sas
Gift med forumet
Jeg er veldig fasinert av det overnaturlige. Aldri opplevd noe selv egentlig, men fikk en historie av min veninne her om dagen. Hun har opplevd litt av hvert og skrev en lang hsitorie til meg om ting hun hadde opplevd der hun bodde før etc. Den historien kan jeg ta en annen gang. Men det var en annen historie hun også ville dele med meg, for jeg spurte om hun var litt synsk, åpen etc..Så her er den. HVa synes dere som eventuelt er skeptikere omdette, og har noen historier de vil dele, enten om det å se i fremtiden eller oppleve spøkelser o.l
-------------------------------------------------
Kaffekoppen
Siden du er så interessert, så sender jeg med historien om den gangen jeg leste i kaffegruten til ei gammel dame på Gransherad i Telemark.
Mamma fortalte at min mormor kunne spå i kaffekopper. Og så kom hun med mange forklaringer om at ei høne betydde at man fikk penger, at en hest betydde at man skulle møte en man hadde respekt for, en hund noe som var trofast, og alt sånt. Jeg syntes det hørtes ut som noe tull, så jeg bare smilte av det. Høner og hester, jada, særlig.
En dag fikk mamma besøk av ei venninne hun hadde fått på gamleheimen, og de to begynte å prate om kaffegrut og sånne ting. mamma sa at damene i familien alltid hadde lest i kaffegruten, men at hun selv aldri hadde klart det. Venninnen spurte om jeg kunne, og jeg ristet på hodet, og sa jeg aldri hadde prøvd. Hun spurte om jeg ville prøve med koppen hennes, og jeg tenkte at det kunne jeg jo, det kunne ikke skade, for jeg kom sikkert ikke til å se noe likevel. Og klart at hvem som helst kan se både høner, hester, hunder, og penger, om man virkelig ville finne det.
Venninnen snurret kaffekoppen rundt da hun hadde litt kaffe igjen, så kaffegruten fordelte seg rundt kanten på hele koppen. Så tørket den litt, så gruten ikke skulle flytte seg på nytt.
Jeg begynte å se i koppen, og tenkte at det var noe stort tull. Jeg kunne jo ikke lese i kaffekopper. Men, så oppdaget jeg et hode, et ansikt. Ei dame. Gammel, med permanenthår, og jeg ble satt ut. Ved siden av ansiktet var det et kors.
Jeg beskrev dama for venninnen, og ho sa at det var hennes beste venninne, som bodde på gamleheimen. – Jeg tror hun kommer til å dø om ikke så lenge, sa jeg. Og hun svarte at jeg sikkert tok feil, for venninnen hennes var ved god helse, og langt fra å dø.
Jeg tenkte at det var fint. Jeg tok sikkert feil.
Jeg så videre, og så et par sko. Herresko. Og ved siden av, var det noe som så ut som en elv, så jeg sa det. – Jeg ser et par sko, som tilhører en mann, og de står ved en elv. Og det er et kors ved siden av det også. Men, jeg så ikke noe mer enn det.
Så ei dame til. Med kors ved siden av. Utseendet og alt.
Og igjen sa hun at hun kjente vedkommende, og at hun var gammel, men hadde ingen sykdom. Jeg bare løftet på skuldrene. Jeg skulle jo si det jeg så.
Fire dager gikk, og venninnen ringte mamma. Den siste dama hadde dødd. Plutselig.
En og en halv uke gikk, nærmere to, og så fikk vi telefon om at en gammel mann var savnet fra gamleheimen. Dagen etter fant de skoene hans ved elven bak gamleheimen. Sokkene hans også. Han hadde druknet seg, orket ikke leve lenger.
Tre uker etterpå kom venninnen til mamma, og var helt knust. Hennes beste venninne hadde dødd plutselig av hjerteattakk. Ingen forvarsel, hun var jo så frisk. Hun sa til meg at jeg hadde hatt rett, at alt jeg så i koppen hadde skjedd. Alle tre var døde.
Jeg fikk helt skrekken etter det. Jeg torde ikke lese i kopper mer. Bortsett fra en gang. Og det var i koppen til stefar. Jeg tenkte jeg kunne se etter for moro skyld, siden det var så mye grut i koppen hans. Han hadde bare helt ut, så det var bare en stripe, men jeg så faktisk ei mørkhåra dame i koppen. Og et hjerte ved siden av. Jeg tenkte at – haha, kanskje han har ei elskerinne.
Og jeg hadde rett! Men, det fikk jeg ikke vite før flere år etterpå, da jeg snakket med broren min om det. At jeg hadde lest i koppene. Han sa han visste det, om dama i Mjøndalen, som var elskerinna til stefar! Tenk det!
Så så jeg heldigvis ikke bare død, hva? Men, jeg har ikke gjort det etterpå. Jeg orker ikke. Jeg vil ikke vite hvem som skal dø og ca når. Men, om jeg hadde trodd på det selv, da jeg gjorde det, ville jeg kunnet redde den gamle mannen fra å ta sitt eget liv? Det har jeg lurt på, og det hender ennå. Kunne jeg gjort noe? Hm, jaja.
Det var alt. Takk for oppmerksomheten.
