Det og bli mor?

LilleBall

LilleBall

Forumet er livet
Var det slik som du trodde det skulle bli de første 6mnd?
 
 Jeg gikk og gledet meg som bare det, vasket klær, sang og leste for magen og bare gledet meg til vi skulle bli 3. Men det hele gleden blei snudd opp ned da riene begynte.. Først var den en uendelig lang fødsel med rier KONSTANT, så kom deprisjonen, kolikk og lite søvn.. Det er faktisk stunder jeg ville rømme fra alt. Men jeg er jo så klart glad jeg ikke gjorde det.
 
 Jeg missuner de som har en helt herlig fødsel og spebarnstid [:)]
 
Jeg hadde også en fæl, lang fødsel og en barseltid, med null søvn, masse bekkenplager og en utipass baby.
Ikke lett nei [&o] Misunner også de som har hatt det [&o] Håper det går bedre hvis det blir en neste gang for oss [:)]
 
Jeg hadde det som deg(ikke fødsel da, men spedbarnstiden), men jeg må bruke den velkjente klisjeen: "det var verdt det!"
 
 
(men jeg håper det blir annerledes nå, med nummer to, for jeg orker ikke et halvt år uten søvn)
[:D][:D][:D][:D]
 
Det er "godt" og vite at det er flere enn meg som sleit de første mnd.. Eide ikke morsfølelse for den lille jenta mi jeg og ville bare andre skulle ta henne hele tiden. Prøvde sove på dagen, men det var ikke så lett..
 
 Vi prøver jo på en ny baby nå, men er så redd det skal bli samme vaset igjen, bare verre siden jeg da har 1 til og passe på.. Menmen, får helle tenke positivt og tro det går bedre denne gang [:)]
 
Nei, var ikke det. Jeg hadde det utrolig tøft.
Jeg har fått bra med hjelp da så jeg syns det var bedre og lettere og bli 2 barns mamma faktisk.
Er ikke alle som svever på rosa skyer etterpå, min sky var hvertfall svart!
Nå er den roooooooooooosa og jeg koser meg max!
 
Hadde ett tøft svangerskap, full av hormoner, og hang konstant over doskåla. Null glede i det hele tatt, og følte meg som ei rugekasse. Fødeselen kom etterhvert, syns den gikk utrolig bra, men så gikk det strake veien ned. Morsfølelsen kom 7 uker senere. Fødselsdepresjoner. Og var på nippet til å flytte fra samboer og alt. Orket ingenting. Ensom. Forlatt. Null selvtillit. Udugelig. Fikk ikke ammet mer enn 3 uker pga for lite melk.
 
Men jeg kom meg delvis opp av det på egen hånd. La alle kortene på bordet for samboer, og han har vært utrolig tålmodig med meg[:)] Når jeg første gang følte meg som en mamma, var da Oliver smilte til meg for første gang, da var jeg mamma[:D][:D][:D] Så nå går ting mye bedre, og håper den evt neste svangerskap og fødsel blir bedre, for nå vet jeg hva jeg går til[:)]
 
Synes det var mye bedre nn forventet jeg da. Alle sa hvor slitsomt det var, hvor tøft, hvor lite søvn jeg kom til å få osv. Også ble det helt annerledes. Startet med rask drømmefødsel og ble bare bedre og bedre.....[:)]
 
Ble ikke helt som forventet nei.
Hadde ikke hørt at amming var så vanskelig og tøft som det var. Heller ikke ustyrlige hormoner og barseltårer i mange dager hadde jeg hørt om.
Ble spurt om ikke det var koselig med en liten baby og at det var kos å amme.
Syntes ikke det jeg......men så ble han 2-3 mnd og amming var bra, samt mer forutsigbare rutiner...DA ble det bra og koselig!
 
Med nummer 2 nå har  alt gått MYE bedre!
 
ORIGINAL: Maya22

Jeg er glad jeg ikke visste hvor vondt det var å føde, selv om jeg hadde en "a4" fødsel som de sa på sykehuset.
Jeg visste ikke hvor hardt det ville bli etterpå heller, spesielt psykisk.
Og amming er ikke noe koselig, så her går det mest i pumping.
Jeg begynner å gråte for hver minste ting, og jeg har dårlig samvittighet fordi jeg savner mitt gamle liv.
Dette har vært en skikkelig forandring på livet mitt.
Men jeg er heldig som har en fantastisk samboer og han støtter meg hele tiden.
Og jeg elsker jenta vår, hun er så skjønn og snill.

Nå går det mye bedre, en av grunnene er at jeg ser at andre har det slik som meg og at det er normalt, så nå slapper jeg mye mer av.

 
Håper virkelig du klarer å ta det litt roligere i fht dette med å bli mor.
Man tror man er forberedt, men man vet jo ikke hva man forbereder seg på.
Livet blir snudd ganske på huet, men så går tiden og ting bedrer seg skal du se!!
Mange tanker som herjer rundt 'oppi der', pluss at man har hormoner i kroppen som hvertfall ikke gjør ting bedre.
Men som sagt, dette stabiliserer seg etterhvert og hvis ikke må du ikke være redd for å be om hjelp fra familie, sambo, profesjoneller osv!
 
 lever på roser skyer enda hehe . selvfølgelig d har hvert et par harde dager inni mellom men d har ikke  gjort noe, han har hvert snill som et lam og så rolig at jeg har blitt bekymret for at han  ikke gir beskjeld når han faktisk ikke har d  så bra hehe . så kan vel si at  jeg gledet meg til og få barn og var  forberet på at d  ville bli verre en dette og er litt skuffet at d har gått så lett. men har vel litt med tankene hos  hver enkelte hvordan en takler alt og da.
feks. jeg hadde litt amme problemer(klager ikke) men fikk 6 BB og måte ta en operasjon i brystet pga d ( klager ikke )
så d har nok mye med hvilken hinder en møter på og hvilken av d e hinderene som IKKe er ok forhold til forventningene.
 
jeg har vel ikke hatt  stor forventningen  til han så sett, har tatt alt med et åpent sinn og derfor tenker jeg nok ikke på noen av de tingen som har hvert  mulig hinder som et problem eller sånn...sikkert utrolig tullete forklart hehe
 
Må si det er fint at så mange har ville dele nedturene og oppturene sine her.. Det var en grunn til at jeg skrev tråden slik at de som har hatt det utrolig tøft skal se at de ikke er alene [:)]
 
 Og det er fint og se at en del har hatt det flott også [:)]
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp