Som jeg har skrevet om før, har samboeren min slitt en del etter fødselen. Helsestasjonen hadde ikke noe tilbud til fedre, men jeg snakket med helsesøsteren vår og ble rådet til å snakke med legen til samboer. Som hun sa: "Menn er ikke alltid så flinke til å uttrykke seg når de må snakke om hvordan de føler seg". Legen var fantastisk! Det har i det siste kommet fram at samboeren min har slitt med angst i mange år, uten å fortelle det til meg. Det forklarer jo en del av den merkelige oppførselen han har hatt til tider (nektet å treffe folk jeg er på besøk hos, vil bare være hjemme, går og legger seg unormalt tidlig osv.). Legen hans har full forståelse for hva det er som foregår og anbefalte på det varmeste angstdempende medisiner. I første omgang skal samboer'n gå minst et halvt år på medisin, i tillegg til at legen skal finne en psykolog/psykiater med kort ventetid, slik at min kjære kan få snakket med noen som har peiling på slikt, ikke bare med meg. Satt igjen med et veldig positivt inntrykk av legen, i tillegg til at jeg syntes det så ut som om samboer'n åpnet seg ordentlig også. Nå tror jeg det ordner seg; det vil jo ta tid, men vi er iallefall på rett vei! Synes samboeren min har vært en helt annen etter at jeg konfronterte ham med problemene hans og fikk ham til å ta dem alvorlig; han virker mye mer avslappet og tilfreds nå. Endelig! [:)]
