stor klem,og lykke til i de tunge dagene

 

[Mammisen]

Jeg har akkurat mistet min bestemor og er i samme situasjon. Lurer veldig på om dette vil påvirke barnet seinere. Spesielt siden jeg har strevet med dype depresjoner i et tiår så er vel kanskje barnet mer utsatt fra før? Veldig leit å høre at du også har fått en lei tid i graviditeten, men du må bare prøve å ha en liten tid hver dag hvor du sier til deg selv 'Nei nå skal jeg gjøre noe koselig. Eller moro.' Prøv korte stunder å kos deg litt innimellom..

 

[Drømimagen]

Huff, beklager sorgen.
Jeg synes at du ska prøve å tenke på deg selv og gjøre det du kan for å prøve å sørge "ferdig". Sorg er en prosess som du bare må gå igjennom. Følelsen endres med tid men trenger ikke å bli helt borte.
Vet at det sies at barnet i magen ska kunne påvirkes av hvordan du har det, men jeg velger å tru at det er en egen person som er under utvikling inne hos meg, og at så lenge jeg sørger for nok vile og nok energipåfyll så har den det bra.
Stor klem

 

[privias]

Tusen takk <3 Kondolere til dere som også har mistet.
De som vet om barnet sier jeg må tenke på det, og det prøver jeg absolutt. Det hadde vært helt forferdelig om dette skulle påvirke h*n resten av livet. Prøver å tenke på andre ting, men det sklir fort tilbake igjen.

 

[Mizz_Mizzy]

Sender deg en stor klem!

Jeg mistet mamma under forrige svangerskap, stor og dyp sorg og tunge dager på sykehuset mens hun døde sakte fra oss. Jeg tror ikke minsten har tatt noe "skade" av det.
Jeg tror vi noen ganger bekymrer oss mer enn nødvendig, noe som jo er helt normalt når vi gror et nytt menneske i oss

Møt sorgen på din måte. Du er sterk!

 

[Lenore0315]

Forstår godt hvordan du tenker. Selv har jeg en sønn som ligger på sykehuset og har vært her siden mai ca. Det er kjempe tunge dager, noen bedre enn andre, men jeg har vært mye lei meg, bekymret og ja... vet ikke ordene på alle følelsene jeg har hatt engang.
Har vært veldig bekymret for barnet, får ekstra oppfølgning på sykehuset - ul 1 gn i mnd, pluss lege og jordmor 1 gn pr mnd. Personligheten og psyken til barnet kan jeg ikke se nå, men tenker det er en ting jeg må være obs på når den kommer. Og jobbe ekstra med om så...

Jeg tenker på det stakkars barnet inni meg hver gang jeg blir trist, så tenker jeg på min sønn på sykehuset, og ja, du kan jo tenke deg selv... Blir litt sonn der av og til. Men vi ser fremover... det må vi bare gjøre.

 

[privias]

Godt å høre at det som oftest går bra <3 Virkelig forferdelig, også får man så dårlig samvittighet for babyen.

 

[privias]

Forstår godt hvordan du tenker. Selv har jeg en sønn som ligger på sykehuset og har vært her siden mai ca. Det er kjempe tunge dager, noen bedre enn andre, men jeg har vært mye lei meg, bekymret og ja... vet ikke ordene på alle følelsene jeg har hatt engang.
Har vært veldig bekymret for barnet, får ekstra oppfølgning på sykehuset - ul 1 gn i mnd, pluss lege og jordmor 1 gn pr mnd. Personligheten og psyken til barnet kan jeg ikke se nå, men tenker det er en ting jeg må være obs på når den kommer. Og jobbe ekstra med om så...

Jeg tenker på det stakkars barnet inni meg hver gang jeg blir trist, så tenker jeg på min sønn på sykehuset, og ja, du kan jo tenke deg selv... Blir litt sonn der av og til. Men vi ser fremover... det må vi bare gjøre.

Håper det går bra med sønnen din! Må være en forferdelig tung situasjon du er i :/

 

[Lucky#1]

Kondolerer.. Dette er nok veldig individuelt, og ikke for å skremme deg, men jeg mistet når jeg var i en svært tung periode i livet mitt. Vet ikke om jeg kan skylde på det, for det har jo vært slaver i kjempehardt fysisk og psykisk arbeid som har klart å bære frem et barn uten problemer.

Mamma hadde det også vanskelig under svangerskapet med meg pga fars utroskap, og jeg har ikke lidd noen varige men av den grunn

Jeg håper virkelig at du finner en viss trøst i spiren som vokser inni deg. Det går nok helt fint skal du se!

 

[privias]

Takk <3 krysse fingrene for at det går bra. Prøver å tenke positivt og på det nye livet, og det blir litt letter å leve med for hver dag som går, selvom det er en lang vei igjen. Har i allefall et lite lyspunkt i livet.