Linka
Gift med forumet
Hei Lille Gull!
Først og fremst må jeg si at jeg er veldig, veldig imot utroskap. Det er roten til mye vondt. Har selv vært utsatt for utroskap og det er utrolig vondt.
Når det er sagt så må jeg si at jeg syntes du er både feig og litt tøff. Du gikk jo til psykolog som sa du ikke skulle si noe, men jeg mener jo at han trenger og fortjener og få vite det. Jeg fant selv ut at min samboer var utro og gav han et alternativ. Enten meg eller denne andre dama. Han valgte meg og vi har det kjempe bra idag, med en liten spire på vei. ( har også en sønn på to år.)
Det var tøft av deg og legge dette ut på nettet. Det kan skape mange reaksjoner og jeg håper du er forberedt på dem. Selv må jeg si at jeg er imot å sette et barn til verden for å redde ekteskapet. Det er urettferdig ovenfor barnet. Nå sa du at dere har gått til terapi i et år før du ble gravid så det beviser at du vil at dette ska fungere, til tross for " miner settback" med elskeren.
Vet ikke om dere har sett programmet til Dr. Phil på TV3, men han sier faktisk mye fornuftig. Som at man ikke skal gi opp et ekteskap for ingenting ( og jeg sier ikke at utroskap er ingenting) , men at man faktisk fortjener å gi det en ordenlig sjanse før man gir opp. Det er vanskligere og gi det en sjanse til enn å ta den lette veien og bare gi opp.
Selv kjempet jeg hardt for min samboer. Jeg ville at sønnen min skulle vokse opp i et hjem med både mor og far så jeg syntes at vi fortjente en sjanse til å reparere det min samboer hadde ødelagt. Fikk masse kritikk for mitt valg og mange dømte oss ned og hjem, men se på oss idag. Vi har aldri hatt det bedre. ( hører til historien at vi ble gravide ca 1 mnd etter at vi møttes, og selv om det var selvforskyldt så mener jeg at tar man sjansen må man også ta ansvaret )
Har også forklart for min samboer at jeg ikke tolererer utroskap i noen form og at hvis dette skjer igjen så er det rett ut døra.
Håper jeg ikke har provosert noen med dette innlegget, men at de som leser det tar det litt til hjertet. Det er fanktisk lurt og prøve en gang til for å se om dette virkelig er slutten, men vær ærlige. Bedre og høre det av dama / typen enn av sladrekjærringa på hjørnet. Selv fikk jeg vite det delevis av en kollega. Hu ville gi meg et dytt i riktig retning og jeg takker henne for det idag. Selv om du tror at mannen din har skjønt det så kan det hende at han ikke har et clue. Jeg hadde ikke det og fant ut at alle andre hadde skjønt det, men ingen sa noe.
Lykke til videre og selv om jeg ikke er sint så må jeg si en ting : Skamme seg for utroskap!!!
Klem
Først og fremst må jeg si at jeg er veldig, veldig imot utroskap. Det er roten til mye vondt. Har selv vært utsatt for utroskap og det er utrolig vondt.
Når det er sagt så må jeg si at jeg syntes du er både feig og litt tøff. Du gikk jo til psykolog som sa du ikke skulle si noe, men jeg mener jo at han trenger og fortjener og få vite det. Jeg fant selv ut at min samboer var utro og gav han et alternativ. Enten meg eller denne andre dama. Han valgte meg og vi har det kjempe bra idag, med en liten spire på vei. ( har også en sønn på to år.)
Det var tøft av deg og legge dette ut på nettet. Det kan skape mange reaksjoner og jeg håper du er forberedt på dem. Selv må jeg si at jeg er imot å sette et barn til verden for å redde ekteskapet. Det er urettferdig ovenfor barnet. Nå sa du at dere har gått til terapi i et år før du ble gravid så det beviser at du vil at dette ska fungere, til tross for " miner settback" med elskeren.
Vet ikke om dere har sett programmet til Dr. Phil på TV3, men han sier faktisk mye fornuftig. Som at man ikke skal gi opp et ekteskap for ingenting ( og jeg sier ikke at utroskap er ingenting) , men at man faktisk fortjener å gi det en ordenlig sjanse før man gir opp. Det er vanskligere og gi det en sjanse til enn å ta den lette veien og bare gi opp.
Selv kjempet jeg hardt for min samboer. Jeg ville at sønnen min skulle vokse opp i et hjem med både mor og far så jeg syntes at vi fortjente en sjanse til å reparere det min samboer hadde ødelagt. Fikk masse kritikk for mitt valg og mange dømte oss ned og hjem, men se på oss idag. Vi har aldri hatt det bedre. ( hører til historien at vi ble gravide ca 1 mnd etter at vi møttes, og selv om det var selvforskyldt så mener jeg at tar man sjansen må man også ta ansvaret )
Har også forklart for min samboer at jeg ikke tolererer utroskap i noen form og at hvis dette skjer igjen så er det rett ut døra.
Håper jeg ikke har provosert noen med dette innlegget, men at de som leser det tar det litt til hjertet. Det er fanktisk lurt og prøve en gang til for å se om dette virkelig er slutten, men vær ærlige. Bedre og høre det av dama / typen enn av sladrekjærringa på hjørnet. Selv fikk jeg vite det delevis av en kollega. Hu ville gi meg et dytt i riktig retning og jeg takker henne for det idag. Selv om du tror at mannen din har skjønt det så kan det hende at han ikke har et clue. Jeg hadde ikke det og fant ut at alle andre hadde skjønt det, men ingen sa noe.
Lykke til videre og selv om jeg ikke er sint så må jeg si en ting : Skamme seg for utroskap!!!
Klem